Bokblogger

Den frittstående fortsettelsen til «Skammens mødre», som vart ein stor salgssuksess.

• Norsk tittel: Tatt av sviket
• Forfatter: Anita Østerbø
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 336
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Vestland Forlag

Anita Østerbø er oppvokst i Bergen. Nå bur ho på Tysnes, og har jobbet som lærar fram til ho debuterte som forfattar. Romanen «Skammens mødre» som vart utgitt i 2021, er hennes forfattardebut. Ho gav ut «Tatt av sviket» i 2023, som er ein frittstående fortsettelse frå salgssuksessen «Skammens Mødre».

Hva skjedde med barna som ble sviktet av alle? Hvilken pris måtte de betale? Vi møter Bente, som ble bortadoptert, Ove, som vokste opp på et beryktet barnehjem og Åshild, som venter på livstegn fra datteren hun måtte gi fra seg. Vil de, og kan de, finne tilbake til røttene sine? Og selvsagt får vi et gjensyn med venninnegjengen fra «Skammens mødre», de fem sammensveisede alenemødrene og barna deres. «Tatt av sviket» tar deg tilbake til de begivenhetsrike 70-årene da kvinnene for alvor gjorde sitt inntog i alle deler av samfunnet. Vi følger de unge gjennom studier og reiser ut i verden i sin løsrivelse og jakt på alt hva livet har å by på. Romanen byr også på et rystende innblikk i et kvinnefiendtlig rettssystem, og de konsekvenser det får for kvinner i sårbare situasjoner. Likeså møter vi en presse som uten skrupler tråkker enkeltmennesker ned i sølen.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Tatt av sviket».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman som er basert på virkelige hendinger, og er ein frittstående fortsettelse av «Skammens mødre», som vart utgitt i 2020. Eg vil sterkt anbefale å lese den boka fyrst, for å få maks uttelling av historia som utspeler seg i denne boka.

Me møter att fleire av mødrene som me vart kjent med i «Skammens mødre». Årene har gått, og fleire av borna deira er kommet i ein alder der dei er i ferd med å lausrive seg frå dei vaksne og har sitt eiga liv å tenke på. Forfatter tar oss med inn i kvardagen til desse familiene, og me får sjå korleis oppvekst og bortplassering har påverka både foreldre og borna. Det er dermed duka for nokre sterke historier og skjebner.

Var det oppveksten, at hun ikke hadde klart å gi datteren det hun trengte? Var det årsaken? Eller at datteren aldri hadde hatt et forhold til faren og savnet en farsfigur? Var det hennes skyld? Tusen tanker for gjennom hodet hennes, og en uhyggelig uro spredte seg.

Handlinga foregår på 1970-talet, og ein ser klare teikn til den store omveltninga samfunnet var i ferd med å gå gjennom. Ungdom som braut ut av det vanlige A4-livet og normen det var forventet at dei skulle leve etter. Det var opprør, demonstrasjoner og hippie-tida. Kvinnene fekk ei stemme og vart høyrt i langt større grad enn tidlegare. I tillegg er unge langt meir på reisefot enn tidligare generasjoner. Alt dette har Østerbø flettet inn i historia med stor nøysomhet.

Me får ta del i fleire forskjellige skjebner. Enkelte av mødrene får sjå borna sine vokse opp, medan andre forsøker å leite opp det barnet dei plasserte bort like etter fødselen. Parallelt fylgjer me borna som har mange spørsmål og veldig få svar. Nokre lever eit tilnærma normalt liv, nokre føler seg forlatt og ensom, medan andre ikkje ein gong aner at dei faktisk er adoptert.

Starten på boka er omstendelig og ting går litt i sirup. Mange navn skal introduseres og relasjoner skal knyttes til desse. Det tar med andre ord litt tid å komme skikkelig inn i historia. Men når ein fyrst kjem til dette punktet, så er det ein medrivende og engasjerende handling.

Forsømmelse av born, bortplassering, barnevern, sakn, anger og misbruk er ikkje lystige temaer. Men det er ein stor del av kvardagen til mange av borna og mødre som vart berørte. Me fylgjer deira søken etter svar, og får innblikk i kva barndommen og mangel på oppfølging har gjort med dei. Sjølv om det er ein mørk undertone, så er det likevel glede og mange lyspunkter å oppdrive.

Bente vart bortadoptert som barn. Hos sine nye adoptivforeldre meinte dei at ho viste manglende utvikling og vart sett på som tilbakestående. Eit slikt barn ville ikkje dei ha noko med å gjere. Dermed vart ho plassert på ein barneheim og budde der i omkring 2 år. Kva gjer dette med eit barnesinn? Og ikkje minst seinare i livet? Er det mogleg å leve eit tilnærma normalt liv? Dette er ei sterk historie med mange gode skildringer og observasjoner gjort av forfatter.

Men inni henne var det mange vonde tanker. Hvorfor var ikke faren glad i henne? Hva om de kom til å gi henne bort? Hva var det med broren som gjorde at de var mer glade i ham? I en annen familie hun hadde vært på besøk til, var det ikke slik. Det måtte være noen feil med henne, det var hun overbevist om.

Det er mange historier som går parallelt. Me fylgjer born og mødre om ein annen. Det er i grunn lite fedre til stades. Dei kjem meir i bakgrunnen, men dei få som er framtredende er til gjengjeld ein viktig brikke i skjebnene til borna.

Boka inneheld over 60 kapitler, og er i så måte lettlest. Språket er folkelig og solid. Romanen er likevel ikkje plettfri, då det hakker litt her og der både i språk og utførelse. Men som i «Skammens mødre», så treff forfatter også her ei nerve hos lesaren. Dermed glemmes det veldig fort og ein lar seg rive med i handlinga. Eg må også legge til at det var overraskende gode cliffhangere. I denne type roman er det sjeldan ein finn det, så her har Østerbø gjort ein meget god jobb.

Østerbø skildrer mennesker som må leve med valga dei tok og som påvirker fleire generasjoner. Her viser ho spennvidda i eit menneskesinn. Enkelte lever fint med det, medan andre er i ferd med å bukke under av anger og fortvilelse. Eg liker måten Østerbø angriper temaet på og bruker ytterpunktene som eit speil inn i sinnet. Dette skaper dynamiske karakterer og sterke historier på kvar sin måte.

Det var flere som kom fra byens barnehjem, og det var ikke noe rart at de hadde rømt. Den grusomme tilværelsen hadde ikke vært til å holde ut. Den bagasjen de hadde fått med seg derfra, var ikke noe å bygge et liv på.

Sjølv om det vart betre arbeidsvillkår, høgare lønn og meir fritid, så var likevel kvinnene ofte underkuet i samlivet. Det var mannen som bestemte, og hans ord var deira lov. På godt og vondt. Østerbø skildrer også eit rettssystem som er rystende. Og det berømte bygdedyret levde i beste velgående også i denne tidsperioden. Kvinnekampen pågjekk for fullt, og dette var ein del av kvardagen til karakterene me vert kjent med. Her synes eg at forfatter virkelig har klart å gjenskape 70-tallets viktigste moment i samfunnet. Skildringene gjenspeiler det inntrykket ein sitter att med når ein oppsummerer dette tiåret.

Eg synes boka er på sitt beste når forfatter går i dybden på barnevernsbarn og alle fylgjer det fekk for alle involverte å gje frå seg ansvaret for sitt eiga barn. Det er her Østerbø tar eit jerngrep rundt følelsesaspektet, og ho klarer å fremprovosere tanker og medfølelse hos leseren.

«Tatt av sviket» er ein medrivende og sterk skildring av borna som vart sviktet av mødre, fedre, adoptivforeldre og av systemet. Heldigvis er det også ein og anna solskinnshistorie som balanserer ytterpolene, og gjer til at det er ein roman som engasjerer. Anita Østerbø treff ei nerve hos leseren, og ho kan fort ha skutt gullfuglen atter ein gong med denne romanen.

TERNINGKAST: 5