Bokblogger

Dette er ein krimroman og er bok nr. 2 om journalist Emilie Engen.

• Norsk tittel: Skadedyr
• Forfatter: Siri Fossing
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 237
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Pagina Forlag

Siri Fossing (Født 1971) jobber som journalist. Ho har tidlegare blogga om kvardagsmat over fleire år. I 2016 gav ho ut matboka «En bit av Sørlandet» sammen med Ida Monrad Haugen. «Uten samtykke» som vart utgitt i 2021, er hennes fyrste kriminalroman. I 2023 kom ho ut med «Skadedyr», som er bok nr. 2 om journalist Emilie Engen.

Gunvald Stolt-Lundh har jobbet seg opp til å bli en respektert
bedriftseier og samfunnsstøtte i den vesle sørlandsbyen Tvedestrand.
En oktoberkveld blir han funnet druknet i Tvedestrand havbad, og etter hvert blir det klart at dette ikke er en ulykke.
Men hva slags mann var egentlig Gunvald Stolt-Lundh? Hvordan var
familielivet bak de fire, herskapelige veggene på Epleviktangen?
Og hvorfor måtte han dø? Journalist Emilie Engen i Stranna Blad strever med ettervirkningene
av drapssaken hun dekket året før, og de dramatiske konsekvensene den fikk for henne. Den nye drapssaken gir henne noe annet å tenke på.
Men snart blir hun innlemmet i andres vonde hemmeligheter, og det er ikke lenger like lett å holde andres, og egne, problemer på avstand.

Denne boka er eit leseeksemplar på frå Pagina Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Skadedyr».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman og bok nr. 2 om journalisten Emilie Engen. Boka kan fint leses frittstående, men sidan hennes privatliv heng saman med det som skjedde i «Uten samtykke», så anbefales det å lese bøkene kronologiske.

Boka fortsetter ca eit år etter at forrige bok slutta, og Emilie slit enda med ettervirkninger etter det ho opplevde. Forfatter har valgt å ta tak i dette med PTSD, og setter det i fokus. Samtidig vert me også betre kjent med Emilie gjennom hennes tanker og stressnivå.

Ein av dei mest respekterte blant innbyggerne i Tvedestrand vert funnet druknet i havbadet. Gunvald Stolt-Lundh etterlater seg kone og barn, og eit godt renommé. Så kven hatet denne mannen så masse at han vert drept? Var det eit uhell? Eller ligg det noko mørkt i fortida hans som har kommet opp til overflata? Spørsmåla er mange, og eg synes at Fossing har komponert eit godt plott.

Miljøskildringene er ein av grunnsteinene i romanen. Det er godt skildra, utan å gå så veldig detaljert til verks. Ein registrerer at dei er der, utan at ein legg særleg merke til dei. Dette er eit stort pluss, og ein skrivemåte som ikkje er alle forunt.

Stua var som et maleri. Det hverdagslige med kjøkkenkroken, en skitten kopp på benken, en mobillader på den ene barkrakken og rett ved siden av lå døden på sofaen, på vei ned mot gulvet.

Me vert introdusert for ein rekke personer i starten av romanen, der dei aller fleste vert med gjennom heile boka. På denne måten får navnene eit ansikt og ein utsjånad ein kan sjå for seg, og forfatter har delvis klart å skape dynamiske karakterer. Særskilt hovedkarakteren synes eg Fossing har jobbet ekstra godt med i denne romanen, der me vert betre kjent med ho gjennom å vise fleire sider av ho både på jobb og i privatlivet.

Me fylgjer utelukkende Emilie gjennom sin jobb som journalist når historien kjem i gong. Parallelt med drapssaka, er både ho og dei andre journalistene i avisa ute på andre små og store oppdrag. Nokre har forbindelser til drapssaka, medan andre er villspor for leseren, og kun er små notiser i avisa.

Det lyser gjennom at forfatter også er journalist av yrke, og ho fremprovoserer ikkje situasjoner for å skape spenning og drama. Dei kjem naturleg, og i så måte er spenningskurven veldig opp og ned. Men ho er trygg på det ho skriv, og sjølve historien står fjellstøtt.
Ein skal være rimelig hardhudet som journalist, og møter på mange forskjellige situasjoner og mennesker i jobben. Situasjoner som gjer sterke inntrykk, saker som er betente og personer ein havner på kant med. Denne vekslinga får Fossing fram i romanen, og ein ser at det ikkje er noko dans på roser.

Etter kvart som historien utvikler seg, skjer det stadig nye ting som skaper framdrift og som får leser til å ane ugler i mosen. Det er kanskje ikkje det djupaste plottet, men det fungerer strålende til dette formålet all den tid det er ein journalist me fylgjer.

Samspelet mellom gjengen i redaksjonen er ikkje utan ein del små konflikter, misunnelse og småstikk her og der, men samtidig er dei ein samla gjeng som dekker ryggen til kvarandre når det trengs. Dei fleste er gravejournalister som ikkje gir seg før dei har fått det de trenger, og i tillegg har redaksjonen har fått eit nytt tilskudd, og det går ikkje heilt upåaktet hen.
Me fylgjer dei i arbeidskvardagen og får eit innblikk i korleis ein journalist jobber, og ein ser kor viktig kontakter innad i politi og andre etater er.

De delte ikke så mye privat med hverandre i det daglige, og det var ikke alltid like god stemning på jobb. Men når de hadde saker ute som var betente, eller var utsatt for kritikk, sluttet de rekke som en mur foran fotballmålet. Og beskyttet etter beste evne både seg selv og kollegaene for spark i nedre og øvre regioner.

Enkelte dialoger er litt lange, og ein kan fort miste oversikten på kven som seier kva. Her kunne forfatter enkelt ha lagt inn ein liten setning om kven som snakker, utan at det hadde gått utover rytmen eller innhaldet.

Personer gjer ting på eiga hand, og det får konsekvenser. Her er Fossing knallhard og lar ikkje karakterer sleppe unna med ting dei har gjort. Dette hever realismen og skaper meir truverdighet til romanen.

Språket er godt, og ein finn fleire gode eksempler på metaforer som skiller seg ut. Eit enkelt verkemiddel som kan være vanskelig å mestre, men dette har Fossing løyst på ein meget fin måte. Kort og konsist, men meget effektfullt.

Den gylne ølen gled ned som sola i Middelhavet.

«Skadedyr» er ein realistisk krimroman der dei store actionscenene og den sitrende spenninga er utelatt. Likevel er det ei nerve boka gjennom, og historia står fjellstøtt. Fossing har videreutviklet Emilie Engen, og ho fremstår som ein meir dynamisk og levende karakter. Alt ligg dermed til rette for ein solid og god leseopplevelse.

TERNINGKAST: 4+