Bokblogger

Me vert dratt rett inn i nomandesamfunnet i Mongolia på 1600-talet i denne fyrste boka i ein krønike.

• Norsk tittel: Veas bok
• Forfatter: Ingvild Forbord
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 502
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Nordisk Fredssenter

Ingvild Forbord er lektor og religionshistoriker. I 2022 gav ho ut romanen «Veas bok».

Vea vokser opp i Mongolia på 1630-tallet. Hun lever med bjørn og ørn, hester, hunder og ulver. Opplæringen til kham setter henne på krevende prøver i fjellene i Altaii og på steppen i Tannu Uriankhai, i dag den russiske republikken Tuva. I Veas bok møter vi en sterk og spennende jente med usedvanlige evner som dyresnakker og seer. Fra hun er ung, blir hun trent på hesteryggen, i bueskyting, bryting og jakt med ørn. Bruderøvere truer det lille nomadesamfunnet. Vea må skjules. Hos tantene finner hun styrke og håp. Alt hun lærer samler hun i det lærinnbundne manuskriptet med 13 tegn brent inn på omslaget. I landene fjernt i nordvest dør viskvinner med livsviktige kunnskaper i bålenes flammer. Kvinner med evner og visdom blir borte, og håpet om en bedre verden svinner. Kvinnenes viten er avgjørende for jordens framtid.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Veas bok».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er fyrste bok i romanserien «Krøniken om De 13». Her fylgjer me Vea sin oppvekst i Mongolia på 1600-talet.

Romanen starter i Oslo i år 2055. Inelia arver eit gammelt manuskript frå sin avdøde mor på sin 21-årsdag. Ho oppsøker ei vis kvinne i Oslo, og saman skal dei forsøke å tyde innhaldet. Så hopper forfattar tilbake til år 1635, og til Mongolia. Her vert me kjent med 3 år gamle Vea som lever i eit lite nomadesamfunn. Me skal fylgje henne gjennom tykt og tynt opp gjennom oppveksten hennar.

Vea viser tidleg teikn på at ho har spesielle evner. Allereie når Vea er kun 3 år gamal, velger nomadestammens kham, eller sjaman som det heiter, å lytte til rådene/lydene Vea lager. I dette samfunnet er dei redde for bruderøvere som bortfører unge jenter, og Vea er særskilt utsatt med sine eigenskaper. Ho kan nemlig snakke med dyr og planter, og føle tankene til menneskene rundt seg. Derfor vert ho plassert vekk hos nokre tanter langt oppi fjellene. Dette vert starten på ei ny og tøff tid for Vea, som etterkvart veks til og er i ferd med å bli ei kvinne, samtidig som ho utvikler sine heilt speiselle egenskaper. Jakten på 13 kvinner, 13 skjebner og 13 manuskripter har byrja…

Eg følte at boka starta treigt. Det er lite som skjer, og ein vert litt forvirra når hovedkarakteren snakker med og til dyrene rundt ho. Det vert mykje dyrehvisking og tankeoverføring mellom dyr og mennesker, og eg sleit litt med å skjønne kven som sa kva. Ein kjem etter kvart inn i både språk og dialoger, men det vart for meg ein litt tung start på romanen. Forbord har likevel eit rimelig oversiktlig bilete på situasjonene, og tankeoverføringer er skrevet i kursiv.

Det vert livslange vennskap, der dyrene speler ein viktig rolle i livet til Vea. Mange av dyra vert hennes beste venner, og hennes viktigste samtalepartnere. Forfatter er dyktig til å skildre dette heilt spesielle vennskapet. Det er sårt og trist, samtidig som det er vakkert.

Hulkende holdt hun rundt sin trofaste venn og kjente hvordan han sakte svant. Bildene han sendte var fra lykkelige dager på steppen. Minner av lek og lange vandringer. Et sukk, så slapp han Vea. Hun hørte noe knuse i seg.

Etterkvart som historia utspeler seg, så er den fengende og interessant. Det er eit unikt innhald, og har ein spennende grunnhistorie som Ingvild Forbord speler på utover i romanen. Ein må nok likevel være litt interessert i den åndelige verden, det spiritistiske, det jordnære og sjamanske tilnærminga til alt liv rundt oss for å få fullt utbytte av romanen.

Gjennom heile romanen kjem det stadig nye ord og uttrykk i teksten. Alle er godt forklart bak i boka, men det vert masse gjentaking av enkelte ord og det tynger språket og flyten i lesinga.

Vea er ein godt oppbygd karakter. Me kjem godt under huden på ho, og historia bak denne unge kvinnen er solid og nøye gjennomtenkt.
Det er ingen tvil om at dette er ein annleis type roman enn det eg ellers leser normalt, men samtidig er det forfriskende med forfattere som våger å gå andre veger.

Forfattar bruker sjamanske og jordnære energier som grobunn for si historie. Karakterer som skaper framdrift i historia ved å gå inn i draumereiser og tidsreiser. Det er ein god del om kraftdyr og dette med å bli ett med naturen. Gjennom denne kommunikasjonen med energier og tanker frå dyr, mennesker og veivisere i universet, skapes det ei unik historie, der kun fantasien står i vegen for korleis romanen utfolder seg.

Jeg er din Veiviser, den du skal følge, og den veileder du kan lytte til råd fra. Min verden er ikke der reinsdyrene vandrer, men ved enden av den hellige lysvei til himmelens riker. Når jeg besøker deg i verdenen inne i jorden, kommer jeg med budskap til deg fra de andre verdenene fra mellomrommene mellom.

Dei indre tankene og følelsene er ein viktig ingrediens. Her kjemper dei mørke og tunge tankene med dei gode. Sterke krefter er i sving, og viss dei får sitt utløp, kan det få store konsekvenser.

Språket er godt, men likevel er det enkelte unødvendige tunge setninger i mine auge. Kapitlene er passelig lange og skaper ei lesevennlig bok, til tross for stadig nye ord og uttrykk.

Veas awajer Erdene og Erzhena hadde fortalt om Khayirakan. Ikke myten om bjørnen som Tuvi fortalte, men om dragen som også kunne sove i hulene om vinteren.

Dette er nok fyrst og fremst ein roman for kvinner, eller dei med interesse for dyrehvisking, sjamaner og det åndelige. Dei aller fleste hovedkarakterene er kvinner, og det vert mykje ro, balanse og harmoni, meditasjon og synske egenskaper. Vea kan f.eks høyre smerteskrikene til dyr, opplever andre menneske sin smerte, og kan kommunisere med levende og døde personer.

Boka er delt inn i tre deler; himmel, vann og jord. Her synes eg forfattar har gjort ein strålende jobb med formidlingsevnen. Det er ikkje utan grunn at boka er delt inn i desse delene, og det vises også att i teksten.

Gjennom boka kjem Vea stadig innom nye folkeslag og kulturer på sin vandring. Ho lærer nye ting heile vegen, og dermed skaper forfatter ein levende og truverdig karakter. Eg er imponert over kjennskapen til både steder og det århundret romanen foregår i. Her ligg det ei møysommelig research til grunn.

«Veas bok» er ein litt annleis roman. Sjølv om den ikkje traff meg heilt, er eg heilt sikker på at det er mange lesere der ute som vil trykke både bok og forfatter til sitt bryst. Den innehar eit særegent språk og innhald. Neste bok i denne krøniken er planlagt utgitt i 2023.

TERNINGKAST: 4-