Bokblogger

Ein hjertevarm og fin viklet forteljing om demens og alderdom.

• Norsk tittel: Må lære meg å melke kuer
• Forfatter: Freddy Kjensmo
• Sjanger: Dokumentar, Essaysamling
• Antall sider: 101
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: FK Publishing

Freddy Kjensmo (Født 1964) er komiker, stand-up veteran og forfattar. I tillegg er han ein av Noregs mest brukte foredragsholdere. Han har bidratt som tekstforfatter for ein rekke TV-serier og komikere. Kjensmo har utgitt 13 humorbøker, og i 2023 kom han ut med «Må lære meg å melke kuer», som er ei bok om demens.

I likhet med over 400 000 andre mennesker i Norge er komikeren Freddy Kjensmo pårørende til en dement. I denne essaysamlingen beskriver han omveltningen det var da rollene plutselig var byttet om etter at faren fikk en demensdiagnose, og han som eldste sønn måtte ordne opp. Resultatet har blitt en poetisk historie om et levd liv og farens vei inn i demensen på godt og vondt. Med kjærlighet, kreativitet og humor skildrer Freddy Kjensmo prosessen med å sørge for at faren har så bra dager som mulig på livets oppløpsside.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Må lære meg å melke kuer».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein dokumentar og ei essaysamling om demens. Faren til forfatter er råka av denne sjukdommen, og gjennom forfatters erfaringer og kvikke observasjoner, får me ta del i den nye kvardagen.

Faren er 87 år når han flytter inn i eit bufellesskap i 2020. Han har budd ein god del år åleine etter eit samlivsbrudd, og kjenner at han gleder seg til å flytte inn. Kort tid etter innflyttinga byrjar Freddy å merke ting ved faren. Faren får diagnosen begynnende aldersdemens. Etter halvannet år vert han overflytta til ein demensavdeling. Freddy får ansvaret for faren og får fullmakt til økonomi og avgjerelser i farens navn. Me får ta del i livet til både far og son i denne tida, og forfatter viser kva demens gjer med ein person og kjem med gode råd og tips han har plukket opp undervegs som næreste pårørende.

Hvis setningene er for lange, får han uansett ikke med seg meningen. Dette med å fatte seg i korthet var for øvrig et tips fra Demensforeningen, og noe jeg skulle ønske jeg hadde lært meg litt før. Det gjelder å bruke færrest mulig ord.

Me får servert små historier heile vegen, kombinert med kva som skjer i nå-tida og telefonsamtaler faren og sonen har. Det er skrevet i ein varm og lun tone med humor og glimt i auget trass den alvorlege diagnosen. Forfatter undergraver aldri alvorlighetsgraden av sjukdommen, men velger å bruke kreativitet og humor til å komme seg gjennom dagene.

Under koronatida mister Freddy meir eller mindre sitt levebrød som komiker og foredragsholder. I denne perioden vier han det meste av fritida si til faren. Han bur milevis borte, men kjem stadig på besøk og har daglege telefonsamtaler med faren. Etter kvart som demensen utvikler seg, kjem telefonsamtalene oftere og oftere, og meir og meir usammenhengende. Det er tøft å lese, og ein kan føle på fortvilelsen og redselen både hos faren og sonen.

Båndet mellom far og son er tett. Alt er snudd på hovudet, og nå er det Freddy som må ta seg av faren. Han må innta ein rolle som ein absolutt helst vil unngå. Å miste ein kjær person gradvis, sjølv om vedkommende er oppegående fysisk, må være ein tøff påkjenning. Eg liker realitetsorienteringen forfatter kjem med, og han skildre mange fine og gode tanker rundt det som skjer.

Dette er den eneste gangen jeg har grått i denne prosessen. Der og da skjønte jeg at jeg hadde mistet faren jeg hadde hatt hele livet. Det var nå en ny fase og en ny pappa. En pappa som trengte noen som tok vare på ham. Jeg var kapteinen på skuta.

Boka er på like over 100 sider og er meget lettlest. Den innehar ei lineær tidslinje, med enkelte tilbakeblikk på situasjoner og hendinger frå farens liv. Den er oversiktlig og innehar kapitteloverskrifter og god struktur.

Undervegs i prosessen får han mange gode tips og råd frå fagpersonell og personer som jobber med demente. Enkelte av rådene skulle han ynskje han hadde fått på eit tidlegare stadium, slik at det kunne skånet både han og faren for enkelte situasjoner og tankespinn. Han deler villig vekk av desse rådene og håper at andre kan dra nytte av dei. Det er både lærerikt og nyttig for personer som står i samme situasjon.

Gjennom telefonsamtaler med faren ser ein kor galt det er blitt. Desse er gjengitt i dialogform, og er skrevet i kursiv. Det er til tider hjerteskjærende å lese, men samtidig er det også gode samtaler som begge har stor glede av, sjølv om det av og til er typiske «goddag mann økseskaft»- samtaler, der innhald og meining bak orda er fullstendig på viddene.

Gjennom sin historie kjem også Freddy med eigne tanker og tankespinn. Han vert ein hjelpeløs tilskuer til sjukdommen, og tenker stadig på om han kunne og /eller burde oppdaget tidlegare at det var noko gale med faren. Han har konstant dårleg samvittighet overfor faren, og føler at han ofte ikkje strekker til. Han viser også det menneskelige aspektet med sinne og frustrasjon over situasjonen og viser dermed ingen glansbilete av seg sjølv. Det er ei ærleg bok med ei god vinkling på ein fryktelig sjukdom.

Selvfølgelig kjenner jeg også på både sinne, utålmodighet, oppgitthet og andre følelser, som andre mennesker. Forskjellen er at jeg prøver å ikke la det gå utover ham. Han merker lite eller ingenting til dette.

Det er ei melankolsk og trist historie som utspeler seg, men samtidig drar ein ofte på smilebåndet av forfatters vinkling. Han ler ikkje av faren, men av demensen og det den får personer til å seie og gjere. Det er fint å sjå kjemi og samspel mellom far og son, og kor masse dei betyr for kvarandre midt oppi det heile. Me får enkelte tilbakeblikk på eit levd liv, og på den oppveksten Freddy og søskena fekk.

Språket er strålende, og det er ingen problem å sjå at forfatter har tekst og språk som yrke. Med relativt korte kapitler og stadig tilbakevendende telefonsamtaler som viser progresjonen i sjukdommen, er dette ei bok som vert vanskeleg å legge frå seg. Ein vil vite korleis det går, og håper på det beste og at dei skal få mange fine stunder saman. Men med ein utviklende demens, så går det kun ein veg, og det er beundringsverdig å sjå korleis Freddy står opp og trøster og roer ned faren. Sjølv når fortvilelsen og irritasjonen over stadige telefonsamtaler og usammenhengende gjentakende spørsmål kjem, viser han stor tålmodighet og velger å sjå det humoristiske i situasjonen.

«Må lære meg å melke kuer» er ein hjertevarm forteljing om det å være pårørende til ein med demens. Med lun humor i alvoret får ein denne feel-good følelsen som gjer heile historia til ein rørende forestilling mellom far og son. Med eit strålende språk og gode råd og tips er dette ei bok eg varmt anbefaler videre.

TERNINGKAST: 5