Bokblogger

Ein sår og velskrevet roman om hårsjukdommen alopecia areata.

• Norsk tittel: Ingenting å skjule
• Forfatter: Espen Skjerven
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 192
• Utgivelsesår: 2025
• Utgiver: Forlagshuset i Vestfold

Espen Skjerven (Født 1974) er utdanna jurist og jobber som dommer i Sør-Rogaland tingrett. Han har tidlegare arbeida i Økokrim, Kripos og som forretningsadvokat. Han debuterte som forfattar med krimboka «Slakt» i 2019. I 2021 gav han ut «Blod er tykkere enn vann», «Kleptokratiet» i 2022, og «Svikere» vart utgitt i 2024. I 2025 utgav han sin fyrste skjønnlitterære roman, nemlig «Ingenting å skjule».

Oscar er femti år og jobber som lærer. Han lever et godt og harmonisk liv med kona Maria og sønnen Erik. Rett før påskeferien spør rektor om han kan snakke med en elev på skolen, som har fått parykk. Oscar føler seg overrumplet, fordi han ikke har fortalt sin egen historie til noen på skolen. Han mistet håret syv år gammel og gikk med parykk i mange år. I ferien kommer Oscar også over en artikkel om en ny, lovende medisin – en behandling staten ikke vil støtte økonomisk. Alt dette rører noe i ham. Han kjenner et behov for å sette ord på følelsene sine – følelser han tidligere knapt har delt med noen.

Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Ingenting å skjule.».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman om å ha sjukdommen alopecia areata, og er ein fiktiv historie som er basert på eigne erfaringer.

Me møter femti år gamle Oscar som jobber som lærer ved ein ungdomsskule. Ein dag like før påskeferie får han ein forespørsel fra rektor om han kan ta ein samtale med ein elev som har alopecia, og som bruker parykk. For Oscar, som sjølv har denne sjukdommen, er dette eit spørsmål som vekker minner frå då han sjølv var ung. Me får ta del i denne oppveksten og refleksjoner og tanker rundt det å miste hår i ung alder.

Forfatter går bakover i tid og skildrer eit nært portrett av ein ung gutt og hans foreldre som går gjennom sjukdomsforløpet. Frå dei fyrste hårstråa som faller, parykker som vert kjøpt inn, og fram til han kaster den og viser sitt sanne jeg overfor allmenheten.

Eg liker vinklinga forfatter har valgt. Oscar er jeg-personen i romanen, og er ein mann med livserfaring. Når han ser tilbake på tida da han var ung, redd og usikker, så kjem følelsene fram. Forfatter viser ein tøff og kronglete veg fram til den personen han er i dag, og samtidig trekk fram at medisiner kan hjelpe personer med denne sjukdommen, men at staten ikkje vil føre denne dyre medisinen på blå resept. Dette skaper engasjement og viser at denne saken er noko forfatter virkelig brenn for.

Jeg blir forbannet og oppgitt – mest oppgitt – og litt tråkket på. Jeg får følelsen av at myndighetene bare tenker økonomi, uten å ta problemet tilstrekkelig alvorlig. Selv med medisinske fremskritt blir de aller fleste med sykdommen i Norge tvunget til å gjøre som alltid – gå skallet eller bruke parykk – men for mange er ikke det et reelt valg.

Historien foregår i nåtid og fortid. Alt er fint tilrettelagt og det levnes ingen tvil om tidsperioder. Me får ta del i det å være ung og miste håret. Oscar bruker lue og parykk for å skjule hårtap. Dette forringer livskvaliteten hans betraktelig, og sjølvtillit og det å kunne engasjere seg i ting forsvinn som dugg for solen. Det er ein sterk historie, og sjølv om dette foregår eit stykke bak i tid, så er problemet rundt denne sjukdommen dessverre like problemfullt i dag, som den gang Oscar var ung. Sjølv om det er gjort medisinske store fremskritt, så er det likefullt få som har råd til medisinen, så lenge den ikkje finnes på blå resept.

Tilbakeblikka viser kor hardt denne hårsjukdommen gjekk inn på ham og moren. Det er ein melankolsk forteljarstemme som loser oss gjennom alle dei tøffe situasjonene dei står overfor. Faren sit i fengsel for blant anna mishandling av moren, så Oscar mangler den stødige støtten han kanskje hadde trengt av ein farsperson i denne perioden av livet. Det vert mobbing, både fysisk og psykisk, men også venskap og kjærleik er å spore utover i romanen. Det handler også ein god del om å stå opp for seg sjølv, og finna seg sjølv oppi det heile.

Hun ville bare trøste, men det hørtes enkelt ut. Jeg skulle bare se meg i speilet, si at jeg var Oscar, jeg var skallet, og at det ikke var så farlig. Jo mer jeg tvang meg til å tenke, desto mindre aksepterte jeg det som skjedde meg meg.

Hovedkarakteren er meir opptatt av kva andre tenker og meiner, enn kva som eigentleg er best for ham sjølv. Dette fører til at han slutter med fritidssysler som han før likte å gjere, og trekker seg meir unna og vert inneslutta. Romanen viser korleis sjukdommen kan påvirke eit menneske og dei rundt vedkommende, utan at det finnes eit fasitsvar.

Skjerven skriv med engasjement og ut frå eigne erfaringer. Dette gjer til at eg som lesar kjem ekstra tett på hovedkarakter og historie. Ein kan formelig føle smerten og skammen over å sjå annleis ut, over å måtte skjule for omverdenen at ein bruker parykk. For eit ungt barn og ein ungdom er dette særskilt tøft, også i dagens samfunn. Forfatter er også inne på interessante spørsmål som f.eks om hårtap er verre for jenter enn for gutter.

Historia er fint bygd opp med mange gode elementer. Det aller meste kretser rundt Oscar og hans oppvekst. Men det er også ein del rundt hans framgangsmåte som vaksen å hjelpe ein ungdom med samme sjukdom. Kva har han lært opp gjennom årene som han kan videreføre til neste generasjon? Vil det han seier i det heile tatt påvirke denne ungdommen?

Forleden dag gråt jeg over tastaturet mens jeg skrev om den første skoledagen min uten parykk. Det bare skjedde, uten forvarsel, og jeg kunne ikke huske sist gang jeg hadde grått av noe annet enn en film. Det var en god gråt – jeg var ikke lei meg, bare berørt av det jeg kom på, og som hadde ligget der hele tiden.

Dette er ein roman som er lettlest og har passelig lengde på kapitlene. Det er eit godt driv som bind fortid og nåtid saman på ein stillferdig måte. Skjerven skriv med ei stødig hand og med eit formål om å setja sjukdommen på dagsplanen. Ikkje berre for seg sjølv, men også for alle som lid av det samme, for dei pårørende og eit håp om at staten skal snu i saken om å få medisiner på blå resept.

«Ingenting å skjule» er ein melankolsk og stillferdig roman som er basert på eigne erfaringer om hårtap gjennom sjukdommen alopecia areata. Skjerven skriv med engasjement og har skapt ei historie som er både truverdig og engasjerende. Dette var ein roman som berører og gir rom for refleksjoner. Ein strålende skjønnlitterær debut frå krimforfatter Espen Skjerven.

TERNINGKAST: 5