Bokblogger

Sterk og særs velskrevet bok om sorg.

• Norsk tittel: Plutselig
• Forfattere: Maud Angelica Behn & Helena Stålnacke
• Sjanger: Selvhjelp, Sorg
• Antall sider: 185
• Utgivelsesår: 2025
• Utgiver: Cappelen Damm

Maud Angelica Behn (Født 2003) har gått på kunstlinje, og debuterte med si fyrste kunstutstilling i 2022. Helena Stålnacke (Født 2003) har gått på medielinje og studert kunsthistorie. Saman har dei utgitt boka «Plutselig» i 2025.

Det var et før. Nå er det et etter. Helena Stålnacke og Maud Angelica Behn mistet en mamma og en pappa, helt plutselig, mens de var tenåringer. De fant hverandre i sitt livs vondeste dager og ble hverandres sorgvenner og hjelpere. I boken Plutselig deler de sine personlige erfaringer og tanker om å miste noe av det aller viktigste i livet. Hvordan går du videre? Hvordan takle det altoppslukende sjokket og savnet? Hvordan kan andre være der for et ungt menneske i dyp sorg? Sammen viser de den konkrete veien de har måttet lære seg å gå selv – gjennom merkedager, sorggrupper, minner og lengsel etter alt det som aldri ble. Plutselig er deres hjertevarme kjærlighetsbrev til deg som sliter med sorg, eller som står nær noen som sørger. Det er også en åpen invitasjon til å snakke om det å oppleve tap. Boken gir et innblikk i ung sorg – og hva som betyr noe mens vi lever – og når noen dør.

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ei bok som handler om sorg og sorgarbeid etter at nokon har gått bort.

Maud Angelica og Helena møtte kvarandre etter at dei begge hadde mista ein av foreldrene sine, og vart kvarandres sorgvenner og hjelpere. Men ikkje alle har ein sorgvenn eller ein god hjelper til å støtte opp rundt seg når sorgen står på som verst. Denne boka kan på mange måter fylle dette tomrommet, og den kan bli din eiga sorgvenn.

Tapet vil alltid gjøre vondt, men smerten har lært meg så mye om meg selv, følelsene mine og selve livet. Det er jeg takknemlig for.

Boka er delt inn i 5 hovedkapitler, med mange underkapitler. Begge forfatterne kjem med sine bidrag vekselsvis, og måten dei skiljer sine historier på, er eit symbol over kapitteloverskrifta. Helena nytter seg av ein sommerfugl, medan Maud Angelica nytter seg av ein origamifugl. Eit vellykka verkemiddel som smelter fint inn på sidene.

Me får ta del i deira historie. Helena var 13 år når moren brått døde, medan Maud Angelica var 16 år når dødsbodskapet kom om at far hennar var død. Dei skriv blant anna om korleis dei reagerte når dei fekk bodskapet, tida som stopper opp, reaksjonene, sorgen, tankene, begravelsen og tida etterpå. Det er velformulerte historier, og dei klarer å setja ord på det dei følte.

Sorgen er total og overalt kvar dei beveg seg. Den er oppslukende og bunnløs. Likevel er det noko med oss mennesker som gjer at me stort sett klarer å reise oss att. På ein eller anna måte. Så også med Helena og Maud Angelica. Sorg er veldig subjektivt. Alle reagerer forskjellig på sorg, og som det understrekes fleire gonger i boka, det er ingen tidsfrister på sorg. Ingenting er rett eller galt. Verken i måten ein sørger på, eller lengden på sørgetida.

Det opplevdes som om det var noe galt med meg. I senere tid har jeg skjønt at det ikke er mulig å sette en dato for når det skal føles bedre.

Eg likte den strømlinjeformede blåfargen som går att gjennom heile boka, både som bakgrunnsfarge på sider, og i illustrasjonene. Det er noko avslappende med denne fargen, og illustrasjonene er kunstneriske og symbolske på samme tid. Her har Maud Angelica gjort ein kjempejobb, og komplementert innhaldet med illustrasjonene.

Helena står bak korttekster som ein finn rundt om i boka. Det kan være eit øyeblikksbilete, ein tanke, eit dikt, ein samtale… Det er virkningsfullt med den kvite teksten på blå bakgrunn. Teksten møter deg på ein heilt spesiell måte, og ein føler det er ein tyngde bak det som står.

Dette er to unge kvinner som deler sin historie. Likevel er det noko voksent over det heile. Dei skriv frå hjertet, og det er noko som berører alle som les boka. Dei understreker at sorg er noko det blir snakka alt for lite om, og at det bør bli meir fokus på dette.

Jeg skulle ønske at noen hadde snakket med meg om dette da jeg var yngre, før mamma døde. Jeg ante virkelig ingenting om hvordan sorg fungerte, eller hvilke reaksjoner jeg kunne få. Hadde jeg visst litt mer, tror jeg at jeg hadde forstått meg selv og situasjonene litt raskere.

Det har nok kostet dei to forfatterne mykje å skrive denne boka. Det er tøffe tanker og ord som kjem fram, dei har vert gjennom mykje, og fortsatt er. Det er ein strålende vinkling på sorg og sorgarbeidet. Me får deira historie, men me får også mange gode tips om måter ein kan gripe an sorgarbeid på. Dei skriver også til personer rundt den som sørger, så denne boka passer dermed til alle, enten du har opplevd stor sorg eller ikkje. Boka fungerer like godt til lindring, som den gjer som forebyggende.

Maud Angelica og Helena skriv om sorgprosesser. Det er fleire stadier av sorg, og mange føler på skyldfølelse. «Kva om..» er nok ein setning mange kanskje har gått rundt å tenkt på i ettertid.

Dei deler av sine erfaringer og skriv blant anna om dette rundt merkedager som f.eks jul, bursdag og dødsdatoen. Kva ein kan gjere for å lette på trykket som bygger seg opp rundt slike datoer, og enkle, men effektfulle tips om korleis ein kan komme seg gjennom desse dagene på. Eg likte også at dei delte tips om kva ein kan seie eller gjere for ein som er midt i sorgen, og ikkje minst kva ein ikkje bør seia.

Det er sterke beretninger og ein sit med ein liten klump i halsen medan ein les. Ein skulle tru at det kun bestod av negativ energi og tunge tanker, men dei har klart å få noko lekent og lett over språket som fungerer heilt strålende, og som skaper optimisme og håp om at det er lys i enden av tunnelen.

Boka er særs informativ på ein personleg måte. Alle reagerer forskjellig på sorg, men dette er uansett ein solid grunnmur og ein stor støttespiller å lene seg til. Enten som sørgende, eller som ein person tett på ein sørgende. Den er strukturert og rett og slett strålende gjennomført.

«Plutselig» er ei sterk beretning om sorg på forskjellige plan. Den er informativ, særs velskrevet og ein sit att med følelsen av at ein faktisk har lært mykje om sorg og korleis ein kan opptre rundt nokon som sørger på ein trygg og god måte. På tross av sitt innhald, er dette ei bok som er lettlest og genuint interessant.

TERNINGKAST: 6