Bokblogger

Ein god journalistkrim med ein sympatisk hovedkarakter.

• Norsk tittel: Svarte engler
• Forfattar: Jarle Sten Olsen
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 328
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: LIV Forlag

Jarle Sten Olsen (Født 1963) er medielærer og jobber som video-produsent for NDLA. Han har tjue års erfaring frå TV-produksjon, hvor han blant anna har produsert «Midt i Smørøyet» for NRK. I 2014 debuterte han som forfatter med boka «Steady». «Bare du som passer på» vart utgitt i 2018, og «Svarte engler» i 2022.

Gjengen De svarte englene terroriserte bydelen Sandviken i Bergen på 80-tallet. Journalist Rita Stamnes sin kilde påstår at det var flere som ble drept den gang. Rita graver i saken. Det er førstesidestoff, men hun mangler den avgjørende delen av historien og har liten tid.
TV-dokumentarist Tom Moen er nominert til Gullruten i hjembyen Bergen. Gamlekjæresten Rita tar kontakt og vil treffe ham, men det eneste hun sier er at hun vil vise ham noe vakkert. Hjemme hos seg, neste dag.
Senere samme kveld ringer hun Tom, hysterisk av redsel. Hun har sperret seg inne på soverommet, utenfor er det noen som prøver å knuse døren.
Tom vikles inn i Ritas sak, en historie med flere ofre, både i fortiden og i nåtiden. Opplevelsene skal endre livet hans for alltid..

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Svarte engler».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ei krimbok der me fylgjer politiet og ein TV-dokumentarist sin jakt på ein morder.

Forfatter har vert, og jobber fortsatt i mediebransjen, og dette vises att i romanen. Her er det journalister og ein TV-dokumentarist som er hovedpersoner, og som me fylgjer tett når dei jobber med artikler og leiter etter sensasjonsoverskrifter. Men ting byrjer å gå galt når BA-journalisten Rita Stamnes tilsynelatende stikker hånda inn i eit vepsebol ved å grave i fortida til De svarte englene.

Persongalleriet er rimelig stort, men fleire av dei følte eg berre vart ein pappfigur med eit navn. Her sakna eg at forfatter personifiserte dei betre og gav dei eit menneskeleg preg. Tom Moen som er jeg-personen og dei næraste rundt han er derimot behørig skildret. Han er ein person som setter seg sjølv fyrst, men som likevel er sympatisk og har ein god dose empati for personer rundt seg.

Tom Moen får store utfordringer i privatlivet, samtidig som han forsøker å gjere ein jobb. Forfatter har klart å sy dette sømløst sammen, og det smeltes inn i kvarandre på ein strålende måte. På denne måten kjem me godt under huda på personer, og me får oppleve korleis dei reagerer i ulike situasjoner og lærer dei å kjenne.

Speilbildet skremte meg. Tankene mine skremte meg. Reaksjonen min gjorde meg redd. Mens jeg stod slik og så meg selv i speilet, kjente jeg også en slags ro falle over meg. Noe udefinert, men definitivt, som jeg ikke kunne velge bort, men som jeg måtte forholde meg til. Jeg nikket til meg selv i speilet, fant et håndkle som jeg tørket meg med og åpnet døren.

Starten av boka klarte ikkje å engasjere meg, og eg såg for meg at dette kunne bli langdrygt. Men plutselig og ut av det blå skjer det store ting, og eg var solgt. Plottet er på ingen måte banebrytende, men historia innehar nokre gode og interessante bi-historier som holder drivet oppe.

Handlinga foregår hovedsaklig i Bergen og nær omegn. Ein føler til tider at ein er på byvandring og går i Varg Veum sine fotspor, uten at det er negativt. Det skal legges til at forfatter har lagt inn steder som ikkje finnes og at geografien kan vike litt. Men med gode miljøskildringer føles det likevel realistisk.

Jeg så Askøy i det fjerne, ute av vater. Solen sendte ikke lenger et rosa lys i horisonten, himmelen begynte å mørkne. Jeg prøvde å rope på hjelp, men det gjorde vondt i kjeven og det kom bare lyder. Så stoppet han og slapp meg ned på bakken.

Enkelte situasjoner der hovedkarakteren ikkje såg det opplagte, følte eg vart urealistiske. Men så byrja eg å tenke på at fyren ikkje er ein politimann eller etterforsker, men faktisk ein som jobber i mediebransjen. Det som såg ut som ein karakterbrist, føltes dermed naturleg, og det vert progresjon undervegs. Så her har forfatter gjort ein strålende jobb med å bygge opp hovedkarakteren.

Språket er godt og dialogene føles naturlege. Det er relativt korte kapitler med gode cliffhangere. Det er mange som er mulige gjerningspersoner, og oppklaringa held Olsen tett til brystet fram til nesten siste side. Spenninga vert dermed opprettholdt, og ein får nokre intense og gode actionscener. Men fyrst og fremst er det gravejournalistikk som er fremgangsmåten for oppklaringa.

Bak seg hørte hun at det knirket i trappen. Men hun var snart på toppen. Da kunne hun nå soverommet. Låse døren. Hun klarte å reise seg og sjanglet mot soverommet. Rett før hun slamret døren igjen, så hun mannen løpe mot henne. Hun fikk vridd om akkurat tidsnok.

Politiet sitt arbeid fylgjer me innimellom, men det er fyrst og fremst journalister og mediefolk me fylgjer tettest. Moen samarbeider med politiet, men holder likevel enkelte bevis og teorier for seg sjølv, noko som kan få store konsekvenser. Dynamikken mellom politi og Moen er stort sett bra og realistisk, sjølv om noko vert rein fiksjon.

«Svarte engler» er ei krimbok som fremhever journalistisk arbeid. Med overraskende vendinger og gode cliffhangere er det ei engasjerende bok. Jarle Sten Olsen har gjort ein strålende jobb med hovedkarakteren, og har satt seg sjølv på krimkartet med denne boka.

TERNINGKAST: 5