Arven vi bærer av Anita Østerbø

Frittstående fortsettelse av «Skammens mødre».

• Norsk tittel: Arven vi bærer
• Forfatter: Anita Østerbø
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 328
• Utgivelsesår: 2026
• Utgiver: Vestland Forlag

Anita Østerbø er oppvokst i Bergen. Nå bur ho på Tysnes, og har jobbet som lærar fram til ho debuterte som forfattar. Romanen «Skammens mødre» som vart utgitt i 2021, er hennes forfattardebut. Ho gav ut «Tatt av sviket» i 2023, «Frihetens smerte» i 2024, «Ingrids valg» i 2025, og «Arven vi bærer» i 2026 som er frittstående fortsettelser frå salgssuksessen «Skammens Mødre».

Omtale av boka: Vi følger tre generasjoner i en oppløst familie og opplever dramatikken og vanskene de har med å kommunisere og forstå hverandre. De lever hver sine liv som fører til smertefulle brudd og uro i familien. Hvorfor blir det slik og hva skjer når den store hemmeligheten avsløres? Finnes det en vei til forsoning og hvor mye er vi i stand til å tåle før alt rakner? Benedikte 42 år, er romanens hovedperson, nylig skilt og i store økonomiske vansker etter tvangssalget av rekkehuset og gjeld etter mannens spillegalskap. Hun har nylig flyttet inn i en trang torommer og har verken plass eller håp om å få de to tenåringsbarna til å bo med seg etter at faren har snakket henne ned og fått barna på sin side. Alt synes svart for Benedikte, prøvelsene står i kø og overraskelsene blir etter hvert mange.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Arven vi bærer».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette

Dette er ein frittstående roman der me treff igjen enkelte karakterer frå serien «Skammens mødre».

Benedikte har nylig skilt seg frå mannen Kristian. Han stakk og etterlot seg ei stor gjeld som Benedikte sit att med. Dei to borna hennes tok farens side og fylgde med på flyttelasset. Tilbake står Benedikte åleine med ein særs trang økonomi og eit anstrengt forhold til sine nærmeste. Vil dei nokon gong kunne forsones att, eller er alle bruer brent?

Nå var det så skrapet i kjøleskapet at Benedikte tok til tårene. Hun måtte ha påfyll, men det var enda en uke til lønningsdag, og kontoen var tom. Det var til å grine over, og hun saumfarte skap og skuffer, lommer og krukker, endevendte vesken sin og kikket i alle kriker og kroker, men det eneste hun fant var tretti kroner, og det var ikke nok til et ferskt brød engang.

Me fylgjer tre generasjoner der alle slit på kvar sin kant. Forfattar legg opp til at fortida innhenter karakterene, og at tidlegare val har konsekvensar som gjer møter mellom personer anstrengt.

Østerbø har laget klare skiller mellom karakterer med gode og onde hensikter. Her er det ikkje ein gylden middelvei. Ein har karakterer som er gjennomsyra onde, og ein har karakterer som kun vil andre det beste her i livet. Så er det slik at nokre har manipulative sider av seg som gjer det enkelt å framstille andre i eit dårleg lys, samtidig som dei sjølv er helgener. Dette gjer skiljet mellom god og ond enda større, og ein får dermed ytterkanter som driv historia naturleg videre når det er stillstand.

Benedikte er ein fin karakter som har hatt eit strevsomt liv på så mange plan. No får ho uventa hjelp, men det er likevel ikkje utan problemstillinger. Ho må ta personlege og moralske val som alle vil få sine konsekvenser. Igjen speler forfattar på samvittighet og korleis oppvekst former eit menneske. Eg liker denne raude tråden i bøkene hennes, uavhengig av karakterer.

Det er mykje frustrasjon og sinne blant karakterene i denne boka. Det er gnisninger mellom mormor og mor. Det er gnisninger mellom mor, datter og sønn, det er gnisninger mellom farmor og far, og det er gnisninger mellom far, datter og sønn. Dermed er det tre generasjoner som slit med relasjoner til sine nærmeste, mest grunna ting som har skjedd tidligere. Er nokon av dei storsinna nok til å legge ting bak seg, eller går dei alle å venter på at den andre part skal ta det fyrste steget? Det er med andre ord nok av konflikter å ta av.

Det hadde vært så lett å skylde på alt annet og skyve det over på de andre. Men hun måtte innse at hun ikke hadde jobbet så iherdig for å holde sin lille familie samlet slik at den sto støtt gjennom livets kneiker. Hadde hun kanskje ikke bare ledd det bort, føyd det vekk og vært altfor opptatt med sitt, latt de styre på til det gikk overende, som nå.

Det er fine cliffhangere som holder på interessen og får lesar ofte på tå hev. Kapitlene er stabile og passe lengde på, noko som gjer at ein ofte les eit ekstra kapittel.

Det er nokre motsigelser i teksten som nok burde vert luka vekk, eller vert betre forklart. Det er óg eit merkeleg val av forfattar å spele på gode bånd mellom ung og gamal, og ein skyv aldersforskjellen til sides og dei trives i kvarandre sitt selskap. Men i sluttpartiet så gjentar ordet «gammel/gamle» seg åpenlyst for ofte. Dette skaper avstand til karakterer og meg som leser. Det er også scener som bygges opp, for så å ikkje verta nevnt seinere. Slike små ting kunne vert unngått.

Historia foregår i Bergen. Miljøskildringene er gode og her vil eg tru at folk kan kjenne seg att i gater og stader.

Det er relativt få personer involvert og det er ein fin og oversiktlig karakteroppbygging. Ein kjem godt under huda på karakterene, og ein får deira tanker og val uttrykt på ein forklarende måte.

Slutten føler eg vert rusha. Ein får svar på dei fleste spørsmåla, men det hadde ikkje gjort noke om sluttpartiet foregjekk i samme tempo som resten av boka.

Litt gjentaking i språket er det, og her og der kunne det kanskje vert behov for ei anna setningsoppbygging. Samtidig er det historiefortellinga Østerbø er best på. Og den er fortsatt knakende god. Ho treff ei nerve hos lesar med sine karakterer og innhald, og som gjer til at ho er blitt ein «ukjent» bestselger med sine bøker.

«Arven vi bærer» er ein roman med generasjoner av val og handlinger som får konsekvenser. Familiehemmeligheter kjem til overflata og ein får fleire overraskelser. Anita Østerbø har truffet ei nerve i folket med sine karakterer og historiefortelling. Så også i denne boka.

TERNINGKAST: 4+