Bokblogger

Kontrafaktisk futurisk roman som overrasker med sitt sluttparti.

• Norsk tittel: Sorg er en slu jævel
• Forfatter: Jon Ewo
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 265
• Utgivelsesår: 2025
• Utgiver: Liv Forlag

Jon Ewo (Født 1957) er utdanna bibliotekar, og har blant anna jobba som manuskonsulent, redaktør og forlegger. Ewo debuterte som forfatter i 1986 med novellesamlinga «Det sies at oktober er en fin måned». Sidan den gong har han utgitt rundt 140 bøker i forskjellige sjangrer og aldersgrupper. Men det er fyrst og fremst for barn og unge han har gitt ut flest bøker. Han har hatt suksess i utlandet og har vunnet både norske ut utenlandske priser for sine bøker. Han gav ut «Det står skrevet i tre steiner» i 2024, som er fyrste bok i ein fantasy-serie. Den andre boka kom i 2025 og heiter «Trollkamp». Samme år gav han også ut romanen «Sorg er en slu jævel».

Handlingen foregår i Kashmir i 2035. Der befinner den berømte, norske krigsjournalisten Marion Hvitsten seg. Før hun rekker å dekke forhandlingene mellom India og Kina, starter krigen. Marion og medarbeiderne utsettes for en menneskejakt med kuler, bomber og droner. I hotspotet Kashmir stiger tapstallene daglig. Ikke bare har de sine egne liv å bekymre seg for. Samme morgen som det braker løs får Marion en meget uventet mail.

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Sorg er en slu jævel».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette

Dette er bok nr. 2 i serien om krigsjournalisten Marion Hvitsten og er ein kontrafaktisk roman som er lagt til fremtida, og den havner derfor også litt innenfor den futuriske sjangeren. Boka kan fint leses frittstående.

Den forrige boka tok for seg ein amerikansk borgerkrig i 2031. Denne gongen har Ewo hoppet fire år fram i tid og lagt handlinga til Kashmir. Marion Hvitsten havner midt i krigen som utspeler seg mellom India og Kina. Ho og teamet hennes rapporterer frå slagmarken samtidig som dei forsøker å flykte frå droner, kuler og bomber som slår ned rundt dei.

Marion styrer teamet sitt med jernhånd, men har samtidig ein litt moderlig fremstilling når det er behov for omsorg og varme ord. I teamet befinn Sylwia seg. Ho er 45 år og har blitt kjæreste med Marion. Men sjølv om begge har følelser for kvarandre så er det nødvendigvis ikkje gjensidig kjærleik. Dette vert etterkvart ein bi-historie som tar meir og meir plass utover i boka.

Samtidig som Marion kjemper for å komme seg bort fra krigssonen i live, får ho ein epost som potensielt kan forandre livet hennes for alltid. Dermed har ho fleire baller i lufta, og tankene flyr stadig avsted til andre ting enn krigen, sjølv om den logisk nok opptar det aller meste av kvardagen hennes.

Starten av boka vart av det meir kjedelige slaget. Det vert ein del gjentaking av eit bilproblem, og det er også ein del situasjoner som føles urealistiske og som dermed drar ned tempo og spenning. Samtidig finn ein partier som derimot er velskrevne og innehar gode observasjoner om blant anna krigens harde brutalitet.

Det som treffer henne mest, er en barnesko på bakken. En enslig sko, fattigslig, filleristet og med hull på hælen. Slik som menneskene her i byen. Hadde det ikke vært for at Marion selv frykter skjebnen de skal møte, ville hun ha grått.

Her følte eg at historia mangla litt entusiasme og formidlingsevne, men når forfatter plukker opp tråden om fortida til Marion, då forandrer også boka seg radikalt. Den vert betraktelig meir interessant og formidlingsevnen er tilbake der den skal være.

Ewo går meir inn på personen Marion i denne boka. Me får bakgrunnsstoff for korleis ho er som ho er, og me får eit innblikk i hennes situasjon overfor dottera som ho har. På det medmenneskelige planet følte eg at forfatter skriv godt og at det er truverdig og ektefølt.

Det er ein kompleks karakter som sliter med å ha nære relasjoner til andre mennesker. Me får også eit innblikk i korleis ho reagerer under eit enormt press, der liv og død står på spel for både ho og teamet. Ho utfører jobben sin som krigsjournalist til det fulle, og går langt for å kunne formidle krigens brutalitet hjem til det norske folk. Dette setter temaet hennes i fare, og dei møter på livstruende situasjoner.

«Jeg har aldri vært flink med forhold», sier hun. «Du vet det. Jeg snubler og surrer gjennom tilværelsen uten å skjønne hvordan jeg skal være sammen med et annet menneske.

Eg sleit med å skjønne tankegongen til både forfatter og hovedkarakter innimellom. I det eine øyeblikket er dei i krigssonen og kjemper for livet, medan nokre timer etterpå er det sutring og klaging om forhold og kvardagslege problem. Eg sakna etterdønningene av det som skjer på slagmarka når kuler, bomber og droner er i ferd med å ta livet av dei. Slike sjelsettende opplevingar bør gå hardt inn på ein person, sjølv om det er ein del av jobben…

Sidan handlinga foregår i 2035 er det ein og anna futurisk oppfinnelse og videreutvikling av det ein kjenner til idag. Eg skulle gjerne ønsket at forfatter spelte enda meir på at handlinga foregår 10 år fram i tid, men så er kanskje ikkje dette området som konflikten pågår i, den plassen i verda som er fremst på teknologisk utvikling..?

Som i den fyrste boka så speler storpolitikk også ein viktig rolle her. Stormakter kjemper om territorium og stadige forhandlinger pågår til tross for harde kamper på slagmarka. Her treff Ewo med sin formidling og skaper ein form for thrilleraktig utvikling gjennom politikk.

Forfatter skildrer reiseruter som er korrekte, og nytter seg av landskap som finnes i og rundt Kashmir-området. Dette auker troverdigheten og drar lesar meir inn i det hardføre universet.

Bokas store styrke er sluttpartiet. Det veg opp for ein litt rotete start, og her er det actionfylt og situasjoner som byr på overraskende utganger. Ewo klarer etterkvart å dra meg som lesar inn i historia og bli eitt med den.

Da stanser hun og skriker. Hun skriker så glass kan sprekke. Hun skriker så høyt at bygningene i Magam burde revne og styrte til jorden. Brøler like skingrende voldsomt som Josvas trompeter som fikk Jerikos murer til å falle,

«Sorg er en slu jævel» er ein kontrafaktisk futurisk roman som inneheld actionfylte scener frå krigsområder, storpolitikk og romantiske forhold som slit på karakterene. Krigens harde brutalitet vert dermed blenda inn i lag med det medmenneskelige aspektet. Dette var ei bok med ein litt rotete start, men som tar seg kraftig opp utover i historia.

TERNINGKAST: 4