Bokblogger

Fantasyroman for vaksne med eit snev av ironi.

• Norsk tittel: Elide av Sarande
• Forfatter: Øyvind Kvernvold Myhre
• Sjanger: Fantasy
• Antall sider: 223
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Kolofon Forlag

Øyvind Kvernvold Myhre (Født 1945) er utdanna sivilingeniør i teknisk fysikk ved NTH. Han har blant anna vert redaktør for det norske science fiction-magasinet NOVA. Han debuterte som forfatter med romanen «Aster» i 1974. Sidan den gong har han utgitt over 20 bøker, og i 2024 gav han ut fantasyromanen «Elide av Sarande»

Den gamle vismannen Brannefelso, magus av sjette orden med mestergrad i geokinese og telemanti, er fortørnet: Enda en gang har saksbehandlerne i Det Magisofiske Laug avvist hans grensesprengende verk «Verdensaltets Beskaffenhet», hvor universets gåter og mysterier blir drøftet og avklart. Tanketomme byråkrater! Ensporete knappetellere! Må han egenhendig skjære gjennom byråkratiet og henvende seg direkte til Stormesteren i Waltin Hylled?
Den unge helten Radach, sønnesønns sønn av storhertug Radach III av Channo, er fortvilet: Hans hjertes utkårete Elide, datter av markgreven av Sarande, er forhekset! Hennes vidunderlig vakre kropp – fullbarmet, med hår som en foss av gull like til midjen – ligger ubevegelig i tårnkammeret. Sjelen hennes er borte! Er det dødsdemonene til mørkets fyrste Tarfa Evanas som har tatt den? Er det nekromantenes hemmelige laug, som trenger unge sjeler til sine grufulle eksperimenter? Er det heksene på Fana Moclas? Han må hjelpe henne å gjenforene kropp og sjel. Men hvordan?
Kan de to bistå hverandre? Radach med sitt gull og sitt sverd; Brannefelso med sin uutgrunnelige visdom? Sammen legger de ut på en vågsom ferd. De må trosse både farer og fristelser: Elementalenes raseri, miasmaens herjinger, røvere og vandøde, vakre kvinner og syrlige viner. Sammen er de uovervinnelige! Forsåvidt.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Elide av Sarande».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein fantasyroman for vaksne som er skrevet med ein viss form for ironi, utan å setje verken sjanger eller historie i fare for latterliggjøring.

Sidan forfattar ikkje er stor fan av terningkast, så velger eg å kjøre denne bokanmeldelsen utan terningkast. Her skal teksten få tale sitt språk.

Me møter Brannefelso, ein gammel vismann som er magus av sjette orden med mestergrad i telemanti og geokinese. Han har nyleg fått avslag på eit verk han har skrevet, og er i ein form av sint, skuffet og forbanna. Når Prins Radach av Channo dukker opp og trenger hjelp til å redde sin utkårede Elide frå dødsdemonene, så ser Brannefelso muligheten til å skape seg eit navn og dermed få verket sitt publisert. Saman drar dei ut på ei lang og innhaldsrik reise, og sjølvsagt ikkje utan komplikasjoner.

Radach gned hendene mot hverandre, klarte omsider å komme videre: «Hun ble…. røvet av demoner! Jeg skal befri henne. Jeg må befri henne. Jeg må finne henne!» Det siste kom nesten som et skrik – så sank han litt sammen.

Eg syntes det var ein veldig tung og traust start på boka. Ein blir kasta rett inn i ord og uttrykk som ikkje seier meg som leser noko som helst. Etterkvart så skjønner ein meir og meir, men eg skulle ynskje at starten var litt meir leservennlig og innførende.

Fantasyuniverset til Myhre er på mange måter lik vårt eiga, men samtidig veldig forskjellig. Her er det demoner, avatarer, åndemanere, magikere og stormestere om ein annen. Fremkomstmiddel er for det meste hest og noko som heiter Flogistoped. Flogistopeden er ein farkost med intellektuell personlighet som utvikler seg. Kan forsåvidt minne litt om dagens AI, der den lærer nye ting etterkvart. Artig og muligens eit lite ironisk spark til den teknologiske utviklinga? Ellers består universet av vanlig natur og mennesker, men visse unntak sjølvsagt.

Brannefelso hadde sett nok. Han skrukket pannen og tenkte etter mens han gikk tilbake mot flogistopeden: Det var en ånd som hadde hylt gjennom skaret; den samme ånden, eller en lik den, hadde kommet tilbake og ledd av skadefryd.

Avataren som fylgjer Brannefelso på sin ferd er et aspekt av ham sjølv som ung. Den han ville være. Denne avataren finnes kun i eit speil, og det er kun Brannefelso sjølv som kan snakke og sjå ham. Så kan man undre seg om dette er eit faktum, eller om hovedkarakteren slit med sin psykiske helse. Det er fleire slike situasjoner som kan tolkes på fleire måter, og dermed vil både historie og innhald leve sitt eiga liv frå lesar til lesar.

Når ein har kommet inn i historia, så er den både fengende og fascinerende. Litt langdryg her og der, men alt i alt så flyt den godt og det er heilt grei framdrift.

På mange måter er dette eit reisebrev. Våre to helter reiser fra stad til stad, og møter på personer og hindringer undervegs. Ein og anna actionscene oppstår, men stort sett så er det penger og snakketøyet som fører dei videre forbi grensekontroller og potensielt farlige situasjoner. Det vart litt gjentakende når det kjem til grensekontroller, så her kunne nok forfatter ha variert meir, eventuelt kutta ned på akkurat dette.

Det er utan tvil ein merkverdig forteljing, men samtidig er den også spennende og interessant. Myhre kjem med filosofiske vendinger undervegs, og det diskuteres blant anna heftig blant våre menn om jorda er rund eller flat.

Skapelsen er altså både en faktisk, historisk hendelse og en prosess som foregår til evig tid. Urhavet, som Lespakse løfter den virkelige verden ut av, er det formlause, kaotiske, uendelige intet som omgir virkeligheten til alle tider. Lespakse løfter altså virkeligheten ut av intet hver eneste dag, hvert eneste hjerteslag.

Det er høg fantasy-faktor i romanen. Magiens verd speler ein stor rolle med spells og demoniske formler som er både effektive og morosamme på sitt eiga vis. Hovedkarakteren er rusten på området, og slit med å ha kontroll på sine krefter og demoner. Dette fører til artige situasjoner som kjem fullstendig ut av kontroll. Samtidig passer dette veldig fint inn i historia, og sjølv om det er ironi inni bilete så kler det både karakterer og handling på ein fornøyelig måte.

Ein og anna skrivefeil finn ein, særlig når det kjem til hovedkarakterens navn. Dette burde definitivt vert luka vekk. Ein kan også undre seg litt over moralen til den yndige prins Radach. Han har det travelt med å befri sin utkårede, men har tid til litt av kvart på reisa. Det vert med andre ord ein tvetydig moralsk reise og ein kan undre seg over motivet av å forsøke å befri denne kvinna frå mørkets krefter.

Karaktertrekka er originale og det viser at Myhre har god fantasi. Det er artig å lese om Brannefelso og den bestemte kona hans. Også måten han forsøker å holde sine demoner i sjakk og sitt forsøk på å kontrollere både fugl og farkost er leseverdig. Slike særtrekk fremhever personlighet og skaper ein relasjon til leser på ein positiv måte. Sjølv om innhaldet er nede i ein stillstand her og der, så drives den fram av karaktertrekk.

Det er mange navn på stader og personer. Der gav eg rett og slett opp å fylgje med, for det vart overveldende. Men så lenge ein klarer å ha kontroll på dei viktigste personene, så er ein berga. Og nettopp desse får ein god kjennskap til før det drar seg til med utreise og nye personmøter. Heldigvis.

«Elide av Sarande» er ein fantasyroman for vaksne. Med tanke på sitt innhald bør ein ha lest ein del fantastyromaner på førehand for å få fullt utbytte av boka. Med eit snev av ironi, der alvor og humor blendes inn, så er historia både fengende og fascinerende. Dette vart etterkvart ein riktig så hyggelig lesestund.