Bokblogger

Kva gjer eit overgrep med eit menneske? Les den sterke historia om ei natt i ein karaokebar i Tokyo som gjekk frykteleg galt.

• Norsk tittel: Fluffer
• Forfattar: Anja Lindgaard
• Sjanger: Dokumentar
• Antall sider: 236
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: BuzzBooks

Anja Lindgaard (Født 1990) har mastergrad i fornybar energi, og jobber til dagleg med bærekraft og grønn omstilling. Ho debuterte med dokumentaren «Fluffer» i 2022.

Hva skjedde egentlig den natten på karaokebar i Tokyo? Morgenen etter våknet jeg med en følelse av at noe var galt – veldig galt. Jeg visste ikke hva, klarte ikke sette fingeren på det, men angsten skylte over meg som en flodbølge da jeg innså at den siste timen av kvelden var som visket bort fra hukommelsen. Uroen vokste, og noen dager senere begynte minnene å trenge seg på: fremmede og fragmenterte, som om de ikke var mine egne, og på samme tid så nære, brutale og skremmende at det føltes som om hele livet gikk i oppløsning.

Dette leseeksemplaret eg har lest er eit tidleg manus på PDF frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Fluffer». (Sitatene som eg har med kan ha endret seg frå manus til trykt bok.)

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein sterk dokumentar om overgrep og korleis livet utarter seg etter ein slik hendelse.

Boka starter i April 2019, då forfatter er på veg attende til Tokyo, der det heile byrja. Så får me eit tilbakeblikk på dei månedene som har gått siden den gong, før boka avslutter med at ho forsøker å finna svara ho treng i Tokyo.

Lindgaard har fragmenterte minner frå kvelden i Tokyo. Etterkvart som tida går, får ho fleire minner og flashback frå kvelden, og ho klarer sakte men sikkert å fylle dei store tomromma i hukommelsen. Hadde dette vert ein roman, ville eg sagt at dette var ei godt oppbygd bok som holdt på spenninga. Men dette er realiteten, virkeligheten og ei fryktelig vond bok å lese.

Fyrst trur ho at ho er utro mot kjæresten sin, Simon, som også er på karaokebaren i Tokyo sammen med ho. Så byrjar ho å ane konturene av eit overgrep, før ho er inne på tanken av at det kan være at hovudet speler ho eit puss, og at det er psykisk stress som maner frem desse bileta. Nettopp det å ikkje vite kva som har skjedd, tærer fryktelig på ho. Er ho skyld i det sjølv? Har det virkelig skjedd?

Angsten hang over meg som ekkoet fra et mareritt jeg hadde hatt da jeg var liten. Jeg ga opp jakten på de ikke-eksisterende minnene, men den voksende uroen hadde for alvor slått rot og begynte å spire inni meg. Det føltes som om jeg gikk og bar på en tung, usynlig bør som jeg enda ikke visste hva var. Jeg visste det var ille – jeg kunne føle det på kroppen – men ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg hvordan livet mitt skulle bli snudd på hodet i løpet av de neste dagene.

Miljøskildringene er meget bra. Ho skildrer gatene og bylivet i Japan på ein flott måte. Det samme gjelder når ho er på Bali, bølgene som skyller oppover dei lange kvite strendene, og når ho er på handelsmarkeder rundt om. Det føles levende og virkelighetsnært.

Me får være med når ho må fortelje kva som har skjedd til sine foreldre. Det er hjerteskjærende lesning, men samtidig er det fint også. Den omsorgen, den kjærligheten som er der og alltid har vert der, er så godt skildra at ein føler ein sit i stolen ved siden av og ser på scenen som utspiller seg. Ein får også eit innsyn i korleis eit offer kan tenke, og måten ein legg skylda på seg sjølv.

Jeg har alltid hatt et godt og åpent forhold til familien min, og de har alltid vært min store klippe i livet, i medgang og motgang. Spesielt mamma, som jeg alltid har kunnet snakke med alt om. Men dette var nytt og annerledes, ukjent farvann, ukjente følelser. Det skremte meg, og derfor visste jeg at det ville skremme henne enda mer. I tillegg var det selvforskyldt, og beretningen om det ville koste meg mye, kanskje alt. Jeg fryktet hva de ville tenke om meg mer enn noe annet, hva svigerfamilien ville tenke når de fant ut hva jeg hadde gjort mot sønnen deres. Venner og bekjente, jeg ville bli foraktet av dem alle. Persona non grata. Ingenting ville bli som før.

Dokumentaren handler fyrst og fremst om følelsesaspektet rundt eit overgrep. Angsten som skyller innover ho. Minnene som kjem flytende på ei fjøl når ho minst venter og ønsker det. Kroppen som stritter i mot. Livet som faller i grus. Angstdempende medikamenter. Oppfølgingen i etterkant. Forsikringsselskapet som forsøker å hjelpe. Fungerer systemet i Noreg etter eit overgrep? Korleis vert ho fylgt opp? Kor langt er politiet villig til å gå for å forsøke å oppklare saken? Det er mange spørsmål og mange svar.

Forfatter skriv litt om pornobransjen og kva som kan foregå bak eit kamera.
Ho skildrer óg korleis valium holdt ho i live dagene og vekene etter overgrepet, og møtet med det norske helsevesenet når ho kjem attende til Noreg. Dette er eit interessant aspekt, og viser begge sider av ei sak.

Lindgaard skildrer ein kjæreste som veksler mellom tvil og tru. Han er ved hennes side, men samtidig står han på sidelinja. Han vil aldri klare å setje seg heilt inn i kva ho har opplevd og kva for reaksjoner ho får i etterkant av episoden. Og Anja sjølv fortel han ikkje alt. Vil skåne han, samtidig som ho har dårlig samvittighet overfor han. Kunne det vert unngått? Hadde ho gjort noko galt? Slike tanker kverner i hovudet hennes heile tida. Og slike destruktive tanker kan fort knekke eit menneskesinn.

Lindgaard klarer å skildre tankerekken sin på ein strålende måte. Ein kan formelig kjenne på smerten, angsten, selvforakten, håpløsheten og usikkerheta ho slit med kvar dag, 24 timer i døgnet etter kvelden i karaokebaren.

Angsten kom og gikk i bølger, og bølgene kom tettere og med stadig større kraft. Da det nærmet seg lunsj, hadde monsteret i brystet begynt å løpe helt løpsk, og jeg lå bare paralysert i solsengen og skalv. Angsten ga meg følelsen av å drukne. De som drukner roper ikke på hjelp, de kaver panisk til kreftene er oppbrukt og tyngdekraften trekker dem ned. Jeg skjønte at utmattelsen snart ville overmanne meg, til jeg bare ga etter og lot det mørke dypet sluke meg.

Språket er strålende, og forfatter klarer å mane fram ein slik sårhet og hjelpeløshet over situasjonen ho har havna i. Som leser er det tøft å lese. Det er brutalt og mange vil nok felle ei tåre og to medan ein les. For dei som har vert, eller kjem opp i liknande situasjoner kan boka vere til stor hjelp. Folk reagerer forskjellig i stressede og traumatiske situasjoner, men den vil uansett vise kva som skjer i helsevesenet og kva ein bør og ikkje bør gjere.

Anja Lindgaard har måttet gjenoppleve kvar ein tanke og skrapt fram kvart eit minne for å skrive denne boka. Det er tøft gjort, og viser at me har med ei sterk kvinne å gjere. Samtidig fremstår ho heilt naken og hjelpesløs i boka. Veien attende til der ho er når ho skriv boka har vert lang. Me får vere med på denne reisa, og me får eit særs godt innblikk i kva eit overgrep kan gjere med eit menneske. Boka er virkelig ein tankevekker, både for meg som leser, men også for samfunnet generelt. Her har ein masse å gå på i forhold til å hjelpe dei som vert utsatt.

«Fluffer» er ei ærleg, tøff og viktig bok. Lindgaard gir ei viktig stemme til alle dei som har vert og (dessverre) kjem til å bli utsatt for overgrep. Dette er ei bok eg vil anbefale alle å lese. Ikkje berre fordi bodskapet er så viktig, men også fordi boka er strålende skrevet.

TERNINGKAST: 5