Bokblogger

Ein dolk og nokre hendinger skal få store konsekvenser i årene som kjem i denne krimromanen.

• Norsk tittel: Mustafas dolk
• Forfatter: Gunnar Henriksen
• Sjanger: Krim, Spenning
• Antall sider: 306
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: HBI-Forlag

Gunnar Henriksen er fra Trøndelag, men er no bosatt i Randaberg. Han har gitt ut ei rekkje med romaner, i tillegg til novelle og fagbøker. Han debuterte som forfatter tilbake i 2004 med fagboka «Kystsel, havert og steinkobbe» saman med Nils Rov. I 2007 gav han ut sin fyrste spenningsroman; «Oxrana». I 2022 kom han ut med krimromanen «Mustafas dolk».

I 1992 blusser konflikten opp i Nagorno Karabakh. Smeden Mustafa, hans kone og datter flykter sammen med gårdsarbeideren Amir. De blir innhentet av opprørere, og Amir får bruk for Mustafas dolk. Femten år senere lander et helikopter utenfor gården til Amir. Tre nordmenn fra oljeselskapet Aladdin Oil stiger ut og vil ha signatur på et dokument som gir selskapet rettigheter til å føre en gassrørledning over eiendommen. Under møtet skjer det dramatiske hendelser som gjør at nordmennene får det travelt med å komme seg unna. I 2019 møter Amirs sønner og Mustafas datter de tre nordmennene, denne gangen på en borerigg langt ute i Nordsjøen. Uværet som herjer, er plattformsjefens minste bekymring. Etter hvert blir mannskapet på riggen evakuert. Politiet i Stavanger får det travelt, til tross for en betydelig innsats av Nora Nordbotten, barnebarn av en tidligere lensmann fra Malm i Trøndelag.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Mustafas dolk».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman med handling i Aserbadsjan, Nordsjøen og Stavanger.

Handlinga er delt inn i tre forskjellige årstall. Romanen starter i 1992 i Nagorno Karabakh i Aserbadsjan, og ender til slutt i Stavanger i 2019. Dei fleste karakterene er med heile vegen, medan ein og anna etterkommer kjem til etterkvart.

Det er opprør og Mustafa og familien hans, samt drengen Amir, er i ferd med å bli innhenta av opprørere. Dei gjemmer seg i ein låve, men vert oppdaga. Tre menn kjem inn og forsøker å voldta Mustafas datter. Amir tar dolken til Mustafa og dreper alle dei tre mennene. Det er med andre ord ein dramatisk start på romanen, og vert opptakten til det som skal skje seinere med dolken som Mustafa har laga, og som nå er i Amirs eige.

Han holdt begge hendene rundt halsen mens han utstøtte ekle lyder som skar gjennom marg og bein. Den ene av de to andre soldatene rettet Kalasjnikoven mot Amir, men i samme sekund kom hjelpen fra oven.

Femten år seinare dukker tre nordmenn opp på gården til Amir, som har slått seg ned og fått tre barn. Nordmenna representerer oljeselskapet Aladdin Oil, og skal forsøke å kjøpe opp rettighetene til eiendommen, slik at den kan benyttes av oljeselskapet. Under dette møtet oppstår det ein dramatisk hending som skal få store konsekvenser for alle involverte.

Forfatter får leser på tå hev nesten umiddelbart frå fyrste side. Det skjer ting som engasjerer og provoserer, og det maner til videre lesing.

Ut fra miljøskildringene så er det lett å sjå at forfatter sjølv har vært i Aserbadsjan. Det virker som han har inngående kunnskap til områder og kultur, noko som også kjem fram i teksten.

Når historia flytter seg ut mot ein borerigg i Nordsjøen, så føler eg at skildringene til Henriksen verkeleg kjem til sin rett. Måten han skildrer helikopterturen ut til riggen og den klaustrofobiske følelsen av å være innesperret i eit helikopter med mange andre personer i eit forrykende uvér, er mesterlig utført. Det samme gjelder forholdene om bord i ein rigg som er i stadig bevegelse frå dei høge bølgene som raser over havet. Og midt oppi alt dette så vert det også drap, mistenkeliggjering og ein stor intern uro når fleire personer vert meldt sakna.

– Hva ligger han på?
– Vindstyrke seksti, men den skal ned, bølgehøyde atten signifikant og hivene på riggen er mellom fire og seks meter. Vi har koblet fra borestrengen, men det vet du vel.
– Dette er et helvete.
– Ikke så langt unna. Trøsten er vel at det kan bli verre. Nordsjøen er ikke til å spøke med.

Sidan me stort sett heile tida ligg eit hestehode foran politiets etterforskning så vart det ikkje ei veldig spennende etterforskningsdel for min del. Men spenningsmomentet ligg der, og det vert ein god dose med actionscener.

Etterforskningsdelen vert langdryg, og eg følte at Nora Nordbotten skulle inneha ein hovedrolle i denne delen, men for meg fremstod både ho og enkelte andre karakterer som meir eller mindre pappfigurer. Eg fekk ikkje heilt taket på dei, og eg følte at forfatter berre skrapet såvidt på overflata når det gjeldt karakteristikk. Balansen mellom dei som begår kriminelle handlinger og dei som etterforsker den, er dermed stor. Politiet kjem litt i bakgrunnen i romanen og dermed renn etterforskinga ut i sanden for min del. Når balansegangen forsvinn, forsvinn også engasjementet til meg som leser i denne delen av romanen.

På boreriggen er det mange roller som nevnes. Her finner ein blant anna ein plattformsjef, beredskapsleder, boresjef og ein toolpusher. Desse rollene og diverse uttrykk forklarer Henriksen på ein god og naturlig måte, men det skaper samtidig ein viss forvirring når roller og navn nevnes om ein annen.

Det vert parallelle historier når det skal etterforskes både onshore og offshore. Med dårlig vér og der mobil og internett er nede, så er satelittelefon einaste kontaktpunkt med omverdenen i tillegg til Radio Rogaland. Med etterforsking på fleire steder og eit stort antall mannskap som skal evakueres i land, så handler det ein god del om organisering som trekk framdriften ned.

Det maritime miljøet er noko forfatter definitivt kan skrive meir om. Her er han på sitt beste der han skaper levende bilete av situasjonen. Dette er scener som eg definitivt vil huske i lange tider, for det satte seg på netthinna og i hjernebarken. Den følelsen Henriksen maner fram av å være omsluttet av eit frådende hav og fullstendig isolert på ein borerigg med ein morder ombord er fantastisk forfatterskap.

Persongalleriet er relativt stort, men det er få ein verkeleg kjem under huda på. Men med dei det gjelder, så skaper forfatter levende karakterer med ulike personligheter. Når motsetningene er så store, så vert det automatisk eit elsk-hat forhold der ein håper at det skal ende godt for den eine parten. Men i denne type bok er det langt fra sikkert at så vil skje. Dermed opprettholdes spenninga til siste slutt. Eit fint verkemiddel som Henriksen utnytter godt.

«Mustafas dolk» er ein krimroman med ein solid spenningsdel. Gunnar Henriksen viser med sine maritime skildringer at han har eit høgt nivå inne. Med solide actionscener og varierte lokasjoner gjer dette til at det vart ein spennende lesestund.

TERNINGKAST: 4