Bokblogger

Ei bok om dei stille indre krisene som kan råke deg når du minst venter det.

• Norsk tittel: Ting jeg lærte da alt gikk galt
• Forfatter: Pål Tobias Stene Dahl (Pseudonym)
• Sjanger: Selvutvikling
• Antall sider: 52
• Utgivelsesår: 2026
• Utgiver: Polartekst Finnmark

Pål Tobias Stene Dahl er eit pseudonym. Han gav ut dokumentaren «En kropp i alarm» i 2025 og «Ting jeg lærte da alt gikk galt» i 2026.

«Ting jeg lærte da alt gikk galt» er en sterk og ærlig bok om de stille krisene – de som ikke kommer med dramatikk, men som sakte får deg til å miste deg selv. Gjennom korte, poetiske kapitler beskriver forfatteren hvordan livet kan rakne i små, nesten umerkelige brudd, og hvordan veien tilbake ikke handler om å bli «bra nok», men om å bli sann. Dette er ikke en selvhjelpsbok med råd og løsninger. Det er et språk for alt det som er vanskelig å forklare: kroppen som protesterer før du gjør det, relasjoner som glir bort, skammen som vokser i stillhet, og øyeblikkene hvor du lever på autopilot uten å forstå hvorfor. Men det er også en bok om lys – det som slipper inn gjennom sprekkene når du ikke lenger klarer å holde fasaden oppe. Om små øyeblikk av klarhet, dypere tilstedeværelse, og en ny måte å møte både deg selv og andre på. Forfatteren skriver med en sjelden kombinasjon av varme, presisjon og sårbarhet. Resultatet er en bok som gir gjenkjennelse, trøst og retning til alle som har kjent at livet har forandret dem på måter de ikke var forberedt på. En bok for deg som trenger et språk for det som skjer på innsiden. For deg som leter etter ro, ikke prestasjon. For deg som vil videre – ikke tilbake.

Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Ting jeg lærte da alt gikk galt».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ei lita bok som skildrer det å gjennomgå ei indre krise. Boka finnes kun som ebok.

Forfattar skriv i jeg-person og skriv om det å gå i stykker og alt ein lærer om seg sjølv (og andre) når ein ikkje kan gjemme seg. Han skildrer også korleis ein sakte mister seg sjølv og viser til dei fyrste faresignalene og vener som trekk seg unna.

Det er gjerne dei små tinga som er skumlest. Som forfatter skriv så er dette dei enkleste tingene å feie vekk med å tenke at ein er stresset, sliten, lite søvn osv.. Ein lar det ofte skure og gå litt for lenge. Dermed kan ein fort gå på ein smell, om ein ikkje ser faresignala i tide.

Ikke alle kriser kommer som stormer. Noen kommer som stille regn. Drypp etter drypp, til du en dag beveger deg i et landskap du ikke husker at du gikk inn i. De stille katastrofene er de farligste. Fordi de ikke varsler. Fordi de ikke skremmer deg. Fordi du ikke merker at du mister noe før det er borte.

Forfatter deler sine erfaringer gjennom velskrevne setninger og gode formuleringer. Det må understrekes at dette ikkje er ein fasit eller ei selvhjelpsbok i den forstand. Det er ei bok der forfatter skildrer kva som skjedde når han meir eller mindre gjekk i stykker, og korleis han sakte, men sikkert kom seg ut fra denne tilstanden. Ein kan likevel få utbytte av boka ved å lære av hans «feil» og symptomer, og han skriv ektefølt om det som skjer på innsida i ein slik situasjon. Med andre ord er det ei bok som ikkje gjer deg frisk, men som kan gje deg forståelse og aksept.

Skam handler ikke om sannhet. Den handler om ensomhet. Så lenge du går alene med det som gjør mest vondt, vet ingen at de kan møte deg i det. Så lenge du tier, tror du at det er du som er problemet. Men når ett menneske lytter, bare ett, uten hastverk, uten løsninger, uten å forsøke å fikse deg – så forandres noe dypt. Ikke alt. Ikke på en gang. Men noe.

Det veksler mellom jeg og du. Dette er eit fint verkemiddel som gjer til at eg som lesar vert invitert inn i tekst og tankesett. Boka har generelt korte setninger, der forfatter (heldigvis) ikkje begir seg ut på lange filosoferende tanker kring sin eiga situasjon. I korte trekk må ein akseptere at ein slit, omprioritere, velge seg sjølv foran andre og forsøke å forandre reaksjonsmønster for å beskytte seg sjølv for omverdenen.

Det er gode og reflekterte betraktninger som viser at dette er ein forfatter som har begge beina godt planta på jorda. Han kjem også med veloverveide råd om ein skulle befinne seg i ein liknande livssituasjon.

Me fylgjer personen frå dei fyrste symptoma på at noko er i ferd med å gå galt, til vedkommende har vert liggende nede for så å kunne reise seg att. Dette skjer sjølvsagt ikkje over natta, men forfatter viser stadig til at små forbedringer og positivt tankesett skaper ein lykkefølelse og følelse av meistring.

Det er dette som er modenhet: Ikke at du kontrollerer alt, men at du vet hva du skal gi hjertet ditt til, og hva du skal la passere som en lett bris. Du bærer det selv annerledes nå. Ikke i kamp. Ikke i forsvar. Men i ro. Og ro er det beste utgangspunktet for et sant liv.

Boka passer for dei som kanskje slit litt i kvardagen, dei som har mista seg sjølv på vegen, eller rett og slett treng å lese at ting kan snu til det betre om ein befinn seg langt nede. Fyrst då kan ein få fullt utbytte av boka.

Det er ei kort bok på rundt 52 sider, men den inneheld likevel mykje. Ein treng ikkje skrive langt når ein er flink til å effektivisere setninger og være tydelig i språket. Den er óg delt inn i 46 kapitler som gjer den særs lesevennlig.

«Ting jeg lærte da alt gikk galt» handler om å finne seg sjølv att når ein mister kven ein egentlig er på vegen. Det er ei stille bok som skildrer ein indre kamp gjennom gode, reflekterte betraktninger. Forfatter viser at han meistrer å formidle tanker som kan være vanskeleg å setje ned på papiret. Boka passer best for dei som er eller har vært i ein liknande livssituasjon, og den finnes kun som ebok.

TERNINGKAST: 4+