Bokblogger

Ein imponerende biografi om vikinghøvdingen Einar Tambarskjelve.

• Norsk tittel: Den siste vikinghøvdingen – Historien om Einar Tambarskjelve
• Forfatter: Frans-Arne Hedlund Stylegar
• Sjanger: Sakprosa, Biografi
• Antall sider: 299
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Saga Bok

Frans-Arne Hedlund Stylegar (Født 1969) er utdanna arkeolog og spesialist på vikingtida. Han har skrevet ei rekkje bøker om temaet, og i 2023 gav han ut «Den siste vikinghøvdingen – Historien om Einar Tambarskjelve».

Endelig har Einar Tambarskjelve fått sin biografi. I boka følger vi hans vei til makten, fra Svolderslaget og fram til han ble drept på kong Harald Hardrådes ordre et halvt århundre senere. Vi blir med på vikingferder og krigstog i øst og vest, og på pilgrimsferd til Roma. I boka er det sagaene som er utgangspunktet, men det trekkes også veksler på et rikt tilfang av andre kilder – både arkeologiske funn, runesteiner, mynter, muntlig tradisjon og utenlandske krøniker. Det er en fortelling som like mye handler om utviklingen av det norske kongedømmet på første halvdel av 1000-tallet, som om Einar Tambarskjelve. Men Einars rolle, og hans ambisjoner, holdninger og handlinger, står i fokus. Tambarskjelve var en av landets mektigste menn i flere årtier. I en årrekke var det han som reelt styrte Norge, i egenskap av å være fosterfar og verge for kongene Håkon Eiriksson og Magnus den Gode.

Denne boka er eit leseeksemplar på frå Saga Bok. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Den siste vikinghøvdingen».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein biografi om trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve. Men boka handler også like masse om utviklinga av det norske kongedømmet.

Einar Tambarskjelve er nok på mange måter ein person som har gått under radaren til dei fleste. Einar vart født rundt år 980, og endte sine dager rundt 1050. Han var gift med Bergljot, som var dotter av Håkon Jarl. Han er ikkje særleg nevnt i kongesagaene, men når forfatter dykker ned i materien, så skjønner ein at dette var ein viktig person, og også ein direkte årsak til at forfatter har valgt akkurat denne personen. Han dukker stadig opp rundt konger og adelige personer opp gjennom årene, og hans stemme og tanker får etterkvart tyngde i enkelte kretser.

Det er eit massivt informasjonsnivå å finne i boka. Det er detaljer ned til mikronivå enkelte steder, og ein ser raskt at det ligg eit enormt stykke arbeid bak. Det ser ein også igjen i kilderegisteret bak i boka, for den er lang.

Denne sakprosaen er ikkje for nybyrjarar. Det er eit til tider tungt stoff som skal videreformidles. Masse informasjon vert matet inn, og ein kan fort «gå seg vill» i alle detaljer. Det er positivt og negativt ved dette. Det positive er at ein har alt ein treng å vite mellom to permer, men den negative siden er at den ikkje er leservennlig for ein som er fersk i denne delen av den norske historia. Ein bør hvertfall ha litt forkunnskap om vikingtida før ein begir seg ut på denne, viss ikkje kan det bli litt overveldende.

Forfatter har fyrst og fremst tatt utgongspunkt i islandske og norske sagaer som kilder. Men også andre kilder er nevnt, og Stylegar har sågar med eigne teorier og tanker, og lener seg ikkje blindt på kilder.

Det er ein del sitater spredd rundt om frå diverse kilder. Dette er viktige sitater som han bygger sin grunnhistorie rundt. Kongesagaer kan seie ein ting, medan bøker som er skrevet seinare kan seie heilt noko anna, så eg likte måten forfatter angriper forskjellige slag og historier frå forskjellige vinkler.

Siden Håkon Eiriksson ikke var stort eldre enn femten år, skulle guttens onkel, Einar Tambarskjelve, styre på hans vegne inntil videre, forteller Snorre i Heimskringla, mens Fagerskinna bare opplyser at Håkon og Svein jarl rådde for landet sammen, og Grettes saga mener det var Svein som var verge for sin yngre slektning.

Boka innehar ein oversiktlig innhaldsliste og eit fargekart over dei viktigste stedene rundt om i verda foran i boka. Bak i boka finn ein årstallsliste med dei viktigste hendelsene, ei litteratur og kilderegister og eit personregister. Forfatter har klart å holde det systematisk og har ein god struktur, noke som er alfa og omega i denne type bok. Han fylgjer ei slavisk tidslinje og tar for seg dei viktigste hendingene rundt konger og viktige personer som Einar direkte eller indirekte var i kontakt med.

Ein får eit solid innblikk i norske konger og deres vei mot makta. Ein ser at ettersom årene går, så kjem også storpolitikken meir inn i bilete. Avgjersler som får store fylgjer for innbyggerne, der den som sit med makta er redd for kva fylgjer enkelte saker får for hans omdømme. Likevel er det beinharde levevilkår innbyggerne må bu og arbeide under, så særlig stor omtanke hadde dei ikkje for sine undersåtter.

Det er ikkje berre i Noreg me får sjå utviklinga, men også spesielt Norden og England har fått eit fokus som er interessant. Ein får eit lite innblikk i den grusomme og brutale volden som oppstod i denne tidsepoken. Stylegar innehar eit imponerende kunnskapsnivå, og klarer å gjere gråstein om til gull. Ein periode var Einar Tambarskjelve på utenlandsreise i 6-7 år, og kun nokre få linjer er alt som er av kilder frå denne tida, som viser kor lite forfatter har å jobbe med. Likevel klarer han å mane fram eit bilete av kva som foregikk både i Europa og Norden generelt, og på den måten kan ein tenke seg til kva liv Einar hadde under desse åra.

«De skånet ingen, verken av hensyn til kjønn eller alder, og utslettet sammen med dem også de kvinner av deres eget folk som hadde vært sammen med danene, samt avkommet av dette fordervede horeri. Noen kvinner fikk sine bryster skåret av, andre ble begravd levende, mens barna ble knust mot stokk og stein.»

Det er mange navn og slektskap som nevnes, noko som gjer at leserytmen stopper opp. Eg skjønar at forfatter vil ha med alt han kan finne av opplysninger, men for ein vanleg leser vert det til tider overveldende og rein oppramsing.

Erik jarl hadde vært Knuds svoger, og Knud var Håkon Eirikssons morbror. Håkon hadde dessuten vært gift med Gunnhild, som var Knuds søsterdatter. Knuds sønner var dermed – i likhet med Endride – Håkon Eirikssons søskenbarn.

«Den siste vikinghøvdingen» er eit enormt imponerende informasjonshav frå vikingtida. Det som ikkje nevnes i denne boka om Einar og hans liv, er ikkje verdt å vite. Einar Tambarskjelve ville vært særs stolt over dette sluttproduktet. Denne sakprosaen er som ein godteripose for alle som er glad og interessert i vikingtida, og er eit fantastisk stykke arbeid av forfatter Frans-Arne Hedlund Stylegar.

TERNINGKAST: 5