Bokblogger

Ein varm roman med eit strålende og engasjerende språk

• Norsk tittel: Portrett i flammer
• Forfatter: Stian M. Landgaard
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 301
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Liv Forlag

Stian M. Landgaard (Født 1978) er utdanna filosof, oversetter og forfattar. Han debuterte med romanen «Herrer i åndenes rike» i 2006. I 2023 gav han ut romanen «Portrett i flammer».

-Jeg vil male deg … Slik begynner forholdet mellom maleren Arnold Krag og hans unge modell på Isle of Wight høsten 1974. Et portrett blir unnfanget i løpet av tre måneder med stjålne møter og forbudt kjærlighet. Så må han reise tilbake til Norge, men de ser begge frem til å treffes igjen til våren. Nesten femti år senere sitter Arnold på et sykehjem i Oslo når han mottar et brev som spør: Hvorfor kom du ikke tilbake? Portrett i flammer er en roman om kunstens kamp mot menneskets forgjengelighet, og om de endelige valgene vi tar.

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Portrett i flammer».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman som kretser hovedsaklig rundt to personer, og der aldersforskjellen mellom dei er visket ut med eit penselstrøk.

Arnold Krag er ein kunstmaler som er moden for miljøforandring, og velger å flytte fra Oslo til Isle of Wight for eit halvt års tid. Målet er å finne den indre flammen, den lille gnisten som sparker i gang hans store lidenskap; nemlig det å male, og då gjerne landskapsmalerier. Han kjem snart i kontakt med ei ung jente som viser han rundt på forskjellige steder, og stikker stadig innom ham på hytta han leiger. Det oppstår etterkvart ein god kontakt mellom dei, og han finn ut at han vil male eit portrett av ho. Dette er starten på eit forhold som nesten er dømt til å mislykkes, og som ikkje vil ta seg fint ut om det blir offentlig kjent. Men kjærleiken har ingen grenser…

Jeg elsker deg var tre ord jeg aldri hadde brukt, bortsett fra i et kortvarig ungdomsforhold. Aldri sa jeg det til Susanne, aldri hørte jeg det fra henne. Det heftet noe ekstremt forpliktende ved det. Selv ikke i bryllupet vårt falt de ordene, men så var det også en veldig enkel seremoni.

Språket er det som slår ein medan ein les. Det er så silkemykt, vart og porøst. Nesten som ein føler det kan gå i stykker om ein les raskt. Forfatter drar ofte linjer til kunstens verden, og bruker det som stillaset og reisverket for sin historie. Det er i utgangspunktet ein enkel historie me får servert, men samtidig så inneheld den mange lag som blir lagt til litt etter litt. Nesten som eit maleri. Og det er eit kunstnerisk språk, til tider på grensa til det filosofiske. Men du verden som den treff.

Det heile foregår i ein jeg-fortelling når historia er bak i tid. For parallelt med den historia, så møter me Arnold i nåtid. Her er det skrevet i tredje-personsperspektiv. Han er på ein sjukeheim, og blar i sine memoarer frå 1970-talet. Det er ein strålende balansegang å sjå korleis Arnold var den gang kontra det han er nå.

Mens han leser sine erindringer, slår det ham hvor annerledes den tiden var. En voksen mann som ber en fremmed ungjente sette seg hos ham på terrassen, tilbyr henne noe å drikke, oppfordrer henne til å gå inn i huset. Utenkelig i dag. Men den gangen ville ingen ha reagert. Barn sprang fritt ute fra morgen til kveld, tenåringer haiket med fremmede til svenskegrensen.

Av og til innimellom så kan ein stusse litt over reaksjonsmønsteret til ein karakter. Det kan virke det gagner historia meir enn det gagner truverdigheten. Men vedkommende står fast ved sine prinsipper, så forfatter har forsåvidt sine ord i behold.

På Isle og Wight er det storslått natur, så her er det ein del miljø og naturskildringer, logisk nok. Men på tross av det flotte landskapet, slit altså Arnold Krag med å la seg inspirere.

Forfatter skriv ein del om komposisjoner, lys, farger og detaljer når det males. Likevel vert det aldri til det kjedsommelige. Som leser er ein flue på veggen når 15 år gamle Cathryn trer inn i livet hans. Kjensler oppstår, men det er klart det dukker opp mange moralske spørsmål når han er over dobbel så gammel som ho er, og ho er under seksuell lavalder. Dermed kjem det mange spørsmål undervegs… Korleis vil faren til jenta reagere om/ når han får vite om forholdet, kva vil lokalbefolkninga tenke? Arnold er skilt, men kva i all verden vil eks-kona seie? Vil forholdet utvikle seg til noko meir enn kun varme kjensler?

Maleriet skulle være i halvprofil, helt ned til skjørtelivet, og det reflekterte lyset skulle falle på henne fra venstre billedkant, lyse opp hennes høyre side, lengst fra betrakteren, slik at venstresiden lå halvveis i skygge. Bakgrunnen skulle gjøres av korte, brede penselstrøk i svart og karmosinrødt nærmest lyskilden og bli gradvis lysere mot høyre kant. Jeg så for meg alt før jeg hadde begynt.

Det er få karakterer med og slik sett er det smalt, men likevel er det ein overraskende god historie. Landgaard rusher ingenting. Han lar det ta den tiden det tar, og det funker meget bra.

«Portrett i flammer» er ei lita historie med eit stort innhald. Språket er stille og melankolsk, men samtidig oppfarende og provoserende. Når i tillegg forfatter Stian M. Landgaard skriver ein fortryllende malerisk historie, så vart dette til ein overraskende hyggelig lesestund. Er du glad i rolege romaner med eit fantastisk språk? Då bør denne toppe leselista!

TERNINGKAST: 5