Bokblogger

Ein stemningsskapende psykologisk thriller for ungdom.

• Norsk tittel: Ikke la de døde komme hit
• Forfattar: Monika Steinholm
• Sjanger: Ungdom, Thriller
• Antall sider: 142
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Vigmostad&Bjørke

Monika Steinholm (Født 1983) jobber i ARK bokhandel. Ho har ein to-årig forfattarutdanning frå Universitetet i Tromsø. Ho debuterte med ungdomsromanen «Fuck verden» i 2015, og har siden gitt ut ei rekke med barne og ungdomsbøker. «Ikke la de døde komme hit», som er hennes thrilledebut for ungdom, vart utgitt i 2022.

Cecilia har mistet moren sin. Nå har hun ikke lenger noen. Cecilia vil skape seg et enklere liv, og da hun oppdager det falleferdige småbruket langt inne i fjellheimen, er det som å komme hjem. Familien som bor der, sier til og med at de har ventet på henne … Langsomt sniker uroen seg inn i den nye tilværelsen. Hvorfor får hun ikke krysse elva? Hva skjer egentlig der ute ved det store rognetreet hvert verv? Og vil hun noen gang kunne forlate sitt nye hjem?

Denne boka er eit leseeksemplar frå forlaget Vigmostad&Bjørke. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Ikke la de døde komme hit».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein psykologisk thriller for ungdom, med element av det overnaturlige.

Den dystre stemninga i boka møter deg allereie frå fyrste side av, når Cecilia oppdager ei kråke som plukker på eit reinkadaver langs vegen ho kjører. Det vert ikkje betre når ho kjører uten mål og meining, og havner til slutt på eit lite småbruk i ingenmannsland. Her starter marerittet. Eg fekk fort assosiasjoner til enkelte grøsser-filmer som eg har sett opp gjennom årene.

På en rasteplass midt i ingenmannsland blinker jeg inn for å strekke på beina. Ei kråke holder meg med selskap. Den plukker på et reinkadaver som ligger i grøfta. Pelsen har falt av på mesteparten av dyret. Fuglen hakker nebbet inn i kjøttet, river løs biter.

Steinholm har i relativt ung alder allereie klart å skape seg eit stort navn innen ungdomslitteraturen her i Noreg. Ho har lagt lista høgt for seg sjølv, og forventningene er deretter. Å skrive psykologiske thrillere er i mine auge ein av dei vanskeligste sjangere å skrive gode bøker i. Når det i tillegg er for ungdom, må ein balansere enda meir på ein knivsegg for ikkje å vippe over den eine eller andre vegen med sitt innhald.

Boka er skrevet i jeg-format, der Cecilia er hovedpersonen. Ho har ingen familie eller vener, så når ho kjører inn på eit lite småbruk, og blir invitert inn for ein matbit og ei seng etter ein lang dag på vegen, takkar ho ikkje nei. Ekteparet Erik og Tora tar i mot ho med åpne armer, og seier dei treng ekstra hjelp på gården i tida framover, og at dei har venta på ho. Dei har óg ein son, som er nokre få år eldre enn Cecilia, som ho får følelser for. Her vert ho sett, og føler ein omsorg som ho knapt har opplevd før i livet. Samtidig er det noko som skurrer.

Steinholm speler på det overnaturlege og naturen. Skyggemennesker som lusker i krokene, moren til Cecilia som materialiserer seg foran augene på ho, og ikkje minst invasjon av flåger, fugler og lemen. Dyra som lever på gården forsvinn på mystiske vis, og ein katt viser teikn på at det er noko som skjer. Det er også ei elv ved huset som ho under ingen omstendigheter må krysse. Det finnes ein kyrkjegård i skogen, men den er det ingen som vil snakke om. Her er med andre ord dei fleste ingrediensene for ein god thriller og grøsser med.

Mamma materialiserer seg i lufta over meg. Hun henger der, slapp som om hun dingler etter et rep rundt halsen. Øynene er mørke. Leppene nesten lilla. Hun er enda tynnere enn da hun døde, og huden er gusten. Armene er fulle av blåmerker, og hendene er skitne. Rundt neglene er det mørke renner, som om hun har gravd seg opp av grava.

Illustrasjonene i boka er laget av dyktige Anneli Furmark. Dette er illustrasjoner som er i svart/kvit format, med dystre toner av mørke farger. Det skaper ein fantastisk stemning for historien, og ein får eit bilete av korleis det oppleves for Cecilia å vere på gården. Så her er forfattar og illustratør virkelig ein god match.

Familien på gården er gudfryktige personer. Her finnes ingen mobildekning, tv, internett eller aviser. Dei er sjølvforsynte med det som produserer på gården, og Bibelen er deira store lidenskap og skatt i den lille stua. Gud og Bibelen vert dermed ein viktig ingrediens i boka, der Cecilia på mange måter vert hjernevasket. Ho treng frelse ellers vil ho forgå i evig fortapelse om ho forlater gården.

Uten et ord snur jeg meg og plukker opp Bibelen. Med blikket ned i den kan jeg høre Tora inne på kjøkkenet. Jeg kan høre Erik og Torbjørn forsvinne ut for å ta kveldsstellet i fjøset. Men jeg føler meg ikke alene. Mørke skikkelser trenger seg sammen rundt meg. Tettere og tettere innpå meg kommer de. Jeg tør ikke løfte blikket. Leser bare enda mer intenst i Jobs bok. Leser høyt om lidelsene til Job. Lidelsene han måtte gjennom fordi Gud inngikk et veddemål med Satan. Men skyggemenneskene forsvinner ikke.

Det er ein uhyggelig stemning boka gjennom. Det vert kanskje litt gjentakende med skyggemennesker og dyr som invaderer tilværelsen deira, men det er uansett med på å skape følelsen av at det er mykje som ikkje stemmer.

Språket er, som vanleg i Steinholm sine bøker, heilstøpt. Dialogene flyt naturleg, og historien og plottet er godt gjennomført. Med relativt korte kapitler, og heilsides illustrasjoner her og der, er den i tillegg leservennlig for ungdommen.

«Ikke la de døde komme hit» er ein velkomponert psykologisk thriller som treff målgruppa. Den innehar ei særs god stemningsskapende historie med alle ingredienser som oppfyller denne sjangeren. Nattbordslampa vil nok stå på heile natta etter at denne er lest. Anbefales på det varmeste.

TERNINGKAST: 5