Ein fantastisk roman for ungdom og vaksne.
- Norsk tittel: Ubetydelig, men redd
- Forfattar: Eli Renate Bye Sørensen
- Sjanger: Roman
- Antall sider: 155
- Utgivelsesår: 2021
- Utgiver: Fortet Forlag
Eli Renate Bye Sørensen debuterte med romanen «Ubetydelig, men redd» i 2021.
Max er tjueen år og har vært lidenskapelig opptatt av universet hele sitt liv. Max kan alt om sorte hull, dvergplaneter og antimaterie, men han er veldig sjenert og klarer i hvert fall ikke å snakke med jenter. Redningen kommer i form av Jonas, en bekjent fra videregående, som plutselig en natt dukker opp naken i minusgrader utenfor leiligheten Max bor i. Jonas flytter inn i leiligheten – og inn i pelskåpen bestemoren til Max etterlot seg da hun døde.
Pelskåpen er ikke det eneste besteforeldrene etterlot seg i leiligheten, og sammen erobrer Max og Jonas utestedet Chandelier hver helg iført klær fra en svunnen tid. Og det er nettopp på Chandelier Max møter Nova – sprudlende, livsglade Nova, som også er livstruende syk.
Denne boka er eit leseeksemplar frå Fortet Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Ubetydelig, men redd».
Dette er ein relativt kort roman som passer like godt for ungdom, som for vaksne.
Hovedpersonene i denne boka er Max og Nova. Max er 21 år, og har universet og stjernehimmelen som sin store lidenskap. Han har meir eller mindre alltid følt seg ensom og litt utenfor fellesskapet, og alltid hatt problem med å snakke med jenter. Når Jonas plutseleg ein dag dukker opp utenfor leiligheta hans, vert han dratt med ut på utesteder. Og det er her han treff Nova. Snille, gode, sprudlende Nova. Med henne kan han vere seg sjølv, og han vert fort forelska. Det han ikkje veit, er at Nova er livstruende sjuk…
Romanen er enkel, det er få personer med, handlinga er peilet inn på eit spor, og språket er stillferdig. Da skulle ein kanskje tru at dette var ein litt kjedeleg og traust roman, men det er det overhodet ikkje. Dette er virkelig ei bok med wow-faktor. Skildringene, historia, og alle dei flotte og velformulerte setningene, gjer denne boka til eit fantastisk sluttprodukt.
Språket. Eg må seie nokre ord om språket. Måten forfattar skildrar omgivnadane på, er fortryllende. Ein blir dratt rett inn i historia. Eg formelig sat i stova hos besteforeldra til Max, og høyrde stillheita, kun brutt av bestefarsklokka på veggen som tikka. Eg var i rommet på sjukehuset, der apparat peip taktfast.
Sørensen har klart å fanga dei viktige øyeblikka, og skildrar dei på ein særegen måte. Dette er skrevet med ein varsom penn, og på ein så stillferdig måte, at du blir éit med historia. Magisk.
En måke fløy inn over dem der de lå, halvdøsende i sanda. Den skrek. Et langt, sultent måkeskrik som overdøvet bølgene som skylte inn over den lysebrune sanda, og som etterlot seg skum i vannkanten. En glassmanet var blitt skylt opp i sanden, og det hadde tatt seg opp litt vind som nå raslet svakt i trærne lenger oppe.
Karakterene i boka er strålende bygd opp. Alle er viktige på kvar din måte. Jona er kompis av Max, og som kan virke som ein litt usympatisk fyr, men som er der når Max treng han som mest. Foreldre til hovedkarakterene kan virke fraværende, men som likevel vil det beste for sine barn, og så har du Nova og Max… Dette er to personer du berre ynskjer alt godt i verda. Ein krysser fingrene for at det skal gå bra til slutt, for begge to.
Historia er like trist, som den er fin. Trist på den måten at når kjærleiken fyrst kjem til Max, så møter han skyggesida av livet. Fin på den måten, at sjølv om det ser mørkt ut, så klarar dei å skape magiske øyeblikk saman.
Det er likevel ikkje uten ein del problem undervegs, og det går opp og ned i det nylig påbegynte forholdet dei i mellom.
Dette er ein roman om kjærleik, sjukdom, håp, leve livet best mogleg, ensomhet, fellesskap, familie, samhold, og det å aldri miste livsgnisten.
Sjølv om det er ein livstruende sjukdom, så er det eit håp om å komme seg gjennom det, og på sikt bli frisk. Dette gjer romanen ekstra interessant. Vil Nova overleve? Vil Max få oppleve sin framtidsdraum med giftermål og unger som leikar i bakhagen, eller vil sjukdommen og døden vinne?
«Jeg veit at jeg bare er en bitteliten person i et sinnsykt svært univers. Jeg veit at de årene jeg lever her på jorda bare er et saltkorn i havet når alt kommer til alt. At jeg kommer til å være død og begravet, og når alle som en gang var glad i meg også er borte, så er jeg ikke mer. Ikke en gang et minne. Jeg er ubetydelig, ikke sant! Så ekstremt ubetydelig, men også så jævla redd!»
Ei rolig stemning preger historia. Det er som om handlinga foregår i det stille rom. Bak tjukke vegger fra byens larm og mas. Det er som stillheten senker seg medan ein les. Romanen er like fascinerende som den er fengslende, og her har forfattar Eli Renate Bye Sørensen gjort ein kjempejobb.
«Ubetydelig, men redd» passar kanskje best for den kvinnelege delen av leserskaren, men den vil garantert berøre den mest hardbarka mannen der ute óg, ungdom som vaksen. Dette er ein bokskatt av dei sjeldne, som du ikkje bør gå glipp av. Anbefales på det varmeste.
TERNINGKAST: 6
Bokblogger 