Bokblogger

Dette er bok nr. 4 om politiførstebetjent Jan Petter Salte og hans særegne team av etterforskere. Dette er politikrim med god humor og fantastiske karakterer.

• Norsk tittel: Kunsten å røve
• Forfattar: JR Henrixen
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 442
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: A1 Fakta

Jan-Robert Henriksen (Født 1958) har jobba 28 år i politiet. På CV’en sin kan han føre opp politietterforskar, jurist og komikar. Og det er som komiker og buktalar han har blitt ein kjent figur, med over 3500 show på samvittigheita, produsert egne teatershow, vert gjest i mange TV-program og produsert egne TV-show. Han har tidlegare gitt ut to humorbøker; «Er dette menneskets beste venn?» og «LIVET…lissom..». «De udugelige» som kom ut i 2018, er hans fyrste krimbok. Sidan har han gitt ut «Stålrosen» i 2019, «Nattklovnen» i 2020, og «Kunsten å røve» i 2022.

Hverdagens trivialiteter ruger over Norges eldste by. Men byen skal snart få verdens øyne rettet mot seg.
En innbruddsbølge skaker innbyggerne og skaper redsel.
Det er ingenting mot den redsel tyvene skal få erfare. Et innbrudd endrer verdenshistorien. Jan Petter Salte og hans team av politisæringer begynner på den håpløse etterforskningsveien uten spor. Det de avdekker forbløffer og skremmer.

Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå forfattar.Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Kunsten å røve».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er bok nr. 4 om politiførstebetjent Jan Petter Salte og hans særegne team. Boka kan leses frittstående, men i og med at karakterene utvikler seg gjennom serien, anbefales det å lese dei kronologisk.

Sjølv om det er nesten 2 år siden forrige bok, tar det ikkje lang tid før ein kjem inn i boka og husker att dei fantastiske karakterene. Late-Lars med sine skrapelodd, Johnny Jensen med sine raske og morosamme replikker, den rolige og sjenerte Ole-Birger, hunde-Henning som er ein særegen type, Nina som på mange måter er som ei mor, og Jacob von Sydow må berre oppleves. Alle desse styres av Jan Petter Salte. Eg må ærleg innrømme at eg syntes synd på han fleire gonger i løpet av boka, som må forholde seg til denne gjengen.

Dette er politikrim skrevet av ein forfattar som kjenner politiarbeidet ut og inn. Dette vises at i bøkene, og ein får eit realistisk bilete på etterforsking og det interne systemet og kutymen som utspeler seg i kulissene. Det drives eit maktspel oppover i systemene og interne konflikter kjem rekande på ei fjøl utover i romanen. Dette er noko etterforskingsteamet må forholde seg til, og endre taktikk etter det. Hvertfall i utgongspunktet…

«Det eneste jeg kan si til ditt forsvar, Salte, er at din bakgrunn som operativ politi og militær ikke gir deg den teoretiske kompetanse som er nødvendig. Men du er fullstendig inkompetent til å lede etterforskning. Alt du gjør, blir feil.»

Plottet i denne krimromanen er infløkt og det er mange personer å forholde seg til etterkvart. Eg skal ærleg innrømme at eg falt ut enkelte plasser, og nokre partier gjekk litt over hovudet på meg. Her må ein være konsentrert medan ein les, og forsøke å huske på navn og relasjoner. Det hjelper sjølvsagt på at forfattar har stålkontroll på plottet og alle lause tråder vert samla på meisterleg vis.

Humoren i replikkene er enestående. Ein sit og humrer for seg sjølv, sjølv om alvoret ligg tjukt over historia. Teamet som forfatter har samlet sammen er strålende og særegent. Det kan sammenlignes litt med folka i filmene til «Politiskolen» som gjekk som ein farsott på 80-talet, og forsåvidt er ein klassiker den dag i dag.

Politiets sivile biler var ubrukelige. Noen smarte sjeler i Politidirektoratet hadde utstyrt sivilbilene med antenne midt på taket. Det bedret radioforholdene. Takantenne. Herregud. De kunne like gjerne lakkert bilene uniformert. Det var latterlig. Spaning liksom! Det ble som å forsøke å smugle en satanistrocker inn på en Ten Sing-konsert.

Boka er på godt over 400 sider, men med over hundre kapitler har forfattar delt opp boka og gjort den meget lesevennlig. Dessutan er det eit fengende språk og godt driv som gjer til at det ikkje er ei side for mykje.

Hovedhandlinga foregår i Tønsberg med innslag frå blant anna Spania. Ein og anna scene følte eg vart litt uoversiktlige, då særskilt slåssescener, men ellers er miljøskildringene upåklagelige, og ein kan sjå for seg omgivelsene og føle på spenninga til etterforskerne.

Han grep rundt knivskaftet i lomma. Det prikket i ryggraden. Sakte hevet han blikket, skyggen på kapsen åpnet synet som en rullegardin, nedenfra og opp. I andre enden av gangen i det digre huset sto en engel. Levende. Flagrende. Foran brystet smilte et tøytroll. Vinduet i gangen kastet lys inn fra en gatelykt, fikk den lyseblå nattkjolen til å skinne himmelsk. Øynene hans åpnet seg. Pupillene jobbet som blenderåpningen i et fotoapparat. Tok til seg alt, på et tidels sekund. De ble stående og stirre på hverandre. Han løftet brekkjernet, men hun sto frosset.

Handlinga har sine røtter tilbake til andre verdskrig, og det viser seg etterkvart at eit innbrudd skal endre på heile verdshistoria. Det dukker opp kjente historiske navn, som forfatter indirekte har implisert i handlinga med stort hell. Boka starter med ein rask bakgrunn frå etterkrigstida, før den går inn i nåtida, som her er i 2018.

Hovedpersonen, Jan Petter Salte, kjem i trøbbel fleire gonger, og må til og med møte i retten etter ein valdshendelse han er anmeldt for. Her skulle eg gjerne sett at det preget han litt meir enn forfatter gjer uttrykk for. Det samme gjelder hans privatliv. Korleis er egentlig hans forhold til kona Elise, når han får vanskelege og tøffe saker i fanget, og må jobbe dag og natt? Sjølv den barkeste politimann må bli berørt av saker og ting i jobben sin…

Denne boka er kanskje litt mindre polititaktisk enn dei foregående bøkene i serien. Det er lagt ned meir arbeid rundt persongalleriet og sjølve plottet. Men for all del, ein får sin dose med politiarbeid og det som høyrer med, og er på ingen måte ein negativ ting.

Henrixen har denne gang involvert eit narkotikamiljø, torpedoer og ein underverden der det er krig mellom to gjenger. Eg synes forfatter har gjort ein fantastisk jobb med å bygge opp eit plott som gjenspeiler fleire type miljøer, også dei som eg ikkje har nevnt her for ikkje å øydelegge noko av innhaldet. Det føles realistisk og eg trur på det som utspiller seg, noko som alltid er eit godt teikn på ei god bok.

PS: Boka kjem for salg 01.07.2022.

«Kunsten å røve» er nok ein meget god krimroman frå JR Henrixen. Med eit strålende språk og eit særs godt karakterregister, flyr sidene og timene avsted. Nok ein gong viser forfatter sin styrke i å skrive politikrim, og han skriv seg rett inn i toppen av norske forfattere. Denne serien må du ikkje gå glipp av!

TERNINGKAST: 5