Bokblogger

Bok nr. 2 i serien om førsteinspektør Frank Larsen.

• Norsk tittel: Reisen mot nord
• Forfattar: Svein Gudbrandsen
• Sjanger: Krim, Historie
• Antall sider: 509
• Utgivelsesår: 2026
• Utgiver: Kolofon Forlag

Svein Gudbrandsen (Født 1967) er til dagleg rådgjevar i NAV, og busatt i Mo I Rana. Han debuterte som forfattar med boka «Vokterne» som vart utgitt i 2020, og oppfylgjeren «Reisen mot nord» vart utgitt i 2026.

Reisen mot nord Vi følger her to tidslinjer i vokternes sin historie, handlingen alternerer mellom nåtid 1919 og gammel tid rundt 996 på en fornøyelig måte. Kysten av Nord-Norge, år 1919 Russiske etterretningsoffiserer har i all hemmelighet reist til Nord-Norge. Samtidig har det tyske høyre radikale Thule-selskapet fattet stor interesse for hendelsene som skjer i Norge. I Trondheim planlegger førsteinspektør Frank Larsen, Amanda og Victor å reise mot nord. Oppdraget for de alle er å lokalisere den guddommelige Kolja og finne de mystiske vokterne, et farefullt kappløp mot nord har startet.  Trondheim, år 996 Olav Tryggvason regjerer i Trøndelag, hans våpenbror Sviapotolk har ankommet fra Kiev-rus. De møtes alle i den store furuskogen ved Vassfjellet, en fiende stormer ut av skogen. Det ropes om blodhevn, en kamp på liv og død er i emning. Vokterne sin opprinnelse avsløres. Deres ed som voktere medfører et langt større ansvar for menneskeheten, og den vil berøre mange mennesker århundrer senere. 

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Reisen mot nord».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein historisk krimroman som foregår over to tidslinjer, og er bok nr. 2 i serien om førsteinspektør Frank Larsen.

I denne boka får me vite meir om vokterne sin opprinnelse tilbake til år 996, då Olav Tryggvason styrte i Trøndelag. Den hopper fram og tilbake mellom to tidslinjer, og boka fortsetter der den forrige slutta, nemlig i 1919. Førsteinspektør Frank Larsen og hans gjeng er i eit kappløp med russiske etterretningsoffiserer og tyske høyreradikale om å lokalisere den guddommelige Kolja og dei mystiske vokterne.

Handlinga er hovedsaklig fiksjon, men det er brukt virkelige hendingar og historiske personer som bakteppe for serien.

Det er mange navn å plassere i starten av boka, også for dei som har lest den fyrste boka, all den tid det har gått seks år sidan fyrste bok i serien vart utgitt. Og det er ganske vesentlig å forstå relasjoner mellom karakterer og kvar dei står i forhold til kvarandre.

Personer som me fylgjer i 1919, fortel om det som skjedde i år 996. På den måten vert dei «stemma» i den tidsperioden, sjølv om me fylgjer forskjellige personer gjennom desse to tidslinjene. Dette kan virke litt forvirrende til å byrje med, men ein ser kjapt bakgrunn og årsak til at det vert løyst på denne måten.

Enkelte kapitler slutter med at forfattar foregriper begivenhetens gang ved å avsløre deler av det som kjem. Dette blir litt todelt; Nysgjerrighetens pirres, men overraskelsesmomentet forsvinn ved å gjere det på denne måten. Kapitteloverskriftene bærer óg bod om kva me har i vente.

Lite visste Preben Elkjær, Tanja og Kolja at de samme russiske mennene snart ville gi seg til kjenne på en særdeles overraskende og brutal måte.

Det er ingen tvil om at forfattar er historieinteressert og han deler velvillig av sin kunnskap. Til tider kan dette bli litt i overkant av det som kanskje er nødvendig. Det går fort ut over progresjonen i historia og det vert unødvendig lang tid mellom kvar spenningstopp. Boka passer nok dermed den historieinteresserte betre enn den som foretrekker meir reine krimromaner.

D/S Draco var bygd ved Schömer & Jensen i Tønning i Slesvig i år 1900, det het tidligere D/S Senator Krüger og hadde opprinnelig tyske eiere. Skipet havnet tidlig på norske hender da Det Bergenske Dampskibselskap kjøpte det og døpte det om til D/S Draco. Skipet går nå i fast rute mellom Hamburg og Orkdal, hvor det hentet kobberholdig svovelkis fra Løkken gruver.

Etterkvart oppdager ein at det er mange personer å følge med på. I og med at me fylgjer fleire personer parallelt så kan det faktisk gå såpass lang tid mellom at ein nesten gløymer kva enkelte av personene held på med. Samtidig gir det forfattar fleire strenger å spele på, og han kan holde på spenninga boka gjennom på ein naturleg måte.

Eg liker måten Gudbrandsen har involvert historiske korrekte personer og hendingar. Dette skaper ein realisme i det heile. Historia i seg sjølv er reinspikka fiksjon, men så lenge det er noko å henge knagger på undervegs, så føles det truverdig. Her finn me blant andre den tyske journalisten Dietrich Eckart og Alfred Rosenberg, som var ein nasjonalsosialistisk politiker og som blei sett på som en med ledende ideolog i nazipartiet.

Det ble stille et øyeblikk rundt bordet i Sterneckerbrau ølhall, og Dietrich Eckart så overrasket tilbake mot den gamle mannen før han igjen brøt tausheten.

Som i den forrige boka så er det masse smiling og latter blant karakterene. Sjølv i dei mest presserende situasjonene så vert det latter og smil. Når det vert ei gjentaking boka gjennom så legg ein merke til det. Og når ein fyrst legg merke til ting, så kan det fort bli eit lite irritasjonsmoment.

Serien i seg sjølv er eit ambisiøst prosjekt. Eg synes at Gudbrandsen leverer på denne delen. Det er noko i måten han skriv på som gjer at ein lar seg føre med. Språket er godt og forfattar sjølv har stålkontroll på karakterer og historiefortelling.

Miljøskildringene føles meir realistiske i denne boka, og ein får følelsen av at tidsperioden kjem betre fram. Her har Gudbrandsen gjort ein solid jobb med å integrere dette inn i teksten på ein enkel og flytende måte.

Nok ein gong følte eg at forfattar berre skraper på overflata når det kjem til karakteristikker av hovedkarakterene. Når det er sagt, så er det historia som bærer serien, og ikkje karakterene. Så eg skjønner forfatters prioritering her, sjølv om eg gjerne skulle kommet litt under huda på dei viktigste personene.

Gudbrandsen bygger sakte opp serien mot noko stort. Det brygger opp til eit realt «slag» mellom forskjellige interessegrupper og land. Kven kjem fyrst fram, og finn dei eventuelt det dei kjem for? Det ligger i kortene av det også kjem ein fortsettelse i serien, så her er det berre å henge med.

«Reisen mot nord» er ein historisk krimroman med reelle situasjoner og personer i bunn. Det er ei informativ reise me får ta del i, og Gudbrandsen deler velvillig av sine historiske kunnskaper. Med gode miljøskildringer og eit kappløp mot nord som få aner konturene av, er dette ein krimroman som særskilt historieinteresserte vil ha glede av.

TERNINGKAST: 4