Bokblogger

Ein dokumentar om eit av dei største justismorda som er begått i Noregshistorien.

• Norsk tittel: Prosessen mot Viggo Kristiansen
• Forfatter: Bjørn Olav Jahr
• Sjanger: Dokumentar
• Antall sider: 527
• Utgivelsesår: 2021
• Utgiver: Pitch Forlag

Bjørn Olav Jahr (Født 1969) er journalist, forfatter og forlagsredaktør. Han debuterte som forfatter med sakprosaen «Smarte skurker – grådige gubber. Historien om Finance Credit» som vart utgitt i 2005. Jahr er nok likevel mest kjent for sine bøker i Tengs-saken og Baneheia-saken, henholdsvis «Hvem drepte Birgitte Tengs?» (2015), «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» (2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (2021).

I 2002 ble Viggo Kristiansen dømt til 21 års forvaring for drap og voldtekt. Han var sannsynligvis Norges mest forhatte mann – inkarnasjonen av monster og ondskap. Viggo Kristiansen selv har hele tiden hevdet sin uskyld, og i nesten femten år har han prøvd å få saken gjenopptatt. 18. februar 2021 ble den det – med knappest mulig flertall i Gjenopptakelseskommisjonen. Dommen mot Viggo Kristiansen kan være Norgeshistoriens groveste justismord. Dette er historien om Viggo Kristiansens kamp for gjenopptakelse og livet på Ila fengsel og forvaringsanstalt, der hans psykolog Atle Austad ble en redningsbøye. Det er også historien om forsvarernes, familiens og støttegruppens utrettelige arbeid for å opplyse saken – og om hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot gjenopptakelse. I oppfølgeren til Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet. går prisbelønte journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr inn på det som skjedde etter dommen i Agder lagmannsrett 2002 og frem til i dag. Boken inneholder ny informasjon om saken og aktørene.

Frå eiga bokhylle.

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein dokumentar som omhandler hovedsakelig tida etter at Viggo Kristiansen vart dømt til 21 års forvaring for ein forbrytelse han ikkje skal ha begått, og er ein oppfylgjer til «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» som vart utgitt i 2017.

Dette er ei bok der Jahr går dypt inn i materien og skildrer livet til Viggo i fengselet og hans kamp, med enorm støtte fra sine støttespillere, om å få gjenopptatt straffesaken mot ham.

Boka er delt inn i tre deler, der dei to fyrste delene er ein «rask» gjennomgang av saken og bevisene. Når eg skriver rask, så er det i forhold til den dyptpløyende materien Jahr skildret i «Drapene i Baneheia». For ein får eit meget godt bilete av både sak og bevis også i denne boka. Men fyrst og fremst handler det om siste delen i boka; nemlig prosessen. Prosessen mot å få saken sin gjenopptatt og til slutt bli frikjent for dei ugjerninger som ikkje er begått. Så denne boka handler primært om saken etter endelig dom.

Hansen ser ikke ut til å følge opp damen, men det som er enda mer interessant, er at også kommisjonen er påfallende uinteressert. Her er det stor forskjell på hvordan kommisjonen følger opp et vitne som kan skade Kristiansens begjæring, mens de ikke ser ut til å bry seg om et vitne som muligens kan være til hans fordel.

Det er enkelte sterke skildringer i boka, men her er forfatter veldig flink til å advare om dette på førehand, så ein kan hoppe over deler av teksten ved behov. Det er mange, men likevel oversiktlige fotnoter på sidene. Dette skaper ein fin flyt i teksten og ein slepp å bla att og fram.

Det er oppsiktsvekkende å sjå korleis forfatter plukker påstandene til Andersen frå kvarandre. Kva var det som gjorde til at etterforskere, rettssystemet og jury ikkje såg dette? Og kva låg til grunn for at gjennopptakingskommisjonen avslo søknad etter søknad? Dei aller fleste spørsmåla på dette blir besvart i denne boka.

Der dei to fyrste delene ikkje innhar nye opplysninger, er derimot den siste delen av særs stor interesse. Her offentliggjer Jahr private opplysninger frå journalen til Viggo Kristiansen fra IKTS, som er Institutt for klinisk sexologi og terapi. Her får me fremlagt terapi, behandlinger, oppførsel og rapportering av kva som foregår bak murene. Psykolog Atle Aurstad hadde utallige samtaler med Viggo, og etterkvart kjem han, som ein av dei ytterst få, under huda på Kristiansen. Og her får me eit heilt anna bilete på personen Viggo Kristiansen, enn det media og andre fagfolk teikner av han.

Det er til tider skremmende lesing, der dei fleste diagnostiseringer av Kristiansen blir utført ved at psykiatere skriv ein fjerndiagnose utan å i det heile tatt å ha møtt han personleg. Jahr skildrer ein kronglete veg fram til sluttresultatet. Støttespillerne har møtt på mange stengte dører og talt til døve ører opp gjennom årene. Men dei har vert standhaftige og gjort ein enorm jobb, noko som vises att gjennom denne dokumentarboken.

Nok en gang skal psykiateren både vurdere og sette diagnose på en person han aldri har møtt. Hommeren bygger sin vurdering på blant annet nye miljørapporter og referatet fra et såkalt ansvarsgruppemøte. I tillegg har han hatt en telefonsamtale med en avdelingsleder ved Ila.

Jahr går gjennom saken og bevisføringen punkt for punkt og viser kor det sviktet gjennom fleire ledd. Her får me også eit godt bilete på fengselslivet til Kristiansen. I starten var han utagerende, noko som gav vann på mølla for både aktorat, media og seinere for kommisjonen. Etterkvart fant Kristiansen sin «plass», og gjorde ein god jobb, viste god utvikling, åpnet opp om sine tanker for psykolog Aurstad og hadde omsorg for sine medinnsatte, og kom godt overens med dei aller fleste av dei ansatte i fengselet, utan at det hjalp saken hans nevneverdig. Også her viser forfatter til rapporter, analyser og samtaler som er interessante.

Det er særskilt DNA-beviset og mobilbeviset som går att, og som det vert ein del gjentaking av. Det er nok ikkje til å komme unna, all den tid dette er dei sentrale bevisene i etterforskinga mot Kristiansen. Forfatter går også her djupt inn i materien, og det kan nok til tider gå litt over hovudet på ein når det kjem til fagstoff, men det heilhetlige biletet får ein uansett.

Advokat Arvid Sjødin konfererer senere med DNA-ekspert Ragne Farmen om NFCs resultater. Resultatene fra NFCs analyser øker sannsynligheten for at funnet USC gjorde i 2000 enten var et artefakt, altså ikke et reelt funn, eller at funnet skyldtes forurensning av prøven som ble sendt til Spania.

Det er også lagt stor vekt på pressens rolle oppi det heile. Det vart einsidig rapportering ut til det norske folk, også i mange år etter at dommen var eit faktum. Jahr er også inne på dette med all den motbøren støttespillerne rundt Kristiansen møtte på.

Bjørn Olav Jahr gir oss ein særs grundig framstilling av saken sett frå forsvarets ståsted. Han skildrer to fronter som står steilt mot kvarandre og den einsidige mediedekningen som foregikk, der ytterst få våget å stille kritiske spørsmål. Det fremkommer også at det var masse korrespondanse att og fram mellom institutter, aktorat, fagpersoner og advokater. Fleire av desse rapportene har gjentakende gjennomgang, men det viser også kor viktige enkelte punkt faktisk var for sakens utfall.

Det er ein einsidig fremstilling av saken. Men dette kjem hovedsakelig av at den andre part ikkje har vert villig til å kommentere det som fremkommer i boka. Uansett så er det ein særs opplysende og velarbeidet bok. Det ligg eit nitidig og eit enormt stort research arbeid bak teksten. Sjølv med ein så stor faktabase, er boka både strukturert og oversiktlig. Det er korte underkapitler med tydelege overskrifter. Språket er, som vanleg i Jahr sine bøker, av topp topp klasse.

«Prosessen mot Viggo Kristiansen» er ein inngående dokumentar om kva som skjedde etter at dommen falt i 2002 og fram til frifinnelsen i 2021. Her fremkommer det nye opplysninger om sak og aktører, og det heile er oversiktlig og særs godt skrevet. Dette er ei viktig bok som viser kor galt det kan gå om ein ikkje våger å stille kritiske spørsmål. Anbefales på det varmeste.

TERNINGKAST: 5