Bokblogger

Ein roman om korleis enkelte personer opplevde koronaåret 2020.

• Norsk tittel: Håp om lysere tider
• Forfatter: Aud Jenny Kismul
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 213
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Dua Forlag

Aud Jenny Kismul gav ut romanen «Håp om lysere tider» i 2022.

Den spreke 101-åringen Kristine bor alene, og for henne blir året 2020 et spesielt og annerledes år. Hennes oldebarn Helene er sykepleier og jobber ved et lokalt sykehus, og møter dermed koronapandemien både i jobb og privat. Politiske beslutninger tas og omgjøres, med mye usikkerhet som bakteppe, noe som påvirker enkeltmennesker sin hverdag. Ensomhet, bekymringer, sykdom og økonomiske vanskeligheter er noe av det som møter også de andre personene i romanen. Lyspunkter er det imidlertid alltid: Hjelpsomhet, omtanke, gjestfrihet og kjærlighet gjør tilværelsen lettere for flere gjennom denne tiden. Håpet om en lysere hverdag med få eller ingen restriksjoner, er vel det som holder Kristine og de andre oppe; å få tilbake tilværelsen slik den var før pandemien.

Denne boka er eit leseeksemplar som E-bok frå Dua Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Håp om lysere tider».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman om korleis enkelte mennesker opplevde koronapandemien i 2020.

Me fylgjer fleire personer i romanen, og deira møte med koronautbruddet. Her vert me blant anna kjent med 101 år gamle Kristine, som bur åleine. Ho vert hardt råka av dette sidan ho vert meir eller mindre isolert i eigen heim. Helene, som er Kristines oldebarn, jobber på eit lokalt sjukehus og me får eit innblikk i den tøffe arbeidskvardagen dei stod overfor. Ein fylgjer også ein kameratgjeng som vert smitta, ei 12 år gamal jente som virkelig får kjenne på kroppen ved det å ha heimeskule og personer som må ta tøffe politiske valg, og alle utfordringer som fulgte med.

Forfatter har ei slavisk tidslinje som strekk seg frå ukene før utbruddet og frem til året er omme. Det er opp og nedturer. Det er sakn, ensomhet, tunge og mørke tanker. Men det er også varme og omtanke, kjærleik og håp om betre og lysere tider.

Når ting var tøffe, var det ofte den beste medisinen, å ha et medmenneske som lyttet og forstod, som følte med deg. Noen følte alltid at de måtte ha en løsning på problemene, men ofte var løsningen forståelse. Enkelte problemer fantes det ikke noen kjapp løsning på.

Eg følte at det var tatt i bruk ein del «tunge» setninger og eit ujevnt språk, særskilt i starten. Det er ein del setninger som virker litt malplassert og uinteressant for historia, og på den måten fremstår det litt ustrukturert. Det skal sies at dette kjem seg betraktelig utover i romanen, og det virker som Kismul veks som forfattar og ho skriv seg varm.

Ved kvart kapittel eller ny dag har forfatter skrevet inn reelle nyheter som skjedde denne dagen i 2020. Både koronarelatert, men også andre store verdensnyheter. Noko av dette baker ho inn i historia og får karakterene til å kommentere det. Dette er eit velfungerende verkemiddel og skaper ein god dose truverdighet.

«Nå har Boris Johnson fått korona», annonserte Viktor da han kom inn på kjøkkenet der faren holdt på å forberede lunsj. «Han har bagatellisert det før, når får han se selv. Hovmod står for fall, sier jeg.» Faren lo. «Du høres ut som en 80-åring, en 12-åring bruker ikke slike fraser.»

Som leser får me eit innblikk frå fleire forhold i samfunnet. Forfatter har tatt med dei fleste grupper og representasjonen er god. Me les om nokre av dei fyrste som vart smitta i Noreg, kva tanker dei har rundt dette, og kor nytt og skummelt alt var. Me les om einsomhet, isolasjon, vold i heimen, trusler, barnevern og eit meir lukket samfunn. På den andre siden finn me kjærleik, vennskap og fellesskap. Det favner bredt og dei aller fleste vil kjenne seg att i fleire av personene og situasjonene som oppstår undervegs dette året.

Eg likte måten forfatter bruker «den vanlige mann i gata» til å fremme sine meininger om det regjering og FHI brukte som argument for sine restriktive innføringer. Det vart store omveltninger i samfunnet, og det skapte små og store problemer for folk på mange forskjellige måter. Liten som stor, gammel som ung. Alle vart berørt.

«Er det dette koronatullet dere tenker på, siden vi ikke kan hilse skikkelig? Noen oppblåste greier som stopper hele samfunnet. Det er bare gamle folk som dør av det. Jeg kjenner noen som har hatt det, og de merket nesten ingenting. Bare tull med nedstengningen, folk mister jobben og har ikke noe å leve av, det er verre. Dette er bare en influensa.»

Ein får eit liten «road trip» langs vestlandskysten i romanen. Her er me innom blant anna Stavanger, Stord og Bergen og leseren vil enkelt kjenne seg att om ein er lokalkjent.

Kismul belyser mange forskjellige problemstillinger, samtidig som me fylgjer personer i kvardagen, gjennom skuffelser, vennskap, kjærleik og død. Det er ein god del navn å holde orden på etterkvart, når ektefeller, barn og barnebarn kjem inn i biletet. Her kan det fort gå litt i surr om ein ikkje er konsentrert.

Sjølv om korona er hovedfokuset, så fylgjer me også personer i det daglige og livet generelt. Særskilt Helene er ein spennende karakter og innehar ein god bi-historie. Det samme må sies om 12 år gamle Emma. Forfatter har vert meget dyktig til å flette historier saman og få karakterene til å møtes på sin vei gjennom romanen på ein naturleg måte. Dette skaper også ein heilhet og ein raud tråd i historien.

«Håp om lysere tider» er ein fin roman som favner bredt om situasjonen som oppstod med koronapandemien som råka verda og Noreg i 2020. Etter ein litt haltende start er historia både fengende og interessant. Reelle fakta og nyhende er med, og det er på mange måter ei dagbok frå 2020. Dette er ein godt oppsummert roman som er både gjenkjenneleg og som innehar heile spekteret av samfunnet.

TERNINGKAST: 4