Bokblogger

Refleksjoner og eit nært språk er hovedingrediensene i denne krigsdokumentaren.

• Norsk tittel: Stillheten som vitne – Refleksjoner om Finnmark 1940-1945
• Forfatter: Roger Albrigtsen
• Sjanger: Dokumentar
• Antall sider: 196
• Utgivelsesår: 2026
• Utgiver: Forlaget Kristiansen

Roger Albrigtsen (Født 1971) kjem frå Evenes i Nordland. Han bur no i Porsanger, Finnmark. Han har skrevet ein rekkje bøker om norsk krigshistorie, særskilt frå Nord-Norge. I 2020 gav han ut ‘Krigsseilere fra nord – Finnmark», den fyrste boken er om finnmarkinger, de to kommende er om henholdsvis tromsværinger og nordlendinger. I 2021 gav han ut «Krigsseilere fra nord – Troms», og i 2022 kom den tredje og siste boka ut i denne serien; «Krigsseilere fra nord – Nordland». Saman med Knut Flovik Thoresen gav han ut dokumentaren «En skjult tragedie – Øksfjordraidet 1941» i 2022. I 2023 gav han ut «Krigsseilere fra Trøndelag», og i 2026 kom han ut med «Stillheten som vitne».

Stillheten som vitne er en sterk og nær bok om menneskene i Finnmark under krigsårene 1940 – 1945. Gjennom 50 personlige refleksjoner løfter forfatteren frem motet, frykten, tapene og den ukuelige viljen til å reise seg igjen etter flukt, tvangsevakuering og brenning.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Stillheten som vitne».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein dokumentar frå Finnmark under 2. verdskrig. Boka handler for det meste om refleksjoner frå forfattar rundt kvardagen til finnmarkingene og alt det dei vart utsatt for.

Albrigtsen har meget god oversikt over kva som skjedde under 2. verdskrig i Nord-Norge, og han har vert i kontakt med folk og intervjuet mange personer opp gjennom åra, gitt ut fleire bøker og gjennom dette arbeidet har han fått dannet seg eit bilete av kva folk opplevde. Dette vil eg tru han har tatt med seg også inn i denne boka, for her kjem ein tett på kva folk kan ha opplevd.

Denne gongen er det Finnmark gjennom krigens dager som er tema. Dei fyrste teikna på at krigen inntok bygdene, nedbrenning av hus, flukt og redsel, folk som kjem frå kvarandre, lukten av brann, synene som brenn seg fast på netthinnene til unge og gamle, før det heile avsluttes med gjenoppbyggingen av bygder. Me får dermed ta del i det som skjer i krigsåra.

Albrigtsen reflekterer gjennom heile boka. Han har som tidligere nevnt ein god dose med krigshistorie i bagasjen gjennom tidlegare møter med tidsvitner, men dette er fyrst og fremst eigne tanker og refleksjoner på korleis det kan ha utfoldet seg.

Forfatter skriv nært om følelser og korleis ting gjorde inntrykk på personer. Han skriv blant anna om lyder og lukter og kva dette gjorde med menneskene, men også det dagligdagse som det å få mat på bordet og at det kanskje stod ein tom stol ved bordet…

Men de tomme plassene ble også en påminnelse om risikoen i hverdagen. Når en av familiens unge menn gikk for å hjelpe en partisan. For å hente forsyninger. Da kunne stolen hans stå tom neste dag. Ingen visste om det bare var midlertidig. Denne uvissheten, denne skjøre balansen mellom hverdag og katastrofe, må ha satt seg i nervene hos folket i Finnmark.

Gjennom alle kapitlene finn ein også svart/kvit bilete frå 2. verdskrig som fanger opp essensen av det kapittelet inneheld. Dette skaper eit eiga liv til teksten, og det har nok vert eit møysommelig arbeid å leite fram bilete som gjenspeiler kapitlene.

Ein finn 50 kapitler og dermed også 50 forskjellige refleksjoner. Det er korte kapitler, men samtidig inneheld dei meir enn nok til å danne seg eit bilete av det Albrigtsen formidler.

Det finnes en stillhet i Finnmark ulik noe annet. Den er ikke tom; den er tett, nesten fysisk. Når du står på et nes eller på vidda og bare vinden bærer lyd, kan du kjenne hvordan stillheten selv forteller en historie. Stillheten er en bærer av spor, av det som har vært: fottrinn hastende gjennom snøen, fortidens nå tause stemmer, hus som brant ned til grunnen. Stillheten er et vitne, og den insisterer på å bli hørt.

Dette er ei annleis bok om krigen. Her er det f.eks refleksjoner som «Jeg ser for meg…» og «Jeg tenker…» som går att i dei aller fleste kapitlene. Det er med andre ord ei bok til ettertanke, og Albrigtsen setter fokus på heilt andre ting enn det ein gjerne les i andre bøker med det samme emnet. Forfatter setter ting i perspektiv sett frå eit medmenneskelig ståsted.

Jeg ser for meg en familie på en gård et sted på Østlandet: endelig får de beskjed om at de kan vende tilbake. De har ventet i måneder, noen i år. De pakker de få eiendelene de har samlet. De er slitne, men de er også fylt av en stille forventning. Endelig skal de hjem. Så kommer de til hjembygda. Alt er borte. Bare en skorstein står igjen. En sotfarget grunnmur. Der de en gang hadde spisebordet ligger nå forkullet tre. Der barnerom var ligger aske. De kjenner igjen hvor ting må ha stått, men bare fordi kroppen husker avstandene ikke fordi noen fysisk forteller dem det. Hjemkomsten blir et sjokk. Et fall. Øyeblikket setter seg i sjelen.

Ein ser i teksten at det er noko personlig over det heile, og det viser kor mykje det betyr for forfatter å få satt søkelyset på menneskene som stod midt oppi kaoset, frykten, redselen og hjelpeløsheten mens flammene slikket oppover hus og eigedommer. Kvar går ferden vidare? Uvissheten og inntrykkene må ha vert grusomt å leve gjennom.

Når jeg nå avslutter denne rekken av refleksjoner vendes tankene mine stadig tilbake til én grunnleggende sannhet: det finnes ting en ikke kan brenne, ikke kan knuse, ikke kan evakuere, ikke kan utslette i okkupasjon, flukt eller ild. Finnmarks befolkning mistet nesten alt mellom 1940 og 1945: hjem, trygghet, dyr, eiendeler, naboer, fellesskap og landskap. Men de mistet aldri det som gjorde dem til ett folk. For det som ikke kan tas lever i menneskets indre.

Dei fleste har nok fått med seg at Finnmark stod i brann under krigen, men forfatter vinkler materien på ein heilt anna måte og klarer å vise ein djupere forståelse over kva dei gjekk gjennom. Dette er eit særs godt stykke arbeid frå Albrigtsen, som også viser at han har formidlingsevne og det språklige intakt.

«Stillheten som vitne» er ei litt annleis bok om krigens dager. Her kjem refleksjonene frå forfattar til sin rett og han setter søkelyset på det finnmarkingene måtte gå gjennom. Det er eit nært bilete av det fryktelige som utspant seg, og det skapes ettertanke og ein djupere forståelse for kva dei opplevde.

TERNINGKAST: 5