Bokblogger

Ei sterk forteljing om det å ta tilbake kontrollen over livet etter ein oppvekst ingen bør utsettes for.

• Norsk tittel: Den lange veien hjem
• Forfatter: Cathrine Søberg
• Sjanger: Sjølvbiografi
• Antall sider: 152
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Pippikraft

Cathrine Søberg er utdanna barnevernspedagog og adjunkt. Ho gav ut boka «Den lange reisen hjem» i 2022.

Jeg vokste opp i aksen mellom kirken og brenneriet i bygda Løten. Det har preget mitt liv. Boka er et kraftig oppgjør med tabubelagte temaer, det vi ikke vil snakke om , slik som alkoholisme, vold i nære relasjoner , familiehemmeligheter mm. Det er hva jeg har gjort med traumene som er essensen i boka. Frigjøring fra gamle mønstre og monstre står sentralt. Hvordan min sårbarhet ble min styrke er kraftfull lesning. Boka er en bok i Astrid Lindgrens ånd der Pippi Langstrømpe som heltinne står sentralt. Den er en hyllest og kjærlighetserklæring til Astrid Lindgren, barna, naturen og dyrene. Våre læremestere.

Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Den lange veien hjem».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er på mange måter ein sjølvbiografi, der forfattar tar oss med inn i hennes liv og oppvekst. Det er også ei bok til ettertanke og refleksjoner.

Søberg skildrer ein tøff oppvekst med foreldre som driv med rus og medikamentmisbruk. Ho skriv om misbruk, uforutsigbarhet og frykt for kva som kom til å møta ho når ho kom heim frå skule og fritidsaktiviteter. Allereie i forordet får me ein smakebit på den sterke historia Søberg har å fortelja.

Familien var opptatt av å holde ein perfekt fasade utad, mens familiehemmelighetene fekk fritt spelerom bak lukkede dører. Det som holdt forfatteren oppe gjennom denne perioden var fyrst og fremst dyra og naturen, og hennes store forbilde, nemlig Pippi Langstrømpe.

Astrid Lindgren har gledet mange med sine strålende karakterer. Mange tenker på Pippi Langstrømpe som verdens sterkeste. Men for Søberg så var Pippi ein motivator og eit forbilde på grunn av at ho var uten foreldre som var nærværende, ho hadde tru på seg sjølv og hadde mot og styrke til å stå i situasjoner som kunne virke overveldende. Dette vitner om at forfatter på mange måter måtte bli voksen lenge før ho eigentleg skulle. Ingen fulgte henne opp eller spurde korleis ho hadde det, og dette setter sjølvsagt store spor i eit barnesinn.

Med denne boka vil forfatter skape ein gjenkjennelse, gi innsikt, lindring og håp, og samtidig motvirke skamfølelsen. Mange har opplevd tøffe og skambelagte situasjoner, og Søberg vil vise korleis me som mennesker kan bearbeide det ein har vert gjennom, og ta tilbake kontrollen over sitt eget liv. Dette har ho skildra gjennom eigne erfaringer og opplevinger.

Vi er kalt til å tilgi hverandre. Det er en del av livet. Det kan være tøft å tilgi andre, men det kan oftere være enda vanskeligere å tilgi seg selv. Vi bør tilgi oss selv av nøyaktig samme grunn som vi tilgir andre. Det er slik vi frir oss fra fortida, helbredes og vokser. Det er slik vi skaper mening midt i lidelse, gjenoppretter selvfølelsen og forteller en ny historie om hvem vi er. Når vi tilgir andre, skaper vi en ytre fred. Når vi tilgir oss selv, skaper vi en indre fred.

Det er mange inntrykk å fordøye. Boka veksler mellom situasjoner og opplevinger og det åndelige og spirituelle. Ho skriv blant anna om energier, om den djupe kontakten ho får med dyr og natur, om healing og om krystaller. Alt dette har vert med på å forme ho som menneske, og det har vert avgjerande for hennes del å bli heil igjen. Og når eg er inne på dette, så må eg få rose omslaget. Det ligg så masse symbolikk i det, og når ein har lest boka så skjønar ein bodskapet bak.

Søberg skriv om arv og miljø og korleis det videreføres til neste generasjon. Det skal mot og styrke til for å gå andre vegar enn det ein er «opplært» til gjennom oppveksten. Når ein ikkje har stor omgangskrets og tråkker i det samme dag etter dag, år etter år, så kan ein lett verte miljøskadet. Her synes eg at forfatter kjem med gode betraktninger og refleksjoner. Ho tar også eit oppgjer med bygdedyret og janteloven.

Forfatter er flink til å fylle ut setninger og situasjoner der ho forklarer med enkle ord, men samtidig skaper eit heilhetsbilete over det ho har på hjertet. Dette fører til betre flyt i språket og gjer til at det ikkje vert misforståelser eller uklarheter undervegs.

Jeg spurte: «Hvorfor drikker dere?» Blikkene vek. Far svarte etter litt nøling: «Det har du ittno’ med!» Vond stillhet fylte rommet. Den fikk gardinene til å slutte å blafre. Alt sto stille. Det kunne ikke skje noen form for bevegelse i dette huset som kunne avsløre hvordan det egentlig stod til.

Me møter ei kvinne som har bært på ei stor last. Ein oppvekst som er brutal og tøff, men samtidig er det indre styrke og håp som er drivkraften til å komme seg videre. Det er ingen dans på roser som vert skildra, sjølv om ho etterkvart finn seg sjølv oppi alt dette. Men det gir likevel ein grobunn og eit håp for andre som har opplevd liknende å komme opp til overflata og klare å setje føtene på fast grunn.

Det er ingen tvil om at Søberg har eit innhaldsrik forteljing, på godt og vondt. Ho skriv også blant anna om møter med PLO’s leder Yassir Arafat, om Dalai Lama og når ho var med på den spektakulære aksjonen for å stoppe utsleppa frå Storbritannias største kullkraftverk, Ferrybridge.

Boka kunne nok vert meir strukturert, sidan det vert litt hopping att og fram og ein og anna gjentaking her og der. Enkelte partier er nok også for spesielt interesserte når det kjem til healing og jording, og det å kunne kommunisere med dyr og natur og å bruke av naturens ressurser.

Jeg beveget meg inn i Østmarka, for ettertanke og refleksjon. Skogen og vannene ventet meg med et åpent hjerte, stillhet og skjønnhet. Trærne omfavnet meg. Jeg ble sugd inn i deres vesen, deres ånd. Det var som jeg smeltet sammen med tre-, vann-, plante-, stein- og skogsåndene som hadde levd her i tusenvis av år. De kjente livets vev. De har alltid visst at det vi gjør mot naturen, gjør vi mot oss selv.

Boka innehar eit godt språk, og det er ingen tvil om at forfatter skriv med innlevelse. Ho skriv med hjertet og åpner gamle sår og arr for å forsøke å hjelpe andre. Slikt står det stor respekt av.

Boka er delt inn i fem deler, og er oversiktlig med overskrifter. Kapitlene er korte og det er gode inndelinger. Med ei lettfattelig innhaldsliste er det enkelt å slå opp i boka.

Audun Myskja er ein person som virker som ein stor inspirasjonskjelde for Søberg. Ho skriv blant anna om mestringsmedisinen som Myskja har gjort eit banebrytende arbeid med. Dette var heilt gresk for meg, men etter å ha lest litt om kva dette består av, så er det ingen tvil om at han er inne på noko vesentlig.

«Den lange veien hjem» er ein sterk forteljing om ein oppvekst ingen bør utsettes for. Sår skal leges og gamle arr skal heales. Boka innehar stor spennvidde frå tøffe situasjoner som barn, til healing, krystaller og pilgrimsturer der alt er sydd sammen på ein fin og lettfattelig måte. Dette er Cathrine Søberg’s historie, men likefullt er det ein historie som kan hjelpe andre i liknende situasjoner.

TERNINGKAST: 4