Den svarte svanen av Ingrid Berglund

Dødsboadvokaten Oda Krogh får ein heilt spesiell sak i hendene. Den skal få uante konsekvenser i denne krimromanen.

  • Norsk tittel: Den svarte svanen
  • Forfattar: Ingrid Berglund
  • Sjanger: Krim
  • Antall sider: 329
  • Utgivelsesår: 2022
  • Utgiver: Gyldendal Norsk Forlag

Ingrid Berglund (Født 1966) har ein mastergrad i økonomi og finans, og har blant anna jobba som finansanalytiker. Ho debuterte som forfattar med krimromanen «Det svakeste ledd» i 2006. Sidan den gong har ho gitt ut ei rekkje bøker. I 2022 gav ho ut krimromanen «Den svarte svanen».

De er et umake par, den unge dødsboadvokaten Oda Krohg og hennes aldrende assistent, Reidar Simonsen. De er begge forlatt av sine egne, og den felles etterforskningspraksisen deres er et ikke helt vellykket forsøk på å stable seg på beina igjen. Så kommer en døende kvinne inn døren med et siste ønske. Mot bedre vitende tar de oppdraget; å finne kvinnens sønn som angivelig druknet for fem år siden. Det eneste Oda og Reidar har å gå på, er fire skjell noen har sendt den dødsmerkede moren. Etter hvert som de graver i fortiden, oppdager de flere mistenkelige dødsfall. De ser også foruroligende tegn på at den farmasøytiske storindustrien har skitne hender. Jakten på sannheten vekker raskt oppmerksomhet fra personer som blir farligere jo mer koronapandemien brer seg. Og snart er det Oda og Reidar som jages.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar/Gyldendal Norsk Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Den svarte svanen».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman med eit nytt radarpar, og fyrste bokutgivelse på 10 år frå ein dyktig forfattar.

Handlinga foregår i 2020, og koronaen har for alvor inntatt verdenssamfunnet. Forfatter speler på dette og har realistiske og fiffige koronanyheter under kvart kapittel. Desse er faktiske nyheter, og skaper eit realistisk bilete på koronasituasjonen, og skaper eit meir truverdig bilete av sjølve romanen.

Stillheten i gatene da landet stengte ned i mars var fremdeles friskt i minnet. Sjokket. Den maniske sjekkingen av dødstallene som steg for hver dag, smilene som etterhvert forsvant, helsepersonellet som jobbet døgnet rundt, og de daglige pressekonferansene som både formante og trøstet. Alle skriveriene om et nasjonalt traume; en unntakstilstand som fikk oss til å hamstre boksemat og toalettpapir, som fikk oss til å unngå alle, også våre nærmeste. En-meters-regelen som nesten ble likestilt med et av de ti bud, og forargelsen hvis noen ikke forholdt seg til de nye reglene. Angiveriet, skammen, og utenforskapet for dem som ble smittet. Ensomheten.

Oda Krogh er jeg-personen i boka. Ho er ei singel dame i sin beste alder og vier det meste av si tid på jobben sin, som er å være ein dødsboadvokat. Ho har óg ein blandingshund som ho ser på som ungen sin. Den er høyt elsket, og er med ho overalt. Oda er ei sterk, sjølvstendig kvinne som ikkje er redd for å tråkke folk på tærne. Ho danner eit radarpar saman med assistenten sin, Reidar, som er godt opp i 70-åra. Dei har masse til felles, og ein skjønner tidleg at det ligg meir til deira fortid enn det som fyrst kjem fram.

Ein vanleg arbeidsdag vert snudd på hovudet når Bodil Berg tar kontakt med ho. Ho er kreftsjuk, og hennes siste ynskje er å få vite kva som skjedde med hennes sønn for 5 år sidan. Politiet har ho gitt opp, og Oda er hennes siste håp. Dette er ei sak som egentlig ligg utanfor Oda og Reidars område, men Oda synes synd på Bodil, og velger å sjå nærere på saka. Det skal vise seg å verte eit skjebnesvangert valg…

Berglund drar tidleg lesar inn i handlinga med sitt gode språk og historie. Det er mange ting som skurrer, og når forfatter i tillegg klarer å skape ei uhygge gjennom episoder og miljøskildringer, så vert det til tider ei besettende lesing.

Tempoet synes eg var litt opp og ned og det var ikkje alt som fenget meg like masse. Men sjølv i desse partiene så maler forfatter eit mystisk og uhyggelig bilete av historia, og skaper eit realistisk og stemningsfullt univers.

Dette er ein krimroman som består av små spor, søke opp personer, snakke med dei, og prøve å finne lause tråder og løyse dei. Politiet er knapt inne i biletet, og har på mange måter henlagt saken for godt. Dermed er alt opp til Oda og Reidar å forsøke å finne ut kva som skjedde med Birk den skjebnesvangre kvelden for fem år sidan.

Karakterene er skildra på ein måte at ein aldri kjem skikkeleg under huda på dei. Ein får nokre hint her og der, og nokre tilbakeblikk som har formet dei som menneske, men ein må tippe seg til enkelte ting og danne seg eit bilete sjølv.

Samspelet mellom Oda og Reidar kunne vært betre, sidan begge to later som alt er i skjønneste orden overfor kvarandre, og dei utelater å snakke skikkelig med kvarandre. Dette skaper ein del situasjoner, og dei veit ikkje kor dei har kvarandre. Her har forfattar gjort ein god jobb med å skape ein litt uroleg stemning mellom dei. For i utgangspunktet er dei som Knoll og Tott, alderen tatt i betraktning.

Jeg tenkte på alle de gangene Reidar og jeg bare hadde latt som om alt var på stell overfor hverandre det siste året. Alt for å vise den andre hvor bra det gikk, så det ikke vekket noen grunn til bekymring.

Miljøskildringene er gode, og særlig når ein kjem opp i nord. Her klarer Berglund å male eit godt bilete av vinterstormer og mørke, med eit opprørt hav som bakteppe. Ho er meget dyktig til å sette den rette stemninga i boka, og mane fram uhyggelige scener der ein kan kjenne på frykten til karakteren.

Jeg stirret ut, men så ingen bevegelser, bare konturene av en skygge i glasset som stirret tilbake på meg. Jeg fortsatte inn i stua, skrudde av lyset og gikk bort til vinduet, speidet ut. Det stod en mann midt i hagen og stirret opp mot huset. Det snørte seg sammen i halsen, og jeg trakk for gardinene i én lang bevegelse. Pulsen gikk i hundre og femti, og lungene fikk ikke nok luft.

Slutten er intens, og spenninga holder seg til nesten aller siste side. Plottet er godt, og det tar for seg den farmasøytiske industrien. Samtidig speler ho på koronapandemien og får leseren til å føle gjenkjennelse med det som skjer.

«Den svarte svanen» er ein velkomponert og god krimroman. Det er nok mange som har ventet på ny bok frå Ingrid Berglund, og dei vil ikkje bli skuffa. Ho er ein mester til å setje stemninga i sine romaner, og dette er intet unntak. Boka kan varmt anbefales.

TERNINGKAST: 5

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s