Ein sjølvbiografisk roman om å gå gjennom traumer som barn, og korleis det påvirker deg resten av livet.
- Norsk tittel: La oss snakke om noe annet
- Forfattar: Per Vaglum
- Sjanger: Roman, Sjølvbiografi
- Antall sider: 336
- Utgivelsesår: 2019
- Utgiver: Kolofon Forlag
Per Vaglum (Født 1938) har psykiatrisk, barnepsykiatrisk og psykoanalytisk utdanning og praksis. Han har tidlegare utgitt fleire bøker der han kombinerer fagleg og skjønnlitterære virkemiddel.

Dette er en bok om traumer, fortielse og taushet. Traumer som ikke bearbeides på en god måte, kan få ødeleggende konsekvenser for både sosialt liv og nære relasjoner. Mange pasienter i det psykiske helsevern er traumatisert. Det er også noen av behandlerne. Forfatteren har basert fortellingen på sine traumatiske opplevelser, og deres konsekvenser for eget liv og faglig virksomhet. Et appendiks oppsummerer noen generelle faglige kunnskaper. Dette er en bok for menneskebehandlere, pasienter, pårørende og andre som vil vite mer om traumer og relasjoner. Fortellingen kombinerer kliniske, litterære og faglige virkemidler. Den skildrer hvordan det går når traumer møtes med å «snakke om noe annet».
Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «La oss snakke om noe annet».
Hovedinnhaldet i boka er ein sjølvbiografisk inspirert roman.
Me møter 60 år gamle Jørgen. Han er psykiater, og gjennom boka får me eit innblikk i hans egne traumer gjennom barndom, ungdom og fram mot vaksen alder. Han må nå ta seg av sin 90 år gamle mor, som ikkje lenger klarer å bu heime åleine. Jørgen prøver å få moren inn på eit sykehjem, sjølv om han slites med dårlig samvittighet av å ikkje ha henne heime hos seg sjølv. Avstanden mellom mor og sønn er store, etter fleire traumatiske opplevelser frå barndommens dager. Dette er noko som tærer på dei begge, men ingen er villige til å snakke om det. Moren er i ferd med å svinne hen, og spørsmålet er om dei klarer å forsones med det som skjedde.
Hovedinnhaldet handlar om følelser og om å tørre å snakke om ting. Dette kan sånn i utgangspunktet høyres litt kjedelig ut, men når forfatter krydrer dette med faglig tyngde og ei interessant historie frå krigens dager, så vart dette verkeleg ei hyggeleg lesestund.
Boka starter med at me vert kjent med Jørgen og moren i nåtid. Etterkvart veksler Vaglum mellom fortid og nåtid. Og det er her denne sjølvbiografiske romanen verkeleg set att sine spor. Forfattar går tilbake i tid til den 4 år gamle Jørgen. Her vert han svikta av mor si for fyrste gong. Eit svik som sit fast i han femtiseks år etter. Frå denne dagen vart det eit sprik mellom dei. Eit av fleire traumer som Jørgen har bært på opp gjennom årene. Å snakke om det har ikkje vert noko alternativ.
Hører hun meg ikke?? Jeg skriker desperat at hun må komme. Mor, mor, kom!! Men hun ser ikke på meg. Hun sitter der fortsatt helt urørlig. Som en døvblind person. Jeg kan aldri mer stole på henne.
Jørgen er gift med Sofia, som også er psykiater. På mange måter vert ho hans sparringpartner når han skal gjere eit forsøk på å trenge gjennom den muren som har oppstått mellom han og moren. Sakte, men sikkert får me servert historien om Jørgen som var enebarn, og den tøffe oppveksten. Krigens dager har satt sine spor, og etterspelet ettet krigen skal øydelegge mykje for den vesle familien. Det vil påverke heile oppveksten til Jørgen, og også forme han som menneske i vaksen alder.
Det er fascinerende, men også litt skremmende å lese om kor lett det er å skape traumer hos barn. Dei aller fleste kjenner nok på ei eller anna form for traume i eiga liv, og ein husker akkurat DET øyeblikket resten av livet. Denne boka er ikkje ei selvhjelpsbok i så måte, men det er ein roman som skildrer traumer, og korleis ein kan unngå å havne i samme situasjon som Jørgen.
Mor og far visste ikke noe om hvordan jeg hadde det. De spurde aldri. Jeg måtte bare tilpasse meg situasjonen slik den var. Så deprimert som jeg i perioder var, er det merkelig at det ikke gikk mer utover skolearbeidet.
Forfatter har menneskeliggjort psykiateren Jørgen. Me får eit innblikk i hans yrke og arbeidskvardag. Me blir med inn på kontoret hans, og får vere til stede i enkelte møter med pasienter. Her viser Jørgen ei menneskeleg side, og han assosierer andres problem med ting frå eige liv. På denne måten vert han ekstra engasjert i jobben, men samtidig så tar han ofte «problemet» med seg heim. Sjølv om Jørgen er ein person som har stengte følelser inne, er det så fint å lese om at han gråter for, av og med sin skrantende mor.
Det er befriende å lese at terskelen for å trå over i møte med ein psykiater er ein naturleg ting. Slike saker er ofte tabubelagt, men her har Vaglum ufarleggjort dette på ein strålende måte, ved å la Jørgen vise slike følelser som han gjer.
Skildringene rundt sykehjemmet og det emosjonelle mellom moren og Jørgen er som eit vakkert landskapsbilete på eit lerret. Det vert eit midtpunkt, og som ein legg på minnet.
Døren inn til sykehjemmet er av den massive, tunge sorten. Som om de helst vil slippe besøk her. Jeg må ta et kraftig tak for å få den opp. Jeg får en tanke om at det er døren til helvetes forgård. Ikke at jeg tror eller ønsker at hun må gå til helvete, det er vel mer jeg som er redd for at det blir som et helvete for henne. Eller for meg selv? Jeg vil henne jo bare godt.
Historia er ikkje tidfestet, men forfatter skriv om konkrete fakta om ting som skjer i Noreg og verda, som gjer at lesar kan tidfeste hendingar.
Vaglum skriv om om korleis barns oppvekst gjenspeiles når dei sjølv får barn, og om relasjoner, samvittighet og empati. Og ikkje minst kommunikasjon. Kor viktig det er å snakke om ting. Mange vegrer seg for å snakke om vanskelege ting, og heller skifter samtaleemne når ting blir brakt opp. Etter kvart som tida går, vert det vanskeligere og vanskeligere.
Ein får også bakgrunnsinformasjon frå moren sitt liv, for å skjønne kvifor ho er som ho er. Dermed vert det litt «min mor» og «din mormor» setninger innimellom. Eg følte kanskje at alt ikkje var like relevant for forteljinga og at ein dermed fekk enkelte små kjedelige partier.
Det er mange gode refleksjoner i boka. Forfatter skriv om livet som psykiater, om kor tøft og givende det er på ein gong. Det er ein roman på eit følelsesmessig dypt plan, men samtidig er det så «enkelt» skrevet, at alle vil forstå teksten og bodskapet bak. Her synes eg at Vaglum har gjort ein strålende jobb med teksten. Han skildrer óg den brutale kvardagen etter krigen, der mange var forhåndsdømt av samfunnet, og forvirringa som rådet.
Per Vaglum viser stor innsikt for sitt yrke, og ein kan føle kor mykje det betyr for han å vise frem begge sider av psykiatriarbeidet. Både som psykiater, men og som pasient og medmenneske. Med tanke på at dette også er hendingar som har skjedd i det verkelege livet, står det all mulig respekt av det Vaglum skriv, og eg vil tru at det har skapt sterke følelser undervegs, noko som også kjem godt fram i teksten.
Språket er utmerket, og forfatter har klart å unngå tunge faguttrykk og lange utredelser. Dette er like masse ein roman som det er sjølvbiografi. Kva er sant og kva er fiksjon? Uansett, så har Per Vaglum fått ein interessant og spennende historie mellom permene.
I appendikset går Vaglum inn på kva traume er og han skriv om forskjellige type traumer. På denne måten utdyper han temaet, som han har skrapet borti med historien. Eit veldig godt valg å legge dette til som ein egen del i slutten av boka.
«La oss snakke om noe annet» er ein utsøkt sjølvbiografisk roman om traumer. Den er sørgmodig, vakker og spennende på ein gong. Anbefales ekstra til personer i helsevesen, pasienter og pårørende. Eg kan ikkje annet enn å ta av meg hatten for denne boka.
TERNINGKAST: 5