Bokblogger

Ein ung gut vert funnet brutalt drept. Men kven er denne guten? Og kven står bak? Dett er bok nr. 2 om politioverbetjent Gabriel Fjell.

• Norsk tittel: Hundedager
• Forfatter: Geir Tangen
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 346
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Gyldendal Norsk Forlag

Geir Tangen (Født 1970) er bosatt i Haugesund, der han jobber som lærer på ein ungdomsskule. Tangen debuterte som forfattar i 2016 med krimromanen «Maestro». Sidan har det blitt to ytterligare bokutgivelser i denne krimserien, «Hjerteknuser» (2017) og «Død manns tango» (2018) I 2021 kom han ut med boka «Vargtimen», og oppfylgjeren «Hundedager» vart utgjeven i 2023. I 2022 gav han ut «La alt håp fare», som er ei enkeltstående krimbok.

En liten gutt blir funnet drept i et turområde i Haugesund. Han er slått i hjel med en stein og kastet nedfor en bratt skråning. Den brutale volden mot det forsvarsløse barnet sjokkerer selv erfarne politifolk. Overbetjent Gabriel Fjell og hans team må ha hjelp, og Kripos-etterforskeren Aida Ibrahim kommer fra Oslo for å bistå arbeidet. Timer og dager går uten at noen melder gutten savnet, og til tross for at Gabriel Fjell og teamet hans arbeider døgnet rundt, klarer de ikke å identifisere gutten. Samtidig vikler en lokal frilansjournalist seg inn i garnet, og velter med det den første dominobrikken i dette dystre mysteriet. Etter hvert avdekkes en historie, mørkere og farligere enn noen kunne ane.

Denne boka er eit forhåndseksemplar frå Gyldendal Norsk Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Hundedager».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er bok nr. 2 i serien om politioverbetjent Gabriel Fjell og hans team. Det anbefales å lese bøkene kronologisk. «Vargtimen», som er den fyrste boka i denne serien, vart utgitt i 2021.

Som i dei aller fleste bøkene til Tangen, så vert me kasta rett inn i handlinga. Boka starter med eit drap av ein liten gut, og det mest overraskende for politiet er den brutale volden og at guten ikkje vert meldt sakna i ettertid. Dei står dermed overfor ei meget vanskelig sak.

En klump vokste i brystet. En lammende følelse av avmakt. En gjennomtrengende trang til å skrike, få tak i den som hadde ansvar for gutten, og slå vedkommende helseløs. Et lite barn på vandring i den mørke skogen, alene midt på natta. En eller annen jævel måtte ha forsømt guttungen på det groveste.

Forfatter tar oss med til Haugesund, og konsentrerer handlinga rundt Eivindsvatnet og Djupadalen. Miljøskildringene er levende, og han klarer å mane frem åstedet og skogs- og turområda rundt åstedet. Dette er eit viktig element, all den tid nøkkelvitner kan ha sett noko i dette populære turområdet. Ved å danne seg eit overblikk over dette området, får leser ein følelse av å vere ein del av etterforskningsteamet. Så all mulig ros til Tangen for å legge til rette for leseren til å berre tråkke rett inn i universet.

Me treff igjen teamet til Gabriel Fjell, og Kripos-etterforsker Aida Ibrahim vert tilkalla for å hjelpe til med saken. Aida er ein meget god og viktig karakter. Ho skaper friksjon til eit velfungerende etterforskningsteam, og me får konflikter og ein overraskende høg temperatur blant enkelte innad i teamet. Eg roste forfatter sist gang for å unngå dei store konfliktene, men her må eg rose han for å innlemme konflikter. For det føltes så naturlig siden det er ein god grunn til at uoverensstemmelsene inntrer.

Det var som om ordene ikke nådde inn. Hun satt helt stille i stolen og stirret ned i salaten. Munnen hennes bevret som et lite forvarsel, men han fikk ikke annet enn taushet. Etter noen sekunder ga han opp forsøket på å få henne i tale, smelte knyttneven i bordet så salatbollen veltet, og ropte ut et par gloser til før han forsvant ut av rommet.

Media speler ein stor rolle i historia, og enkelte gravejournalister går langt utover sin arbeidsinstruks for å komme opp med sensasjonsoverskrifter. Eg liker samspelet med politi og mediedekningen. Media har utviklet seg enormt etter at internett vart allemannseie, og ingenting vert så fort forelda som nyheter i dagens samfunn. Dette er noko Tangen utnytter til fulle, og igjen skaper han eit realistisk bilete av ei drapssak som ryster medie-Noreg. Når ein ung gut vert funnen drept, så er det klart det blir eit voldsomt medietrykk som også går ut over både ledere innad i politiet, men også etterforskningen. Alle kjenner på presset frå media, og journalistene kjenner på presset med å vere fyrst ute med utviklinga i saken.

Tangen har ein tematikk som for mange er reell i kvardagen. Den er samfunnsengasjerende og vond å lese om. Forfatter har valgt å vise ytterpunktet og worst-case scenario, men likefullt realistisk.

Persongalleriet er ein strålende blanding av personligheter, Eit av nøkkelvitnene er ei eldre dement dame. Ho ser på masse krimserier, og har sine klare øyeblikk innimellom. Men klarer etterforskerne og journalister å skille mellom kva som er reellt og kva som er oppspinn? Dette skaper forvirring og gjetning hos leser, noko som alltid er eit solid verkemiddel i ei krimbok.

I denne boka vert me betre kjent med Gabriel Fjell i privatlivet. Dette føltes etterlengtet og var ein fryd å lese. Tangen har ikkje glorifisert sin nye krimhelt, og viser at han berre er ein vanleg person som også har sitt å stri med. Gabriel sliter etter det som skjedde i forrige bok, og vart sjukmeldt i ein lengre periode. På det mentale planet holder han litt igjen, og frustrasjonen bygger seg opp. Han har ein far med angst som bur hos han, i tillegg til at det vert konfronteringer og krangling mellom Gabriel og kjæresten, Makena. Det viser at forfatter kan skrive langt meir enn krimplott, når han også denne gang beveger seg inn på det menneskelige planet.

Gabriel sa ingenting. Han bare holdt henne fast. Det var som om tida tuslet forbi soveromsvinduet, og sola krøp over den blå himmelen, mens de ble stående fast i dette ene sekundet, midt mellom alt som var, og alt det som kanskje skulle bli. Til slutt hørte hun så vidt at han hvisket. Ordene røper ingenting om hva som gjemte seg bak dem.

Språket er av topp karakter, og plottet er bunnsolid. Med parallelle historier og gjennomgående friksjon mellom personer og sak, er det ein stadig utvikling i romanen. Tangen har latt karakterene sine få meir plass og spillerom, og enkelte av dei kjører sololøp. Dette fører til at fleire situasjoner enn ellers oppstår, og forfatter kan spele ut eit langt breiere perspektiv enn det han ellers kunne ha gjort. Eit klokt valg når ein ser på sluttproduktet.

Det vert ein del navnekluss i boka, uten at eg skal gå meir inn på det. Men det skaper ein viss forvirring, og ein må i enkelte situasjoner virkelig vere konsentrert for å skjønne sammenheng og kor forfatter vil med historia si.

Tangen viser i teksten at det å vere ein etterforsker er ein livsstil. Ein kan ikkje planlegge fritida si. Jobb og privatliv er ein hårfin balansegang som flyt inn i kvarandre. Familie vert nedprioritert og kjem i andre rekke når det brenn som mest. Lovnader kan ikkje bli opprettholdt, og det går ut over samlivet. Kor langt er partner villig til å strekke seg for at ting skal fungere? Ein solid forestilling av forfatter.

«Hundedager» er ein medrivende og intens krimroman. Tangen har gitt sine karakterer større spillerom, og det gir forfatter enorm frihet til å utvikle historia i mange forskjellige retninger, noko han utnytter til fulle. Eg tar nok ein gong av meg hatten for det Geir Tangen har klart å skape gjennom politioverbetjent Gabriel Fjell og hans team. Liker du etterforskningskrim så er dette ei bok du berre «må» lese!

TERNINGKAST: 5+