Bokblogger

Dette er bok nr.2 om dødsboadvokat Oda Krohg. Nok ein gong roter ho seg inn i ei sak som får store konsekvenser i denne krimromanen.

• Norsk tittel: En skygge på min grav
• Forfatter: Ingrid Berglund
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 298
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Gyldendal Norsk Forlag

Ingrid Berglund (Født 1966) har ein mastergrad i økonomi og finans, og har blant anna jobba som finansanalytiker. Ho debuterte som forfattar med krimromanen «Det svakeste ledd» i 2006. Sidan den gong har ho gitt ut ei rekkje bøker. I 2022 gav ho ut krimromanen «Den svarte svanen», dør ho fulgte opp med «En skygge på min grav» i 2023.

Dødsboadvokat Oda Krohgs oppdrag er like enkelt som det er prestisjefullt: Å følge klare instrukser i en fremtidsfullmakt og fordele boet til en anerkjent advokat og tidligere krigshelt. Jobben er en gavepakke til Oda og Reidars skrantende advokatpraksis, og vil kunne gi dem både respekt og økt kundemasse. Og lenge ser alt ut til å gå bra – hadde det ikke vært for Odas aldri hvilende nysgjerrighet. Den som får henne til å gjøre noen undersøkelser rundt et maleri som dukker opp på merkelig vis. Maleriet har en hemmelig historie som har ligget begravd på Rjukan siden krigens dager, noe det viser seg å være gode grunner til. Og der hvor det er dype hemmeligheter, er det også løgn og livsfarlig bedrag. Oda og Reidar vikles til slutt så langt inn i dramaet at de selv blir en del av det. Og kanskje var det nettopp det som var intensjonen helt fra starten av …

Denne boka er eit leseeksemplar frå Gyldendal Norsk Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «En skygge på min grav».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman og bok nr. 2 om dødsboadvokaten Oda Krohg. Det anbefales å lese «Den svarte svanen» fyrst, då det er sterke forgreininger til den.

Oda og hennes assistent, Reidar, får det dei sjølv ser på som storfint besøk på kontoret ein dag. Dei får eit prestisjefullt oppdrag når dei får jobben med å fordele boet til ein høgt ansett advokat og tidlegare krigshelt. For Oda kan dette føre til auka kundemasse og ei stjerne i boka for hennes dødsbopraksis. Men for oss som vart kjent med Oda i den fyrste boka, så veit me at nysgjerrigheten hennes er altoppslukende. Før ho veit ordet av det har ho røska opp i ein godt bevoktet hemmelighet fra krigens dager. Det er i ferd med å handle om liv og død..

Oppdraget som vert tildelt Oda får ein lunken mottakelse av Reidar. Assistenten hennes som er godt oppi 70-åra, ser meir problem og aner tidleg ugler i mosen. Det finnes fleire meir meriterte advokater, så kvifor akkurat Oda? Oda på sin side følgjer sjølvsagt ikkje dei konkrete instruksene ho er pålagt, og vikler seg meir og meir inn i saker ho ikkje har noko med å gjere. Men når ho får ferten av noko, så er ho ustoppelig.

Dette er ein sakte-krim, der forfatter bevisst unngår dei storslåtte actionscenene og eit heseblesende tempo. Det er heller ikkje særleg med vold og blod i romanen.

Berglund kjem med gode temposkifter, men stort sett er historia på eit kvilepuls-nivå. Men dette kler både hovedkarakterene og forteljinga godt. Politiet er med i biletet, men dei speler ein bi-rolle oppi det heile. For det er opp til Oda og Reidar å komme til bunns i saken.

Forfatter har heldigvis valgt å gå litt djupare inn i fortida til karakterene i denne boka, spesielt Reidar. Han var ein litt mystisk person i «Den svarte svanen», men her får me meir kjøtt på beinet. Og det er ei fortid som han ikkje ser tilbake på med berre glede.

Det som skjer i nåtid har forgreininger bak til krigens dager. Ved tilbakeblikk får me ta del i noko av det som skjedde den gong, og som er bakgrunn for eit meget interessant plott. Og nettopp plottet er fascinerende. Det er eit lett, men likevel komplisert plott som strekker seg over mange tiår. Det er relativt få personer involvert, men likevel klarer forfatter å skape forvirring og ho kjem med overraskende vendinger undervegs.

Det var da han fikk øye på henne. Hun lå på bakken, blødde fra nesen og kinnet. Kjetil fra Malerbutikken sto skrevs over henne, holdt det lange, blonde håret opp, dro saksen over skallen hennes, klippet og klippet. Han holdt krøllene opp i luften, som et flagg, mens han brølte.

Hovedkarakterene er ein innertier. Oda og Reidar kunne knapt vert meir forskjellige, men samtidig utfyller dei kvarandre veldig godt og dei veit meir eller mindre korleis den andre vil reagere. Det er ein fryd å fylgje dei, og ein må berre dra på smilebåndet når frustrasjonen over den andre av og til tar overhånd. Denne gangen kjører dei også eigne sololøp, noko som skal få konsekvenser, men for kven?

Reidar kom inn bakfra og hadde overraskelsesmomentet på sin side. Han så mannens glattbarberte bakhode, registrerte at dørene var ulåst, før han rev opp døren og satte to fingre i halsen på den overraskende forfølgeren. Han trykket på punktet som kunne paralysere mens han stirret inn i de oppsperrede øynene.

Politi-delen er bokas svakhet. Dei foretar ein del merkverdige val, og enkelte oppfører seg unaturlig. Men sidan dei kun har ein bi-rolle, så vert ikkje dette eit overskuelig irritasjonsmoment.

Miljøskildringene er strålende, og leseren får dermed ein følelse av å ha vert til stades i det som skjer og har skjedd. Rjukan står sterkt i boka av mange grunner. Plassen har djup forankring i viktige punkt under krigen, og er ein plass som er viden kjent for sin natur. Dette speler Berglund veldig godt på.

Berglund har med faktaopplysninger om stader og personer. Dette drar fort ned litt av tempoet, men på den andre siden så fremstår romanen meir realistisk ved å involvere fakta. Legg ein dette på vektskåla så kjem forfatter godt ut av det. Der tempoet er låg, redder ho seg inn med sitt eminente språk. Det er kvardagslig, men samtidig særegent.

Elven hadde sitt utspring i Møsvatn og kastet seg utfor fjellsidene i et så imponerende stup at det en gang i tiden fikk en norsk geologiprofessor til å fortelle danskekongen at det var verdens høyeste fossefall. Selv stedets navn kom fra den rjukande fossen. Det var også elven som dannet grunnlaget for Hydros kraftproduksjon, da fossefallet ble lagt i rør lenger oppe i fjellskrenten.

Historia er oppbyggende, og det tar litt tid før den kjem skikkelig i gong. Når det fyrst skjer så kryp den sakte men sikkert under huda på leseren. Det vert mange antakelser og gjetninger, og forgreiningene bakover til krigens dager er særskilt spennende. Her har Berglund gjort ein strålende jobb med materien.

«En skygge på min grav» er ein sakte oppbyggende krim med eit stort innhald. Strålende persongalleri og eit eminent språk gjer til at historia står fjellstøtt. Når ein legg til at det er eit lite kunststykke av eit plott, så kan ein ikkje anna enn å bøye seg i støvet av det Ingrid Berglund har fått ned på papiret i sin nye krimroman.

TERNINGKAST: 5