Bokblogger

Ein strålende ungdomsgrøsser med link til det tyske krigsskipet Blücher som ligg på botn av Drøbaksundet.

• Norsk tittel: Blüchers hemmelighet
• Forfattar: Alexander Løken
• Sjanger: Ungdom, Grøsser
• Antall sider: 144
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Cappelen Damm

Alexander Løken (Født 1982) debuterte med «Trollskallen», som han også vart tildelt Bokslukerprisen 2015 for. Han har siden gitt ut ei rekkje barne og ungdomsbøker, gjerne med grøssende innhald. I 2022 kom han ut med ungdomsromanen «Blüchers hemmelighet».

Alt er ikke som det skal være i junisola ved Drøbak. Når krabber angriper i flokk og sjøen truer med å trekke henne ned, er det ikke rart Kit helst vil dra hjem.
Hyttenaboen forteller gufne ting, men hvorfor skal hun tro på en gammel fyr som påstår han har jobbet for CIA? Kanskje fordi det ligger noe på bunnen av Drøbakssundet som har begynt å bevege på seg …

Denne boka er eit leseeksemplar frå forlaget Cappelen Damm. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Blüchers hemmelighet».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein ungdomsroman i grøssersjangeren med historiske fakta rundt det tyske krigsskipet Blücher.

Handlinga foregår i og ved Drøbaksundet, og har direkte link til det som skjedde 9. april 1940, då Blücher vart senka ved dette stedet. Forfatter har skapt ein meget god historie ut av dette, og lar fakta og fiksjon gå hand i hand.

Romanen var nok like spennende for meg som det vil vere for ungdommen. Det var intense og gufne grøss undervegs, og Løken har klart å skape eit skikkelig guffent univers der det paranormale speler ein stor rolle.

Hovedkarakteren og jeg-personen er Kit, eller Nikoline Kittelsen som ho egentlig heiter. Ho er ei 14 år gamal jente, som reiser på hytta ved Drøbaksundet saman med sin mor og sine to brør på 11 og 17 år. Ho synes det er litt rart å reise på hytta denne helga, sidan det snart er sommerferie. Men moren har planer ho ikkje veit om, og som er ein god bi-historie.

Ho merker fort at ting har forandret seg i området når dei nærmer seg hytta via sjøvegen. Ho føler at noko mørkt beveger seg der Blücher gikk ned, og at noko forsøker å lokke ho ned mot det mørke. På vei opp til hytta møter ho ei jente på ein sykkel som plutseleg vert borte. Ho høyrer ei ringeklokke som plinger intenst, ved stranda er det krabber som angriper henne i flokk og været som plutseleg forandrer seg. Og dette er berre starten på det som kjem…

Og der jeg sto og stirret, kunne jeg sverget på at jeg så en skygge under overflaten, omtrent der hvor jeg visste at vraket lå. Noe stort og svart, som liksom spredde seg utover. Uten at jeg visste hvorfor, lukket jeg øynene, og selv om jeg sto helt på kanten, løftet jeg foten for å ta et steg ut.

Persongalleriet er lite, og meget oversiktlig. Me fylgjer den lille familien, samt nokre få personer i tillegg. Kit er ei jente som har bein i nesa, og som går langt i å forsøke å finne ut av ting. Dei to brødrene hennes er også nysgjerrige på kva som foregår, men det er fyrst og fremst Kit som opplev og ser ting. Moren virker stresset, er småhissig og redd. Veit ho meir enn det ho vil ut med? Og kva er det egentlig med hyttenaboen? Malcolm ryktes å vere ein gammal CIA-agent, og er sjelden å sjå utenfor hytteveggene. Kva gjer ein slik amerikaner på ei hytte i Noreg?

Boka er spanande og til tider klaustrofobisk. Det er ei oppbyggende spenning, samtidig som me stadig får nokre grøss her og der og eit forvarsel på kva som kjem til å komme seinare i romanen. Ein føler det går kaldt nedover ryggen medan ein les, og ein kan kjenne på den uhyggen som ligg over Kit og resten av området.

I det samme summet en flue foran synsfeltet mitt, og da jeg så ned, oppdaget jeg flere av dem. De kravlet over t-skjorta mi. Det var først da jeg kjente lukten. En eim av bedervet kjøtt, som om et sjøuhyre var blitt skylt opp og lå og lekket gasser i fjæra. Men lukten kom ikke fra fjorden eller stranden. Vinden var snudd nå. Stanken kom bakfra. Fra trappen. Jeg snudde meg sakte.

Nå er det kanskje ikkje alt som føles like realistisk der og da medan ein les, men i denne type bøker slepp ein lett unna med det.
Det er mange grøsseelement i boka. Den eine meir makaber enn den andre. Det som imponerte meg mest er måten forfatter klarer å behalde det mørke universet sjølv på ein fin og solrik dag ved Drøbaksundet. Dette er stor forteljarkunst som Løken klarer å oppretthalde boka gjennom.

Det er ein del fakta om Blücher’s senkning og mannskap og deres skjebner. Eg liker måten forfatter har brukt skipet på, og ikkje minst den mørke hemmeligheten som Blücher bærer på.

Jeg kunne fremdeles høre drønnet fra eksplosjonene. Kjenne panikken mens jeg famlet meg gjennom mørke stålkorridorer fylt med røyk som sved i neseborene. Kunne fremdeles høre jamringen til de desperate mennene – bare gutter, egentlig – der de kavet forgjeves i det iskalde vannet. Noen av dem sang, som om de gjorde alt for å holde motet oppe. Det var ikke bare skipet som brant, men også det oljedekkende vannet. Flammene omringet guttene. Skrikene deres var hjerteskjærende – til de brått tok slutt.

Språket er strålende, og handlinga er altoppslukende. Kapitlene varierer litt i lengde, men ligg stort sett på ein fire til sju sider, noko som må seie å være fullt overkommelig for ein ungdom. Det er elegante og gode cliffhangere som gjer at ein enten må lese eit kapittel til, eller hvertfall lese nokre linjer for å sjå fortsettelsen.

«Blüchers hemmelighet» er ein særs spanande ungdomsroman som også vaksne vil ha stor glede av. Det er mange grøss og gufne episoder i romanen, og bading i sjøen eller å sjå ein krabbe vert aldri det samme etter å ha lest denne boka. Dette er ei ungdomsbok alle med leseinteresse bør lese. Gutter som jenter, ung som vaksen.

TERNINGKAST: 6