Bokblogger

Storslått drama frå Østerdalen på tidleg 1900-talet.

• Norsk tittel: Det sjette barnet var en gutt
• Forfatter: Therese Lund Stathatos
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 368
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Fair Forlag

Therese Lund Stathatos (Født 1954) har blant anna hovedfag i statsvitenskap. Ho debuterte som forfatter med romanen «Min ulydige mor» i 2018. Sidan den gong har ho utgitt «Det vi ikke sier» (2019), og «Det sjette barnet var en gutt» (2024).

Historien om et samfunn under press, en bygd med storslagne skoger, fosser og elver, om dyrtid, klassekamp, spanskesyke, konkurser, beinhardt slit på jordene og i de store skoger.
Kvinner dør i barsel, på låvene skapes begjær og ulovlig kjærlighet når den trolske fela spiller. Småbrukene blir angrepet av sykdom og død og fattigdom, men har den fineste julefeiringa i verden. Bygdedyret vokter ubarmhjertig over folk og fe.
Kari dukker plutselig opp i bygda, bosetter seg ved fossestryket. Ingen vet hvor hun kommer fra. Hun er annerledes.
Kari blir venn med en småbruker og en livsudugelig poet. I steinrøysene ved fossestryket holder ei gaupe til.
Småbrukerens arbeidsomme kone, Inga, får fem døtre, men sliter med fødslene. En av døtrene er uberegnelig og manipulerende. Inga sliter med å holde familien sammen.
Småbrukeren ønsker seg en sønn, men når det sjette barnet blir født, settes alt på spill. Familiens, Karis og poetens liv flettes sammen. I bakgrunnen lurer gaupa.

Denne boka er eit leseeksemplar frå Fair Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Det sjette barnet var en gutt».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman om menneske, overtro og samfunn på tidleg 1900-talet.

Me møter Kari. Ho er 29 år, enslig, og busetter seg i eit lite hus ved fossestryket i Gaupedalen. Dette er ein stad i ingenmannsland, og folk i bygda ser på henne på mange måter som ei «heks». Ho driv med alternative medisiner og har hjulpet mange, men likevel er folk skeptiske til denne kvinna. I dalen går det også ei gaupe rundt og lusker. Blir du venn med den, så tar den deg med i døden ifølge overtrua. Henrik og Inga har eit småbruk i bygda, og jobber hardt for føden. Henrik er besatt av å få ein sønn som kan arve gården og som han kan lære opp. Men enn så lenge har dei 3 døtre, og to dødfødte. Historier og skjebner møtes og flettes sammen i dette storstilte dramaet.

Inga skrek idet underlivet revnet. Blodet fosset. Henrik sto på gårdsplassen. Mannfolk skulle ikke overvære barsel. Svetten silte i det firskårne, pene ansiktet. Det var han som var skyld i elendigheten.

Det er mykje overtru og bygdesladder. Heile historia er på mange måter bygd opp rundt dette med overtru. Innbyggerne virker å skremme kvarandre opp, og dei trur på det gamle sagn forteller. Bygdedyret lever i beste velgående, og det er personer som spring rundt og fortell usannheter som folk trur fast og bestemt på. Dette skaper store avstander mellom personer, og ein får eit innblikk i kva rykter kan føre til.

Forfatter gjenspeiler tidsepoken på ein god måte. Det er eit samfunn som slit økonomisk. Det er mykje dødsfall, sjukdommer, og generelt beinhard jobbing for å få endene til å møtes. Det er med andre ord ein fin gjenfortelling av tøffe og dystre år i norsk historie. Spanskesyken gjorde sitt inntog, og depresjonstida på 30-talet er også nevnt.

Året var 1931. Prisene på jordbruksvarer falt igjen. Gjeld skulle tilbakebetales. Skogeiere opplevde prisfall. Tre av fire skogsarbeidere sto uten arbeid. På småbruk og husmannsplasser ble barna magrere og foreldrene stadig mer utslitte.

Dyrelivet speler ein viktig rolle, og særskilt gaupa. I enkelte kapitler ser me ting frå gaupas ståstad. Det kan kanskje høyres litt banalt ut, men det er faktisk ein vinkling som bygger opp under det mytiske, på overtrua og den redselen og fascinasjonen innbyggerne har til gaupa.

Det er eit relativt stort personregister. Men her synes eg at Stathatos løyser dette på ein særs enkel og effektiv måte. Det kan gjerne stå Åge bror, Inga mor, Henrik far osv.. Sidan me fylgjer fleire personer og får eit innsyn frå deira ståsted, så kan statusen til personer endre seg, men det er likevel enkelt å skjønne relasjoner til personene. Eit godt grep av forfatter.

Eit og anna parti fant eg relativt kjedelig, men dette blir veldig individuelt. Heilhetsbiletet er derimot positivt, og eg synes at Stathatos har klart å skape eit univers som ein kan tråkke inn i og bli ein del av.

Handlinga foregår i Østerdalen frå 1907 til 1932. I dei fleste dialoger med lokalpersoner så er det østerdalsdialekt. Litt uvant i starten, men ein kjem raskt inn i det, og ein skjønner kva som vert sagt utan større problemer.

«Kæin a itte væra på garden hass onkel Åge?»

Det er korte kapitler med overskrifter som hinter om kva kapittelet vil handle om. Dermed vert boka både lettlest, og vanskelig å legge frå seg. Ein må ofte «berre» lese eit kapittel til…

Eg følte at forfatter av og til bygde opp under ting og tang, før ho får det «overstått» i løpet av ein setning og to. Dette førte til eit hevet øyenbryn, og dermed også ein følelse av om det var nødvendig å ha det med i teksten i det heile tatt. Eit anna eksempel er ein krangel mellom to søstre som vart gjentakende og langdryg. Altså motsatt problem. Her skulle eg gjerne sett at det var ein meir balansert tekst, men den vanlige lesar legg muligens ikkje merke til det.

Det meste kretser rundt familieforhold og relasjoner til mennesker på godt og vondt. Det går også inn på det psykologiske planet, og ein får bruddstykker frå oppvekstmiljø og årsaker til at folk reagerer som dei gjer i gitte situasjoner. Oppvekst har prega livet til fleire av karakterene og har dermed blitt påvirka av dette og gjort til at dei er som dei er idag. Sakte, men sikkert skrelles lag på lag av karakterer, og det er etterkvart eit godt og fascinerende persongalleri me får ta del i.

Med tanke på at det er mykje skog, fosser og elver så er det relativt lite miljøskildringer. Men dei som er der er nok til å skape mystikk over plassen, og ein kan føle dei tunge skyene som heng over dalen, sola som steiker på dei som jobber på åkrene, og vinteren som gjer seg gjeldende i fossestryka med frostrøyk og kalde gufs.

Det er kloke betraktninger undervegs som ofte speler på relasjoner mellom mennesker. Det er hemmeligheter som ikkje tåler dagens lys, og det er vanskeleg å skilje mellom bygdesladder og faktiske forhold. Dermed får me ein og anna overraskende vending undervegs, som kan snu opp-ned på det meste.

Det er mange skjebner som me får ta del i gjennom eit godt språk og ein historie i stadig utvikling. Slekt skal følge slekters gang, og me fylgjer fleire generasjoner og korleis deira oppvekst påverkar miljø og personar rundt dei. Det er eit fascinerande skue og eit samfunn i store endringer som skaper dynamiske og truverdige situasjoner og problem.

«Det sjette barnet var ein gutt» speiler det norske samfunnet på tidleg 1900-talet på ein fin måte, og viser mange skjebner på godt og vondt. Med ein god historie, dynamisk utvikling og eit interessant persongalleri, så kan boka varmt anbefales videre.

TERNINGKAST: 4+