Bokblogger

Ein ungdomsroman om ein god og viktig tematikk med klare sci-fi element.

• Norsk tittel: Universalkraft
• Forfatter: Rolf-Henrik Sundbye
• Sjanger: Ungdom, Sci-fi
• Antall sider: 235
• Utgivelsesår: 2022
• Utgiver: Rolf-Henrik Sundbye Forlag

Rolf-Henrik Sundbye gav ut ungdomsromanen «Universalkraft» i 2022.

En kyklopisk asteroide kommer farende gjennom Melkeveien og vil treffe jorda om 733 dager! Menneskene og planeten de bor på sliter allerede med betydelige utfordringer som klimakrise, naturkrise og store forskjeller mellom fattig og rik. Kan asteroiden faktisk være det menneskene trenger for å samarbeide og skape enorme mengder inspirasjon? Acurcio er fra dypet av Amazonas regnskoger. Lin bor ved en søppelfylling i Manila. Aalim er korallrevdykker i Øst-Afrika. De blir gjennom universets underfundige spill dratt med i dette storslagne eventyret. På veien må de overkomme utfordringer de aldri i sitt liv kunne ha forestilt seg.
På bunnen av Atlanterhavet lokaliseres 50 meter høye hydrotermiske skorsteiner hvor det pipler ut livskraftige mineraler, i regnskogen oppdages det glødende ildfluer som bærer på hittil ukjente egenskaper og i Gobiørkenen bygges en konstruksjon med verdens mest avanserte teknologi. Kan alt dette settes i sammenheng for å redde jorda? Og klarer de tre å få hele planeten med seg på dette vanvittige vågestykket? … Hvis ikke vil total utslettelse være et faktum!

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Universalkraft».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein ungdomsroman med klare sci-fi element. Boka passer for målgruppa 12-16 år.

Det er tre unge hovedkarakterer i boka som forfatter gir ein lett introduksjon til i dei fyrste kapitla. Her møter me Acurico, som bur langt inni Amazonas, fattigjenta Lin fra Manila på Filippinene og Aalim som er koralrevdykker på ei øy i Indiahavet. Felles for desse alle tre er at dei bryr seg om naturen og lever i ett med den. Dette er også avgjerende for at dei vert utvalgt til å lede eit prosjekt som skal forsøke å redde jordkloden frå ein kyklopisk asteroide. Dei har berre litt over 700 dager på seg, og heile verda er avhengig av at alle samarbeider saman for å lykkes… I tillegg får dei god hjelp frå intelligente romvesener. Men vil desse eigentleg det beste for mennesket?

Bodskapet i boka er viktig. Miljøet er under ein enorm trussel, og forfatter skriv godt rundt blant anna alt plastutslepp og opphopning av dette rundt om i verdas hav. Han setter ting i perspektiv, og skriv på eit språk som treff ungdommen godt. Men dette er berre ein liten del av heilheten, for det er fyrst og fremst trusselen frå verdsrommet som er i fokus. Her kjem samarbeid inn, og universalkraften speler ein viktig rolle.

Han ble sittende og lure på hvordan vi mennesker på den ene siden kan finne opp geniale ting som internettet og klare å dra til månen, men på den andre siden kan være så usigelig dumme at vi forurenser vår egen fantastiske jordklode!? Det var spenn mellom de ytterpunktene som var helt ufattelig!

Sundbye har valgt ein del enkle løysinger her og der. Han har f.eks hoppet over korleis våre tre unge vener har blitt henta opp i eit romskip. Plutseleg er dei der, utan noko som helst forklaring. Dei er bortført frå familie og vener, og dette nevnes ikkje med eit eineste ord verken før eller seinere. Eg vil tru at familiemedlemmer ville vert bekymra når eit av deira born plutseleg forsvinne sporlaust. Og dei tre unge håpefulle ville nok ha forsøkt å fått gitt beskjed ved fyrste og beste anledning at dei er i god behold når dei returnerer til jorda. Slike enkle situasjoner burde i mine auge ha vert nevnt for å skape meir truverdighet. Så er det jo slik at sci-fi romaner ofte slepp lettere unna, nettopp grunna mangelen på realisme. Ein bør likevel gjere det ein kan for å skape eit realistisk bilete over situasjonen.

Eg likte måten Sundbye blanda inn fakta med all fiksjonen. På botn av Atlanterhavet er det hydrotermiske skorsteiner, og han spinner videre på dette og skaper eit nytt grunnstoff. FN’s generalsekretær er med i boka, og skal spele ein viktig rolle i romanen. Slike drypp av faktiske opplysninger er gull verdt og gir ein motvekt til den meir åpenbare fantasi-delen av historia.

«På bunnen av Tellus sitt nest største hav, Atlanterhavet, finnes det visstnok noe som kalles hydrotermiske skorsteiner. Det er høye piper som står rett opp fra havbunnen. Menneskene oppdaget dem ved en tilfeldighet, og forskerne ble umiddelbart interesserte. De blir til ved at sedimenter, altså små partikler fra jordas indre, bobler opp gjennom dem, og slik har de bygget seg opp gjennom millioner av år.»

Boka fylgjer ei slavisk tidslinje, der nedtellinga er ført opp i kapitteloverskriftene. Enkelte store hopp fram i tid er det, men det bygger seg opp mot det avgjerende tidspunktet og den store finalen. Prosjektet som det vert skrevet om går litt under radaren, og det er fyrst mot slutten at eg fekk ein del svar på kva og kvifor. På denne måten følte eg at eg gjekk glipp av ein del undervegs, slik at eg ikkje klarte å engasjere meg fullt og heilt i historien.

Her finn ein romvesener, romskip, asteroide, planeter og verdsrommet på den eine sida, og miljøtrusler, verdssamfunn, politikk, samhold, vennskap og kjærleik på den andre sida. I skjønn forening vert dette vevet saman til ein historie som innehar dei aller fleste ingrediensene til ein god ungdomsroman. Den engasjerer, irriterer og er til ettertanke.

Enkelte plassar bryt forfattar sjølv inn i historia med si forteljarstemme. Dette er eit litt uvanleg verkemiddel, men her funker det strålende. Dette er noko eg gjerne skulle sett han hadde gjort oftere.

Så gjorde han seg klar til sin livs tale…
Og her kunne jeg selvfølgelig ha lagt ut i det vide og brede om hvordan Aalim først startet talen sin noe famlende, for så etter hvert å bygge den sakte, men sikkert opp, og til slutt, på glimrende vis, klare å bergta hele forsamlingen med sine fantastiske evner til å formidle alt fra den kyklopiske asteroide, til de genuine og grenseløst kunnskapsrike mizarenerne.
…Men det ville ikke være helt sant.

Tematikken er høgaktuell. Ein jordklode som er under konstant forsøpling, utenomjordiske trusler har alltid vert til stede, og kampen om å få eit verdenssamfunn til å forenes er ein evig kamp. Sjølv når jordas befolkning er i ferd med å bli utryddet, så er det land som står bak cyber-angrep og forsøker på sabotasjeangrep ved bruk av u-båter og droner. Det er skremmende lesing, men likevel er det dessverre ikkje langt unna dagens situasjon.

Det er enkelte spennende og heseblesende episoder. Språket er godt, og Sundbye virker å ha god kunnskap rundt verdsrommet og rakettforskning, samt eit engasjement rundt miljøet. Det er relativt få personer med, og ein mister aldri tråden rundt desse. Til å vere ei ungdomsbok så er dette viktige element for å holde på leseren, så her har Sundbye gjort ein god jobb.

Omslaget er innbydende, og ein finn mange metaforiske henvisninger gjennom dette. Det er viktig med tanke på eit godt fyrsteinntrykk og få leser/kjøper av boka interessert.

Miljøskildringene er solide, og ein vert til tider revet med. Der Sundbye får fart på historien, så drar han leseren med seg rett inn i universet sitt. Her viser han stort potensiale i sitt forfatterskap, og ein må berre la seg imponere av språket.

«Universalkraft» er ein ungdomsroman med ein viktig tematikk. Rolf-Henrik Sundbye skildrer miljøtruslene på ein god måte, og bruker sci-fi element for å skape ein motvekt til å belyse eit verdssamfunn som dessverre ikkje er heilt ulik den me har idag. Dette var ein interessant roman som eg kan anbefale videre.

TERNINGKAST: 4