Bokblogger

Ein velskrevet oppvekstroman med imponerende skildringer frå 50-60 og 70-talet.

• Norsk tittel: Tabu – Maijas odyssé
• Forfattar: Mette Brantzeg
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 400
• Utgivelsesår: 2021
• Utgiver: MBASBOK

Mette Brantzeg har jobbet som teaterregissør, pedagog og scenetekstforfatter ved fleire av landets teatre. Ho debuterte som forfattar med romanen «Tabu – Maijas odyssé» i 2021.

Nyttårsaften 1974 er barndomsvenninnene Anja og Kim sammen med mødrene sine. Det er duka for dramatisk oppgjør om tabuer fra fortida. Avsløringene endrer synet de har på mødrene og på hverandre: Jeg unngikk å se Kims hemmelighet. Vi som overlevde barndommen, fordi vi hadde hverandre. Vi, som var blodssøstre. Hvordan er det mulig?
Tabu – Maijas odyssé er en tidsfabel, sett med blikket til avdøde Maija og finsknorske Anja. I etterkrigstidas bohempregede kunstnermiljø i Norden, især Oslo, finnes tabuer som Kim og Anja blir sterkt preget av. De påvirkes også av femtitallets kjønnsrollemønster, en arv som krasjer med sekstitallets opprør og syttitallets kvinnekamp. Forfatteren inviterer leseren på innsiden av et miljø som får har tilgang til. Kulissene i boka er storslagne, med detaljrike beskrivelser av kunstnermiljøet i Oslo. Boka har fargerike bilder fra kafélivet på de kjente vannhullene: Kunstnernes Hus, Theatercaféen, Lorry og Club 7. Historien er formidlet gjennom et radikalt bokmål som passer tema og tidskoloritt. Romanens intrige er basert på en sann historie. Tabu – Maijas odyssé inviterer leseren til å oppdage det tause språket, til å lete i kroppens fortelling og i kunstspråket. Dette er relevant som verktøy, for å avdekke misbruk av alle slag.

Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå forfattar. Eg er på ingen måten påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Tabu – Maijas odyssé».

Dette er ein oppvekstroman med teater og kunstnerliv som bakteppe, og er Brantzeg sin debutroman.

Boka starter med ein prolog, der me møter Anja, som ligg på sjukehuset, og som over natta er blitt lam fra livet og ned. Eg skjønte ikkje så masse av denne prologen, men når eg leste den på nytt etter at boka var ferdiglest, forstod eg innhaldet. Frå prologen hopper boka bakover i tid, til ei tid før Anja vart fødd. Her møter me 27 år Maija, som er av finsk opphav, og som er tjenestepike for Klanen. Ho er også med videre, sjølv etter sin død. Eg følte at starten av boka var litt uoversiktlig og kronglete. Men etterkvart kjem ein inn i historia, og ein ser at alt heng godt saman.

Hovedpersonene skifter utover i boka. Dette er ein roman som fylgjer slekters gang, og viser kor viktig ein god oppvekst er, og kva det kan føre til, viss ein ikkje er til stades for borna sine. Karakterene er levende, og dei har alle karakteristiske og skildrende personligheter. Kaisa er ein ekstra fargerik karakter, som kjem inn i historia med sitt fyndige språk og rett-fram personlighet. Enkelte vil ein synes synd på, medan andre vert ein berre oppgitt over. Her har forfattar gjort ein meget god jobb med å skape ein balanse i persongalleriet, og som driv historia framover.

Miljøskildringene er levende og flott skildret. Ein formelig er til stades på dei historiske plassene, kan kjenne tobakkslukta som ligg tett i lokalet, høyre bruset av mange personer som snakker samtidig, bestikk som klirrer, og ein kan leve seg inn i 50-60 og 70-tallets yrende kunstner og teaterliv. Tidsepoken frå Finland på 20-30 talet er også imponerende skildret.

Forfatters bakgrunn er teater. Dette kjem også veldig godt frem i boka. Her ligg det god kjennskap til dette bak historien. Dermed er ein solid grunnmur allerede lagt for resten av romanen. Brantzeg innlemmer historiske korrekte navn og faktaopplysninger i historien, noko som skaper eit realistisk bilete på at dette faktisk har skjedd. Og kanskje noko av det er sant? Når det spørsmålet dukker opp, har forfattar gjort ein strålende jobb med å viske bort den berømte grensa med fri dikting og røverhistorie, eller med sannhet i bunn.

Romanen handler om familieforhold, då fyrst og fremst om mor og dotter. Forfattar kjem også inn på temaer som seksuelt misbruk, familiehemmeligheter, utroskap, flatfyll, sjukdom, utnytting og mangel på relasjoner. Skildringene rundt denne tidsepoken frå 50 til 70-talet er imponerende. Kvinner går fra å vere undertrykte, der kvardagen er mannsdominert med fyll og utroskap, til at enkelte av kvinnene står opp for seg sjølv og andre. Ungdomsopprøret og dei politiske omveltningene er nevnt, og ein kan lese om progresjonen som skjer i Noreg på denne tida, mellom linjene.

«Gift dere aldri med en kunstner. Det er svæltihjæl. Hvis dere er interessert i en mann, så vær enig med ham, sjøl om det han sier , bare er vrøvl. Når han først er deres, kan dere si hva satan dere vil. Ikke la dere kue. Ikke av noen. Ikke engang av kongen. Forstått?«

Bohemene har fått stor plass i boka. Me fylgjer deira kvardag og kamp om publisitet og berømmelse. Nålauga var lite, og for dei som ikkje lykkes, tok gjerne livet ein heilt anna vending enn dei hadde sett for seg. Det var tøffe kår for mange av kvinnene som var gift med kunstnere. Dei var ofte eksentriske, og levde frå hånd til munn kvar dag, gjerne på ein pub, medan kvinnene satt heime og ventet med barna og lite/ingen mat tilgjengelig. Brantzeg klarer å mane fram gode bilete og skildringer rundt dette livet, og det miljøet dei befant seg i. Rett og slett imponerende.

Det er enkel svart humor her og der. Det passer fint inn i handlinga, og gjer at ein berre må smile av dei småmorosamme og absurde situasjonene som oppstår.

Soldaten hylte og overdøvet sangen. Jeg fant ut at det var bedre å helle i ham whiskey enn å bruke det som bedøvelse. Da vi vel hadde sagd av ham beinet, som det var gått koldbrann i, og soldaten hadde hylt fra seg, så døde han. Etter å ha fått i seg halve flaska! For et sløseri!

Det var perioder der eg synes at partier var langdryge. Likevel var det engasjerende, og sidene fløy avgårde. Sluttpartiet kunne kanskje vert litt lengre, då eg føler det blei rusha litt. Plutselig var boka slutt. Men dei aller fleste spørsmåla vart besvart.

Utover i boka fylgjer me særskilt to mødre og døtre-forhold. Barndommen har vert tøff for dei alle, på kvar sin måte, og gapet mellom dei veks. Det er masse intriger, beskyldninger, og grums som skal til overflata. Eg synes Brantzeg har klart å skrive på ein oversiktelig og systematisk måte. Det er aldri tvil om kven som meiner og seier kva, og med dei forskjellige personlighetene, klarar ein å skjøna kven som snakkar.

Eg synes gjentakinga av setningen «Minä olen Maija», var eit bra verkemiddel. Ein finn mange gode små og store metaforer og verkemiddel gjennom boka, noko som viser at den er gjennomført og nøye planlagt.

Dialogene sit som eit skudd, og historien og plottet er realistisk bygd opp. Språkvasken er upåklagelig. Kapitlene er delt inn i underkapitler, og er passeleg lange. Språket må regnes for å vere tilpasset vaksne, og miljøskildringene er intet annet enn fantastiske.

«Tabu – Maijas odyssé» er ein velskrevet roman, som skildrer kunstnermiljøet på ein utmerket måte. Brantzeg har tatt opp mange gode og viktige temaer, og er ei bok til ettertanke, på alle måtar. Dette er ei bok eg kan anbefale videre. Vél utført bokdebut!

TERNINGKAST: 5-