Bokblogger

Ei særs viktig bok om psykiatriske behandlingsformer, og ei ærleg beretning om livet innan psykiatrien.

• Norsk tittel: Kjærlighet som medisin – Om å bli sett i psykiatrien
• Forfatter: Maja Thune
• Sjanger: Sakprosa, Helse, Dokumentar
• Antall sider: 188
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Manuskript Forlag

Maja Thune er forfattar, foredragsholder og lærer i terapeutisk yoga. Ho har blant anna gitt ut «Jeg har en drøm» (2004), «Tilblivelse» (2010), «Yoga som terapi» (2016), og «Kjærlighet som medisin – Om å bli sett i psykiatrien» (2024).

17 år gammel ble Maja Thune lagt inn på psykiatrisk sykehus etter et nervesammenbrudd. Etter utredning og diagnose – som senere viste seg å være feil – ble hun tungt medisinert, isolert og lagt i reimer. I behandlingsapparatet møtte hun imidlertid enkelte ansatte som så henne – bakenfor adferden, de medisinske rapportene og diagnosene. De ga henne det hun nå kaller ‘Kjærlighet som medisin’, som førte til at hun ble friskmeldt og senere startet en bevegelse med samme navn.
I denne sterke og berørende fortellingen beskriver Maja Thune sin erfaring som psykiatrisk pasient og senere som behandler, nettopp i psykiatrien. På en naken, gripende og sjelfull måte beskriver hun pasienter med psykiatriske lidelser og terapeuter som bedriver det hun kaller ‘human psykiatri’ – den type behandlere som er en undervurdert ressurs i vårt helseapparat.

Denne boka er eit leseeksemplar frå Manuskript Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Kjærlighet som medisin».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein dokumentarbok der forfatter fortel frå sitt eiga liv innan psykiatrien, både som pasient og som behandler.

Forfattar vart tvangsinnlagt på Blakstad sjukehus som 17-åring. Her vart ho tungt medisinert, putta på skjerma rom og lagt i reimer. Ho fekk ein diagnose og behandla deretter. Denne diagnosen viste seg i ettertid å være feil. Heldigvis for Thune så var det personer i behandlingsapparatet rundt ho som såg forbi diagnosen, og som anerkjente ho for den personen ho var. Gjennom denne boka får me eit uvanlig sterkt inntrykk av å være på begge sider innan psykiatrien.

I behandlingen fikk jeg som regel fire-fem ulike medikamenter i kombinasjon. Medisinene var harde for kroppen. Bivirkningene var mange, men jeg fikk vite at jeg måtte velge mellom to onder: sykdommen eller bivirkningene. De største traumene jeg opplevde, var knyttet til den tunge medisineringen, tvang og gjentatte situasjoner der jeg ble lagt i belter og isolasjon.

Thune tar utgangspunkt i dagboknotater i møte med andre pasienter og ansatte frå hennes tid som pasient, fyrst og fremst på Blakstad. Gjennom hennes skildringer får me eit innblikk i livet som psykiatrisk pasient. Desse opplevingene skal seinare bli grunnlag for bevegelsen «Kjærlighet som medisin», som ho starta opp. Det vart også grunnlag for hennes ynskje om å verte miljøterapeut innan psykiatrien.

Ho får diagnosen schizofren. Gjennom utredning og diagnose kjem ho inn i ein karusell av medisinering, og ho vert stadig dopa ned og lagt i reimer. Det er tidvis rystende lesing, men samtidig ei viktig bok som set fokus på behandlingsmetoder innan psykiatrien.

Gjennom møter med dei ansatte og medpasienter får me servert hjertevarme historier, nye venskap som varer livet ut og ein omsorg for kvarandre som ein kanskje ikkje finn andre plassar. Men det er også triste skjebner, arrogante ansatte og medpasienter som ikkje fortjener den behandlinga dei vert utsatt for.

Eg liker balansegangen i boka. Det er både positive og negative vinklinger. Forfatter viser kva som er bra og kva som kan utbedres. Gjennom gode betraktninger og eit veldig godt språk, får me ta del i Thunes opplevingar og erfaringar som både pasient og behandlar. Thune nyttar også gode metaforiske bilete for å få fram sitt bodskap.

Det er ei veldig personleg beretning Thune kjem med. Ho har riktignok latt være å skrive så mykje om bakgrunnen for innleggelsen, men det er heller ikkje så viktig i denne sammenhengen. For det er møtet med apparatet og korleis ein vert tatt imot, bli sett og behandlingsmetoder som er i fokus.

Det handler mykje om møter med personer. Det er fleire som har satt djupe spor hos forfattar. Personer som var der for ho når ho trengte det som mest. Personer som såg ho som den personen ho var, som lot være å dømme henne for ein diagnose som stod skrevet svart på kvitt på eit papir. Kor mange er feildiagnostisert rundt om i landet? Er det tunge medisiner som er løysinga? Eller kan f.eks yoga, turer i skog og mark, besøkshunder og medmenneskelighet ved å bli sett bakenfor diagnosen være eit betre alternativ til medisiner, eventuelt eit supplement til å lette på medisineringa?

Det er klart at Zyprexa eller sovemedisiner kan brukes akutt, men vi trenger andre behandlingsmetoder når medikamentene skaper klister under fotsålene, forkorter livet med 10-20 år og avskjærer deg fra det du elsker.

Det er skremmende lesing til tider. Det er hjerterått og mange grusomme og triste skjebner. Derfor er det ekstra hyggelig å lese om vennskapet som oppstår på tvers av roller innad i psykiatrien. Det er eit vart, sart, trist, morosamt og interessant innhald me får ta del i, og som skaper ein tilhørighet til dei som nevnes i boka.

Ein del av det som er skrevet handler om ting som skjedde på 90-talet og utover. No veit ikkje eg om behandlingsmetoder har endra seg drastisk sidan den gong, men det er utan tvil ein tankevekkende bok Maja Thune har skrevet.

Det er nære og fine samtaler med andre personer. Dei drøymer seg gjerne vekk frå kvardagen, går turer i skog og mark, eller tråkker opp og ned gangene på sjukehuset medan dei forsøker å få ein viss distanse frå det som skjer rundt dei. Det er også episoder der pasienter utagerer, blir lagt i reimer eller blir ført inn på skjerma.

For ein utanforstående så kan det verte litt gjentaking når det kjem til inntak av medisiner, der navnet seier lesar ingenting. For dei som kjenner til dette, vil nok få langt betre utbytte av akkurat denne delen.

Boka er ein tankevekker. Den bør definitivt leses av personer som jobber innan helse og psykiatri. Legg den inn som pensum på utdanningsnivå, for så viktig og velskrevet er denne boka.

Muren som skiller pasient og behandler, kan fort bli tykk og hard når pasientenes diagnose står i fokus og deres atferd fastholdes med tykke bokstaver i rapportene. Denne muren ser jeg som et bilde på det som skiller oss mennesker fra hverandre og frarøver oss muligheten for et fellesskap der vi kan møtes som likeverdige individer.

Å vise medmenneskelighet er gjennomgangsmelodien i boka. Forfatter kjem også inn på metoder til å komme seg gjennom angstanfall og måter å få ein som slit psykisk til å opne seg opp og ta vekk dei høgaste toppene når det står på som verst. Men fyrst og fremst handlar det om å sjå vedkommende som eit likestilt individ.

Boka er skrevet for alle. Det er lite med fagord og uttrykk, og det er ein lett og ledig tone, til tross for det alvorlege innhaldet. Thune skriv om noko ho verkeleg brenn for, og det vises att i teksten. Innlevinga, smerten, angsten, motløsheten og dei små gledene er til å ta og føle på.

«Kjærlighet som medisin» er ein ærleg beretning om behandlingsmetoder og livet i psykiatrien. Både som pasient og som ansatt. Boka bør bli pensum innan opplæring av helsepersonell, og særskilt innan psykiatrien. Så god og velskrevet er den. Anbefales på det varmeste.

TERNINGKAST: 5