Bokblogger

Ein ungdomsroman om mobbing og ensomhet, men også om å aldri gi seg for å nå målet sitt.

• Norsk tittel: Jeg gir meg aldri!
• Forfatter: Heidi Mandal
• Sjanger: Roman, Ungdom
• Antall sider: 167
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Skriveakademiet

Heidi Mandal er forfattar og lærar. Ho er tidlegare utgitt i ei rekkje antologier. «Anna-Panna fra Rottereiret» er hennar fyrste barneroman. Mandal vann Skriveakademiets manuskonkurranse i 2019. I 2022 gav ho ut ungdomsromanen ‘Jeg gir meg aldri!».

Rebekka Kongshaug går i tiende klasse og føler seg misforstått og utenfor. Da hun gikk på barneskolen, ble hun kalt Elefant-Bekka. Så skjedde det forferdelige som hun ikke kunne snakke om. Helt siden starten av åttende har Rebekka drømt om å stå på scenen i skolerevyen. Dersom hun skal nå målet om å bli standup-komiker, er revyen det første steget mot stjernestatus. Den eneste som stå i veien er plageånden Vera Bitch. Kan Rebekka vinne over den kjerringa? Kan hun vinne over seg selv? Og hva med Robert i klassen? Hva er han egentlig ute etter? …

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Jeg gir meg aldri!».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman om ein ungdoms kaotiske følelsesliv og passar utmerket for ungdommer.

Hovedkarakteren er Rebekka og er jeg-personen i boka. Ho går i 10.klasse og føler seg tilsidesatt og utenfor fellesskapet. Ho har ingen venner, og føler seg stadig mobbet og trakassert av Vera, eller Vera Bitch som ho kaller ho. Vera er den populære på ungdomsskulen og har alltid venninner på slep der ho sprader rundt. Ein får umiddelbart sympati med Rebekka, men samtidig er ho ikkje direkte uskyldig ho heller, for ho bruker ofte humor og frekke kommentarer for å skjule følelsene som brenn inni ho.

Rebekka er overvektig, og det legg ho ikkje skjul på sjølv. I tillegg har Rebekka fått kommentarer opp gjennom åra som har såret henne djupt. Sjølvironi er ho flink til, og med det snakker ho seg sjølv ned og det dårlige sjølvbiletet ho har, vert dermed enda meir forringa. Her synes eg forfatter treff blink med sine betraktninger. Å være ungdom er beintøft, der sosiale medier, reklamer og influencere meir eller mindre viser «glansbilder» av tynne kropper og «perfekte» smil…

«Tror du de kommer til å plage meg noe mindre nå? Feiteste blubba på skolen ligger og krabber nedi grøfta? Det er drømmen deres, det, å seg meg sånn. Så kan de få enda mer å mobbe meg for.»
«Men..»
«Ikke noe jævla men», skriker jeg. «De kommer til å gjøre livet mitt til et enda større helvete enn de allerede gjør!»

Me fylgjer klassemiljøet, samtaler som foregår gjennom ein skuledag og på skulevegen. Det er litt frå familielivet, men det kjem i bakgrunnen. Mandal viser i denne boka korleis ein skulekvardag og ein skulerevy kan skape mange konflikter og følelser, men samtidig er det viktig å være open for forandringer og det å klare å reise seg etter å ha ligget nede for telling.

Enkelte steder følte eg forfatter hoppet frå det eine til det andre, og var over alt med sin forteljing. Det virket ikkje heilt strukturert, men samtidig så er det nettopp slik eit følelsesliv til ein ungdom er. Kaotisk og ustrukturert. Om dette er bevisst eller ikkje veit eg ikkje, men når boka er ferdiglest og ein analyserer teksten så lar eg det komme forfatter til gode. Det store spørsmålet blir om målgruppa tenker i samme baner..

Sjølve handlinga handler fyrst og fremst om at Rebekka vil stå på ein scene, og at skulerevyen er det fyrste steget. Vera Bitch står i vegen for det, og Rebekka finn ut at viss ho slanker seg, så vil det løyse seg. For det er klart at ingen vil ha ei overvektig jente stående på scenen foran publikum… Mandal speler ein god del på dette og eg vart litt skeptisk til bodskapet bak, men ho løyser det på ein elegant og fin måte.

Det er relativt få navngitte personer med i boka, noko som betyr at forfatter kan konsentrere seg meir om sjølve bodskapet, og samtidig unngå frustrerte lesere. Dette er alltid eit godt verkemiddel i denne målgruppa.

Karakterene er varierte og det oppstår mange konflikter i og med at dei er så forskjellige. I tillegg har me den pene og morosamme vikarlæreren Pål oppi det hele. Det virker som eit ungdomshjerte smelter når han er i nærleiken, og er ein fin avveksling frå konfliktnivået.

Med masse følelser, kjærleiksliv, hormoner i fritt spel og tårer, så er det nærliggende å tenke at denne boka passer best for det kvinnelege kjønn. Boka inneheld riktignok langt meir enn kun dette, men eg vil seie at den fyrst og fremst retter seg mot jenter, og er ei litt sånn typisk TL-klubb bok, for dei som kjenner til den klubben. Uten at det er noko som helst negativt i det.

Jeg kjenner plutselig at øynene holder på å renne over. Nesa blir tett av snørr, og halsen snører seg sammen. Det er som om jeg ikke får puste, som om hjertet holder på å banke hull i brystet. Kjære Gud, la meg komme meg inn på do før jeg begynner å grine!

Robert er ein som kjem inn i livet til Rebekka. Dei går i samme klasse, og havner på samme gruppe i skulerevyen. Robert er også ei ensom sjel, men som likevel har ein forbausende stor omgangskrets til å være ensom. Her følte eg at forfatter ikkje heilt klarte å mane fram eit godt bilete av karakteren. Kva var egentlig motivet hans? Og var han virkelig så ensom som forfatter i utgangspunktet skildrer? Eg vart hvertfall ikkje heilt klok på denne karakteren.

Forfatter legg vekt på den psykiske mobbinga. Små ord og stikk som virker uskyldig der og då, men som går rett til hjartet på mottakeren. Ofte svares det med samme mynt, og det er vondt å lese. Det er eit tankesurr frå karakterene uten like, der ein overanalyserer ufarlige situasjoner og lager små problem om til verdskrig. I så måte treff Heidi Mandal meget godt med sitt språk.

Eit og anna tilbakeblikk frå barneåra får ein, og ein får ein viss peikepinn på korleis livet til Rebekka har vert og fortsatt er. Ein far som forsvant relativt tidleg ut av livet hennes, og som dukker sporadisk opp seinere, ei mor som kan være litt overbeskyttende, men samtidig ungdommelig, og to små tvillingsøsken som ser opp til ho. Eg likte sluttpartiet der forfatter oppsummerer dette med faren på ein veldig fin og imponerende måte.

Språket treff målgruppa meget godt. Ein har ingen problem med å skjønne at dette er personer i utvikling, og er frustrert og forvirret samtidig som følelsene bobler over. Enkelte dialoger føltes riktignok litt stakkato, men det kan forsvares ut frå situasjonen karakterene stod i.

Humoren i boka er morosam, men samtidig litt vondt å lese all den tid Rebekka bruker den til å snakke ned seg sjølv og andre i sjølvforsvar. Bodskapet i boka er litt uklar til å byrje med, men kjem klarere fram etterkvart. Det er ein del spørsmål som skal besvares i sluttpartiet, og ein får svar på dei største og viktigste, men enkelte spørsmålsteikn står att, så her får ein bruke fantasien eller intuisjonen sin og male fram enkelte svar på eiga hand.

«Jeg griner ikke, selv om det ser sånn ut. Jeg måtte bare spy litt. Morgenkvalme dessverre.»
Jeg stryker meg over magen og ser på ansiktene til folkene mens det går opp for dei hva jeg egentlig sa. Og så kommer det, nærmest unisont:
«Eh.. Er du..?»
Og så begynner jeg å le.
«Nei, jeg er ikke gravid. Det er nok bare drittunger i denne magen, og de kommer ut bakveien.» Jeg ler høyt og klapper meg på magen.

«Jeg gir meg aldri!» er ei ungdomsbok som inneheld ein omfangsrik historie. Mandal belyser det meste ein ungdom står overfor i denne delen av livet, og språket treff særs bra sin målgruppe. Med sine gode betraktninger og nokre aha-opplevinger og små overraskinger undervegs, var dette ei vond og fin lesestund på ein gong. Bodskapet er viktig og viser kva som kan skje viss ein berre antar at slik er det. Kjenner du ein ungdom? Tips hen om denne boka!

TERNINGKAST: 5-