Bokblogger

Ei novellesamling med 20 historier, der kjærleiken til Italia står sterkt.

• Norsk tittel: Brytninger
• Forfatter: Tonje A. Lissandrin
• Sjanger: Noveller
• Antall sider: 131
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Liv Forlag

Tonje A. Lissandrin er ein norsk forfatter som er busatt i Italia, og har blant anna internasjonal forskerbakgrunn. Ho debuterte som forfatter med boka «Venteromsnoveller» i 2018. Sidan den gong har ho utgitt diktsamlinga «Rød sone» og novellesamlinga «Brytninger».

En kvinne våkner av to mannsstemmer. Hva skjer om hun følger dem? En lege er på vei til historiens første obduksjon og får en hodeløs opplevelse. Klarer kjendisen å komme seg ned fra fengselstaket? Hvem er speilbildet til kvantefysikeren? Og hvorfor står det «Ne fodias» på en gravstein i Venezia? Lyset bryter, bølgene bryter, menneskene bryter opp og ut. Gjennom Venezias kanaler, vestover mot vitenskapen, østover mot Adriaterhavet, sørover mot Roma og innover mot erkjennelsen. Dette er en novellesamling om menneskers flukt mot noe som ligner på frihet. Hvem er de?

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Brytninger».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ei novellesamling som innehar 20 noveller.

Det fyrste som slo meg medan eg las, var kjærleiken til Italia. Forfatter er sjølv busatt i landet, og det gjenspeiles også i teksten. Her drar ho fram steder, kunst, vitenskap og samfunnet generelt i Italia.

Novellene varierer i tematikk og bodskap. Nokre satt eg tilbake som eit spørsmålstegn når siste ord vart lest, medan andre er tydelege og klare bodskap i. Ein kan nok lese ei novelle både to og tre ganger, og kanskje komme til ein ny slutning kvar gong. Det virker som om forfatter er interessert i å utfordre leseren i teksten.

Venezia snur seg etter lyset, skifter maske, endrer uttrykk. Venezia er for gammel og for ny. Hun kommer snart og er allerede dratt, for hun har ikke plass til seg selv i ett bestemt øyeblikk.

Lissandrin tar oss med på ei reise som omfatter mykje av det Italia står for. Særskilt kunst og vitenskap er trekt fram, og sjølvsagt er Venezia og gondoler ein fremtredende destinasjon for enkelte av novellene.

Jeg må faktisk forsvinne for å gjenoppstå. Men hva er Venezia uten sin Casanova? Kirkespirene og søylene stikker opp fra skuldrene mine, piazzaene vokser ut av skoene mens jeg går, jeg har barokkmusikken i krøllene og salongene i lommen. Kasinoet, teatrene og kvinnens senger blir liggende øde uten meg. Vi ligger under dogens himmelseng, i samme bygning som fengselet.

Ein finn mange djupe betraktninger undervegs, og ein må være litt «på» og konsentrert medan ein les, for å skjønne kva veg forfatter tar. Det er innsiktsfullt skrevet, og nokre noveller har ein herleg tvist i seg på slutten. Eg liker når éin setning er nok til å snu heile historia på hovudet.

Det går ofte i «jeg»-format, og nokre noveller føles som om dei overlapper kvarandre, utan at det er noko direkte tilhørighet. Men tematikken kan leve videre i ei anna novelle. Dette fungerer strålende, og på denne måten kan ho gjenta uten at det vert ein gjentakelse.

Når ein les ei novelle, så vil ein gjerne skjønne sluttpoenget eller bodskapet i det ein har lest. Det gjorde ikkje eg i alle. Då daler leseinteressen, og ein mister litt av motivasjonen til å gi seg i kast med neste. Når dette er sagt, så vil denne boka leve frå leser til leser. For nokre vil den være middelmådig, for andre kan den være årets lesehøydepunkt. For den er litt som innhaldet og tittelen tilsier, nemlig eit brytningspunkt mellom det opplagte og det utfordrende.

Språket er strålende. Det veksler mellom det enkle og overfladiske, til det filosofiske og djupe. Ho kan bruke store og virkningsfulle ord i det eine øyeblikket, før ho demper det ned i neste øyeblikk. Dette er ein forfatter som kan skrive noveller, og som viser sitt store register i form av språk, raske vendinger, innhald og tvister.

Det er masse død og fordervelse, og det ligg ein mørk undertone i dei fleste av tekstene. Det er mange skjebner og det virker som fleire er på flukt frå noko. Som i eit brytningspunkt i livet. Då er det passende av samlinga heiter «Brytninger».

Ein anna ting som er verdt å merke seg, er dei til tider lange setningene forfatter tar i bruk. Men også her er Lissandrin dyktig til å veksle. Det er eit fascinerende skue, og det skaper ein form for særegenhet i språket, utan at innhaldet nødvendigvis gjer det.

Stenglene beveger seg over gulvet, kravler opp på stolene, dekker bordene, klatrer opp trappene, legger seg i det forlatte badekaret, legges i remmer i en avskallet metallseng av den typen jeg har sett på film, man er selet fast i madrassen til sitt eget beste, og det var sikkert sånne ting jeg fryktet den gangen etter møtet på skolelegens kontor, for hva om man ikke vokser det av seg?

«Brytninger» er ein novellesamling der forfatter utfordrer leseren. Det er ei litt annleis samling, men desto meir spennende. Språket er av høg klasse, og Italia er midtpunktet. Er du glad i noveller og liker det litt filosofiske, så bør du definitivt ta ein nærere kikk på denne.

TERNINGKAST: 4+