Bokblogger

Ein herlig feelgood-krim med eit strålende karakterregister.

• Norsk tittel: Sofienbergmysteriet
• Forfatter: Tommy Ueland
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 272
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Liv Forlag

Tommy Ueland (Født 1976) jobber i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Han har tidlegare utgitt fem engelskspråklige noveller. «Sofienbergmysteriet» som kom ut i 2023, er hans debutroman på norsk.

Den pensjonerte drapsetterforskeren Edgar har endelig funnet roen på Sofienberg eldresenter. Hver dag får han besøk av barnebarnet Elliot, som sitter i rullestol. De to har et nært forhold og tilbringer tid sammen ved å se på gamle TV-serier og spise middag i kantinen med Berit og Alma. Berit er eldresenterets hypokonder og konspirasjonsteoretiker, og Alma er Norges første FBI-utdannede profilskaper. På en av sine daglige rusleturer kommer Edgar over en åpen dør. På innsiden, i godstolen, sitter et lik i en merkelig posisjon. Hva har skjedd? Det som begynner som en morsom adspredelse fra hverdagens kjedsommelighet for de fire amatørdetektivene, ender fort opp i en ekte jakt. Et sted der ute finnes en virkelig morder …

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Sofienbergmysteriet».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman i beste feelgood- format. Det er også den fyrste boka i det som skal bli ein serie.

Det meste av handlinga foregår på Sofienberg eldresenter. Der møter me blant anna den pensjonerte drapsetterforskeren Edgar, den FBI-utdanna profilskaperen Alma og Berit som er både hypokonder og konspirasjonsteoretiker. Dette i seg sjølv er ein herlig gjeng. Men ikkje tru det stopper der, for barnebarnet til Edgar kjem nemleg ofte innom for å besøke bestefar sin. Elliot er 19 år, har CP og sitter i rullestol. Dei går saman om å forsøke å løyse det dei trur er eit drap på eldresenteret.

Jeg-personen i romanen er Elliot. Moren døydde under fødselen, og faren stakk av når det vart for tøft. Elliot har CP, og vart fostra opp hos besteforeldra sine. Sjølv om kroppen ikkje alltid speler på lag med han, så er han ein klok ung mann som har sine tanker og idéer. Han sliter litt med stamming, særskilt når han er ivrig, eller når han ser den fantastiske Ingrid, som jobber ved eldresenteret. Ho er 8 år eldre enn han, men det stopper ikkje han frå å sjå for seg eit liv med henne. Han er bunnløst forelska i henne, og besøkene til bestefaren ved eldresenteret har dermed fått ein ny betydning.

«Jeg må stikke, men vi snakkes!» sa Ingrid og begynte å gå, men stoppet, snudde seg og pekte mot fanget mitt med en alvorlig mine. Jeg fikk panikk, hadde jeg ledd så mye at det hadde gått galt? Eller, kanskje enda verre, hadde det skjedd en annen reaksjon der nede? Jeg kikket ned og så at det var posen hun pekte på, glad for at det hverken var telt eller vått.

Eg liker måten forfatter ikkje har latt fysisk og psykisk helse sette ein stopper for personer. Ja, alle sliter på sin måte, men dei håndterer det og viser at grenser kan tøyes og at mål kan oppnås, gjerne i samarbeid, men også ved hjelp av egen vilje og råskap.

Dette er verkeleg ein feelgood-krim. Her finn du ikkje grovt språk eller groteske scener. Dødsfallet som starter det heile, ser ut som eit naturleg dødsfall. Politiet, og Edgars tidlegare kompanjong, Runar, velger å ikkje forfølge dødsfallet. Men Edgar føler det er noko som ikkje stemmer, og bestemmer seg for å jobbe videre med saken. Saman med Berit, Alma og Elliot er dei på saken.

Karakterregisteret er ein fryd å lese om. Det er ein herlig blanding av gammel og ung, av hypokonder og rullestolbruker, av skarpt sinn og av begynnende demens. Men på tross av, og på tvers av alle desse motsetningene, så utfyller dei kvarandre. Her har Ueland truffet ein innertier.

Jeg vet ikke om det er min naturlige latter eller om det er sykdommen som gjør det, men jeg høres ut som en kolssyk kalv når jeg ler. Bestefar begynte å riste. Som om han måtte hente opp latteren fra dypet før den kom til overflaten som humring. Hadde noen lyttet utenfor ville det hørtes ut som om en brekende kalv kjørte moped der inne.

Krimplottet er bra. Ein lukter kanskje lunta før oppklaringa kjem, men det gjer ingenting i denne romanen. For det er måten det heile er pakket inn i som er créme de la créme. Humoren, stå-på-viljen, og alle dei sprøe teoriene som vert lagt fram, er ei sjarmørbombe av dimensjoner.

Innimellom all etterforskning har forfatter lagt inn tankene til gjerningspersonen her og der. Viss det da har skjedd eit drap… Desse er skrevet i kursiv, og er lett å skille frå resten av teksten.

Etterkvart byrjar det å skje fleire mistenkelige saker på eldresenteret. Men er det faktisk reelle saker, eller er det konspirasjonsteoretikerne som gjer ei fjør om til fem høns? Politiet er hvertfall sikker i sin sak.

Eg skulle gjerne sett den FBI-utdanna profilskaperen Alma hadde ein meir fremtredende rolle. Ho er lite med i historien, men samtidig speler ho ein viktig rolle. Likevel mangler det ein god del rundt denne personen som gjer meg enda meir nysgjerrig på kven dette er.

Boka starter forsiktig, men den tar seg relativt fort opp, og forfatter klarer å få frem dei gode karakteristikkene, den lune humoren og den lystbetonte tonen i romanen. Og derfrå og inn ser han seg ikkje tilbake.

Ueland har kommet opp med dynamiske og levende karakterer som viser heile sinnsregisteret sitt. Tårer, krangling, latter, sur, sint, glad, sorgfull.. Det viser eit levd liv og dets bagasje personer har med seg inn på eldresenteret. Det som ein også legg godt merke til, er måten forfatter skiller ung og gammel. Der dei gamle mimrer om fortida, sitter 19 år gamle Elliot og spiller WoW på PC’en, og oppfører seg som det han nettopp er; ein ung mann. Men kjærleiken lever i beste velgående i alle aldre, på godt og vondt.

Asfalten var tilbake som asfalt igjen, heliumet var byttet ut med betong, smertene i magen hadde flyttet seg til brystet og jeg ristet av sinne, ville skrike alt jeg hadde, fortelle ham at han ikke hadde rett til å spørre meg hvordan det gikk, ikke hadde rett til å ringe meg, at det eneste fornuftige han kunne gjøre var å legge seg til å sove mellom skinnene på en travel toglinje.

Krimromanen har eit stort innhald. Dette er ikkje berre ein krim. Ueland får vist fram det medmenneskelige i oss, og viser det å hjelpe kvarandre til å nå sine mål nytter. Han viser også helseproblem som overvinnes og at vennskap ikkje har nokon aldersgrense. Og sjølvsagt er kjærleik og forelskelse også med. Til sammen får me ein krimroman som innehar fleire lag og som ikkje ene og alene bæres framover av krimdelen.

«Sofienbergmysteriet» er ein feelgood-krim med eit stort innhald. Personer tar utfordringer på strak arm, tross sine begrensninger, og viser at ein kjem langt med viljestyrke og samhold. Tommy Ueland har skrevet ein hjertevarm krimroman med mange skjebner. Dette var ein strålende leseopplevelse. Er du glad i feelgood? Då bør du definitivt sjekke ut denne.

TERNINGKAST: 5