Bokblogger

Bok nr 8 om privatdetektiv Olivia Henriken er endelig her. Og den er god. Virkelig god.

• Norsk tittel: Damen i proseccotåken
• Forfattar: Lene Lauritsen Kjølner
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 253
• Utgivelsesår: 2021
• Utgiver: Fagervik Forlag

Lene Lauritsen Kjølner (Født 1962) er skribent og forfattar. Ho debuterte som forfattar med novella «Armer og Bein» i 2013. I 2014 kom den fyrste av til no åtte bøker (2021) om privatetterforskar Olivia Henriksen. Med «Høyt henger de» vann ho Nytt blod-prisen for beste krimdebut. Ho har også gitt ut ei rekkje noveller. I 2020 gav ho ut romanen «Petra Pettersens perfekte plan».

Olivia snuser i mystiske beinrester og finner en vielsesring under hekken til Vigdis Svingen. Er det menneskebein? Og hvem er ringens «Gro»?
Mens Olivia går dørbank i nabolaget, dukker det mest mystiske opp: kioskromanforfatteren Fie Frantzen, Ankerholmens Barbara Cartland, blir funnet død under sine egne bokhyller og antikke skrivemaskiner. Mange sørger over henne. Elskeren, datteren, naboer, kolleger … Eller gjør de nå det? Fie hadde fiender, noe Olivia finner ut i snushøne-stil. Det blir litt komplisert mens hun henger i stroppen under et viltkamera, deltar på skrivekurs på Havnehotellet og kveiler seg i mindful-yoga, for tankene kretser rundt Gro, beinrester og spørsmålet om hvem som drepte Fie.
Etter å ha møtt bransjefolk, lokal litteraturelite og wannabees, stiger løsningen sakte fram. For Olivia snoker i saken, mer eller mindre i samarbeid med, Mona, Ulla, førstebetjent Evert Karlsen og sin egen, noe skeptiske elskede, Torstein Krohn.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Damen i proseccotåken».

Dette er bok nr. 8 i serien om privatdetektiv Olivia Henriksen. Sidan forhold og personer utvikler seg i seriens løp, er det anbefalt å lese dei kronologisk.

Sidan eg har lest dei foregående bøkene i serien, var det veldig lett å komme inn i handlinga. Det var som å møte att ein gamal ven, der praten går lett. Artig at forfattar bruker personer som har vert litt perifere i tidlegare bøker, og innlemmer dei meir sentrale roller, som med Vigdis Svingen i denne handlinga. Ein fin måte å verte kjent med enkelte av innbyggerne på idylliske Ankerholmen.

Det som slo meg ganske tidleg i krimromanen, var språket. Ja, det er gjenkjenneleg frå tidlegare bøker og alt det der. Men eg føler at Kjølner har funnet sin stemme, og er blitt trygg på den. Det er ikkje lenger nøling i replikker eller dialoger. Ho kjører på for full guffe med den litt tørre humoren og dei kvikke replikkene, og Olivia som karakter. Og det fungerer utmerket.

Jeg gikk forsiktig ut på veien mens jeg tenkte at genseren føltes uvanlig luftig. Syntes kameraet og bh-en der ute fra? Jeg trodde ikke det, men det var sikkert ikke så dumt å stå opp tidlig nok i morgen til at jeg rakk å hente ned bh-en før politiet dukket opp. Det skulle tatt seg ut om noen av dem fikk øye på et viltkamera festet med sorte blonder rett over veien for et drapsoffer.

Båndet mellom Olivia, Mona og Ulla er sterkere enn nokon gong. Her er det Girl Power over ein lav sko, og saman prøver dei å hjelpe Olivia i sin etterforsking, med god hjelp frå den karismatiske kokken på hotellet, nemleg Alfred.

Olivias kjæreste og samboer, Torstein, som er politimann, liker ikkje at Olivia blandar seg inn i etterforskninger som ligg hos politiet. Dette skaper skjær i sjøen mellom dei, og dette blir ein interessant bi-historie i romanen, og gir eit personleg preg over hovedkarakteren.

For dei som ikkje har lest noko av Kjølner sine bøker om Olivia Henriksen før, så er dette «feel-good krim», altså krimbøker uten dei bestialske drapa og skildringene. Og Kjølner har på mange måtar laga sin eigen sjanger med sine karakterer og humor. Det er ein sann glede å lese hennes bøker, og ho har skapt karakterer og eit univers som ein skulle ønske ein var ein del av.

Og så vet jeg ikke mer om mannlig anatomi enn en gjennomsnittlig kvinne som har svingt seg litt no og da, men jeg er temmelig sikker på at alt på Kjetil Plassen krympet like mye som selve mannen gjorde på stolen foran meg.

Forfattar har heile vegen holdt eit høgt nivå i sin serie om Olivia, men denne romanen er nok hennes beste så langt. Den er meir truverdig og flytende, og har naturlege samtaler og dialoger. Det er eit godt og spennende plott, samtidig som ho har beholdt den lette tonen og humoren, der bokbransjen er tema. Forfattere, agenter, forlagsfolk og bransjen i seg sjølv får nokre sleivspark retta mot seg. Og det er nok eit snev av sanning i det som er skrevet, sjølv om ein god del sjølvsagt er satt på spissen.

Som tidlegare nevnt speler Kjølner videre på karakterene sine, og me ser heile tida ei utvikling. Dette skaper eit meir dynamisk miljø, som gjer at ho har mange strenger å spele på. Noko ho også gjer til fulle, når ho speler opp til dans.

Språket er lett og enkelt, kapitla er passeleg lange, og det er god framdrift i historia. Det er ikkje alltid det skjer like masse, men Kjølner skjuler dette veldig fint med sin humor og lette tone. Og som alltid er det sommer og sol på Ankerholmen, som gjer den ekstra lystig og lett å lese når haustmørket senker seg.

Det er mange potensielle mordere i boka, og forfattar held korta tett til brystet, i reine Agatha Christie-stil. Men Olivia etterforsker sjølvsagt ikkje mordet på Fie, det kunne hun aldri funnet på å gjere… Men «sjokkerende» nok klarer ho likevel å blande seg inn i ei drapsetterforskning. Nok ein gong.

«Damen i proseccotåken» er etter min mening Kjølners beste bok til nå. Den er ein fest å lese, sjølv utan å ha konsumert prosecco. Lei av hardbarka krimbøker? Eller vil du berre ha ei lett og morosam lesestund? Då bør du definitivt sjekke ut bøkene til Lene Lauritsen Kjølner. Og for alle dere andre som har lest dei foregående bøkene; Løp og kjøp, for denne er virkelig god.

TERNINGKAST: 6