Bokblogger

Ein fantastisk roman om ein ungdomsgjeng som møter på livets opp og nedturer på det glade 90-tall.

• Norsk tittel: Da Kurt Cobain stjal musikken
• Forfatter: Kenneth Mydland
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 191
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Calidris Forlag

Kenneth Mydland har utdannelse innan elektrofag, og har mange års erfaring som blant anna elektroingeniør og prosjektleder. Han har også vert aktiv som vokalist i fleire band. Han debuterte som forfatter i 2023 med romanen «Da Kurt Cobain stjal musikken».

Romanen utspiller seg i årene da Kurt Cobain forviste hårete åttitallsrockere ut av stjernehimmelen. I Norge nærmer det seg EF-avstemning. På TV er ingenting mer populært enn X-files. Knut og kameratene samles i kjellerstuen for å se Mulder og Scully. Bygda ligger inneklemt mellom to småbyer på Sør-Vestlandet. Her har folk delt seg i tre grupper. Kirken, Salemkirken og Ungdomsklubben. I spennet mellom disse må Knut og kameratene finne sine veier gjennom bygda og ungdomstiden. Det er ikke lett når djevelen spiller trommer og guttene elsker hardrock. I romanen møter vi Nina. For Knut er hun verdens kuleste menneske. Han elsker å være sammen med henne, men frykter at sex vil ødelegge vennskapet. Når folk spør, svarer han at de «er bare gode venner».

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Da Kurt Cobain stjal musikken».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman om ei ungdomstid på tidleg 90-talet, der vennskap og relasjoner vert satt på prøve.

Eg trudde lenge at dette var ein ungdomsroman. Det handler om ungdommer som akkurat er ferdig med ungdomsskulen, og som har livet foran seg og den indre uroen inni seg. Etterkvart så innser eg at dette er ein skjønnlitterær roman som nok kanskje passar best for vaksne, men som veldig fint kan leses av ungdommer.

Knut er jeg-personen i romanen. Han har eit knippe kompiser han henger med på fritida. Dette er ein karakter som er både sympatisk og empatisk. Han er den «vaksne» i gruppa, og som ser faresignaler og problemer som kan oppstå. Likevel så er det eit visst gruppepress som han ikkje klarar å stå i mot, og det hender han begir seg ut på ting han strengt tatt ikkje har lyst til.

Kameratgjengen er ein samansveisa gjeng som elsker å høyre på musikk og sjå X-Files på TV. Kurt Cobain og Nirvana var dei store i kompisgjengen i ei tid der det kristelige miljøet i bygda meiner at trommer og hardrock er djevelens verk.

Predikanten går rett på sak og snakker om rockemusikken som er djevelens redskap for å forvrenge unge hjerter. Han forteller om kristne som har falt for fristelsen og spiller kristen rock. Det er ikke noe som heter kristen rock, roper han ut. Kåre henger på og gjentar alt han sier.

Mydland tar oss tilbake til det glade 90-tall. Her er det cd’er, VHS, fasttelefon og overhead som gjelder. Scully og Mulder samler mange hundretusener foran tv-skjermen rundt om i det ganske land, og det var ei tid der folk gjekk på besøk til kvarandre, utan nødvendigvis å gi beskjed på førehand. Fellesskapet var viktig for gjengen, og me får ta del i når dei er på hyttetur og telttur, og ein haug med fester og arrangement.

Persongalleriet er strålende. Me får ein lett og ledig introduksjon i starten, og ein ser ganske tidleg at særskilt ein av gutta i gjengen har ein bagasje å dra på frå oppveksten. Han skiller seg ut i form av å droppe ut av skule og vert fort ein kjenning av politiet. Likevel er det ein jordnær gutt som dessverre har hatt det tøft. Klarer kameratskapet å innlemme han til å finne seg sjølv att, eller er han på vide veger? Dette er ein veldig god bi-historie i romanen som er virkelig interessant.

Det banker på vinduet. Det er Øystein som står på utsiden. Jeg vinker og sier han skal komme inn. Øystein er skjelven når han setter seg i sofaen. Hva er det? spør jeg. Øystein kikker ned i gulvet og rister med høyrefoten. Jeg har gjort noe dumt, sier han og biter negler. Øystein pleier alltid bite negler når noe er galt. Denne gangen er det nesten ikke negler igjen. Vil du si hva det er? spør jeg igjen. Øystein ser på meg og spør om jeg har noe sprit.

Enkelte av ungdommene veks opp i hyperkristne hjem, medan andre har hatt fritt spelerom i mange år allerede. Korleis utarter dette seg når dei møtes og «smelter saman» i ungdomstida? Det er mange interessante utgangspunkter me får ta del i, og forfatter skildrer dette på ein særs god måte.

Er det noko eg skal påpeike med denne romanen, så må det være den likegyldigheten som mødrene til 15-årige jenter har overfor at dei er ute til langt på kveld med gutter i 18-årsalderen. Men 90-tallet var ei annleis tid, og i småbygdene så kjente alle kvarandre, og det var kanskje ikkje den samme skepsisen som råder i dagens samfunn. Så eg lar det seile sin eiga sjø.

Det er nokre herlige situasjoner som ein ikkje kan gjere annet enn å smile av. Som når gjengen setter på ein pornofilm, men sliter med dårlig lyd. Dei skrur opp lyden på forsterkeren på fullt, men likevel høres det ut som det er i eit anna rom. Årsaken er enkel…

Jeg åpner terrassedøren og lyden slår mot meg. Det blir stille i rommet. Alle kikker mot meg som står i døråpningen. Jeg kan høre hvordan klaskelyden og stønningen dundrer fra terrassen. Her har du svaret, sier jeg og peker på høyttalerne som står ute. Øystein kommer ut for å se. Sattan! sier han og løper inn for å skru av lyden.

Kjærleikslivet er ein vesentlig del av ungdomstida til denne gjengen, der kjærleikssorg går hand i hand med nyforelskelse og redselen for å miste eit vennskap om ein krysser ei grense. Eg liker måten Mydland har favnet over det meste denne bygda har å by på; kristne møter, fyllefester, råning, spilling i band, musikk, faste møtesteder, jenter, flørting og ikkje minst ungdommelig overmot.

Skildringene i romanen tar leseren tilbake i tid. Ein kan formelig kjenne luktene og føle på det livet som desse karene lever. Språket er bunnsolid og tidslinjen er spot on. Som f.eks at EF-avstemningen nevnes tidleg, og der forfatter plukker opp igjen tråden når tiden er inne. Her har forfatter stålkontroll, i likhet med resten av det som skjer. Eg kan ikkje seie annet at det vekket gode minner for ein aldrende ungdom som meg.

Knut er blitt ein av mine favorittkarakterer! Han har eit stort hjerte for folk rundt seg, og behandler til og med jenter med stor respekt. Som 18 åring møter han den 15 år gamle Nina. Han digger denne jenta. For ham er ho heile verda. Men han slit med følelsene. Er han forelska? Og vil det vennskapet dei har opparbeida seg bli ødelagt viss dei krysser grensen? Det er mange tanker rundt dette, og det er ein herlig ramme rundt korleis det utvikler seg videre.

Historien er like enkel som den er genial. Me fylgjer kameratgjengen frå dei går ut av ungdomsskulen og til dei er vaksne og klar for arbeidslivet. Hoppene i tid er naturleg innlemmet i teksten og ein er aldri i stuss på tidslinjen. Det er også enkelt å fylgje med på dialogene, i og med at dei fleste ender med «sier….» På denne måten er ein ikkje i tvil om kven som seier kva. Enkelt oppsett som passar like godt for ungdommen som for den vaksne.

Historien er særs engasjerende og ein føler at ein blir ein del av gjengen. Som leser får ein ta del i oppvekstmiljøet i bygda, det berømte bygdedyret og ryktespredning, omsorg, fortvilelse, sorg og glede. Masse glede. Forteljarglede. Sprudlende forteljarglede. Dette er ei bok som er lettlest, relativt kort og som du egentlig håper aldri skal ta slutt.

Forteljarstemma er strålende. Den er rett fram og har eit direkte språk som ikkje går rundt grauten, utan at den på noko vis blir vulgær eller ufin. Mydland er innom alle sinnsstemningene og speler på heile registeret til ungdommene. Det føles naturleg og realistisk, og ein kan ikkje annet enn å digge denne kompisgjengen.. På godt og vondt…

Nokre kan kanskje bli litt skremt av tittelen, men det er det ingen grunn til. Ja, det er enkelte henvisninger til musikkens verden, men det er berre ein liten del av det store biletet.

«Da Kurt Cobain stjal musikken» er ei sjarmbombe av ei bok. Den tar deg på senga med sitt innhald, og er ei bok ein håper aldri tar slutt. Med sitt strålende personregister og gode skildringer ispedd ein fantastisk historie, er dette ei bok du ikkje må gå glipp av! For ein forfatterdebut av Kenneth Mydland. Les den. Du vil ikkje angre.

TERNINGKAST: 6