Bokblogger

Dette er den siste boka i den paranormale grøssertrilogien for ungdom, og det er eit verdig og storslått punktum.

• Norsk tittel: Mørkets tjener
• Forfattar: Anne Elvedal
• Sjanger: Ungdom, Paranormal Grøsser
• Antall sider: 352
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Cappelen Damm

Anne Elvedal (Født 1973) er ein ettertraktet manusforfattar. Ho har skrevet manus til filmer og TV-serier som «Børning 2», «Elias og jakten på havets gull» og ikkje minst serien «Twin», som er solgt til 46 land. «Dødens spill» (2020) er hennes skjønnlitterære debut. Dette er den fyrste boka i ein grøssertrilogi for ungdom. I 2021 kom «Den sorte bruden», og i 2022 gav ho ut «Mørkets tjener» som er den siste boka i trilogien.

Etter fire måneder på ei ungdomspsykiatrisk avdeling, vender Martin tilbake til Hommelvik. Det er mye han ikke husker fra sommerferien. Han har heller ikke fått kontakt med Rebekka. Når han får vite at Rebekka er forsvunnet, og at det går rykter om at hun har drept kusina si, prøver Martin å finne henne. Det blir et kappløp med tiden, for mørke, farlige krefter herjer i bygda.
Hvem bryter portforbudet og knuser soveromsvinduet hans? Hvem er den mystiske jenta han drømmer så rart om? Og hvorfor blir han ikke kvitt den kvalmende følelsen i brystet som gjør at han glemmer så mye?

Denne boka er eit leseeksemplar frå forlaget Cappelen Damm. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Mørkets tjener».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er siste bok i ein trilogi som er retta mot ei målgruppa på 14-18 år. Serien er ein paranormal grøsser som holder skyhøgt nivå.

Eg vil ikkje skrive så masse om historia i denne bokanmeldelsen, for det kan fort ødelegge litt av spenninga i dei forrige bøkene for dei som enda ikkje har oppdaga desse bøkene.

I denne boka fylgjer me Martin som har vert innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling i nokre måneder. Han vender tilbake til Hommelvik for å forsøke å forstå kva som har skjedd og kvifor. Martin vert dermed hovedkarakteren og jeg-personen i boka.

Denne boka har fleire forgreininger til det som har skjedd i dei to foregående bøkene. Her vert ting nøstet opp i, og ein får svar på det meste. Den innehar kanskje ikkje like mange hendelser og scener som bok nr. 2, men den er like spennende og paranormal for det, og er eit verdig punktum i trilogien.

Martin er jeg-personen og han kjem me godt under huden på. Han vert utsatt for eit enormt press frå alle kanter, og det er fleire bi-historier som han er medvirkende i. Masse har forandret seg siden slutten av «Den sorte bruden», og han sliter med å skjønne kvifor. Det vert med andre ord ei reise der me fylgjer den personlige utviklinga til Martin, samtidig som han kjemper mot det «usynlige».

For slik er livet. Fylt av kontraster.
Noen er glade, mens andre er ulykkelige.
Noen har rett, andre tar feil.
Noen er dømt til å leve i mørket, andre i lyset.
Slik er livet. Alle har en skjebne man ikke kan fri seg fra. Og det er ingenting jeg kan gjøre for å endre på det.

Elvedal har lagt inn ein bi-historie der samspillet mellom Martin og moren er eit tema. Det er eit fascinerende skue, og her viser forfatter at ho kan spele på forskjellige strenger.

Universet til Elvedal er strålende i alle tre bøkene. Likevel føler eg at ho verkelig har truffet blink i denne boka. Handlinga foregår i desember, likevel er det ein intens hete. Det er vannrasjonering, portforbud og det er skyer av svarte sommerfugler. Den nagende uroen ligg som eit lokk over byen og historia. Ein skjønner at noko er galt frå fyrste side av, og den følelsen slepp aldri taket. Det er eit imponerende stykke arbeid å klare å holde på uro, spenning og dei paranormale skildringene i boka og serien utan å gjenta seg til det kjedsommelige.

Glasset begynner å dirre. Er det mi hånd? Er det hennes? Lufta blir klammere. Seigere. Den setter seg fast i halsen. Jeg tar et dypt drag gjennom nesa. Kjenner ei syrlig, sviende lukt. Det svir i hodet også. Øyelokkene blir tunge, armene, lårene, alt. Jeg vil rope at vi må stoppe, men jeg får ikke pressa ut en lyd. Metall smeller inni hodet. Kirkeklokker.
Ding.
Dong. Ding dong.

Det er ikkje så mange norske forfattere som gir ut bøker til denne målgruppa. Dei eldre ungdommene havner ofte i eit lite vakuum når det gjeld bøker. Derfor er denne serien ekstra gledelig. Ikkje berre er den knakende god, men den passer målgruppa ypperlig. Den passer også for vaksne som liker paranormalt og fantasy-bøker. Her finn ein ingen sex-skildringer eller ukvemsord. Handlinga er konsentrert på det paranormale, det gode mot det onde, de døde mot de levende, mørke mot lyset, og forfatter skildrer det så skremmende livaktig. Det er som skyggene rundt huset på kveldstid har fått liv. Den setter seg under huden på leseren, sjølv lenge etter at boka er lagt til sides for dagen.

Sjølv om det meste handler om det paranormale og grøss, så kjem det også ein del kloke betraktninger som vil treffe ungdom på ein flott måte. Eg synes at Elvedal har balansert dette og det fell heilt naturleg inn i teksten, samtidig som leser ubevisst tar det med seg videre. Dette er ein skrivekunst få forunt.

Ingen har fortalt meg at når kjærligheten vokser, vokser også frykten for å miste den. Jeg har aldri vært så redd før.

Alle bøkene i serien handler om det paranormale. Her finn ein blant anna åndebrett, eller Ouijabrett som det også kalles, hvileløse sjeler, mørke krefter, vandrere, død og fordervelse og mange paranormale hendinger. Dette er noko som har fascinert mennesker i mange århundrer, og som pirrer nysgjerrigheten enten ein trur på det eller ikkje.

Formidlingsevnen til Anne Elvedal er av ypperste klasse. Dette er ein serie som holder internasjonalt nivå, og som eg håper utarter seg til ein tv-serie eller film. Eg har lest heile serien, og med det gode språket og dei billedlige skildringene forfatter fører, bør det være ein smal sak å videreføre dette til ein tv-skjerm.

Det vert etterkvart ein god del spørsmål som må besvares, og det føler eg at Elvedal har klart. Ho nøster opp i det på ein oversiktlig måte som gjer at eg som leser slepp å lese setninger fleire gonger for å skjønne sammenheng eller bodskap. Det er ein god flyt og framdrift i historia, og det vert ein besettende og sitrende spenning som kryper inn under huden på deg.

«Mørkets tjener» er ein verdig avslutning på ein imponerende grøssertrilogi for eldre ungdom. Serien held internasjonal høg klasse, og kan varmt anbefales. Eg må rett og slett ta av meg hatten for det forfatter Anne Elvedal har klart. Mesterlig forfatterskap.

TERNINGKAST: 6