Bokblogger

Ein krim med spekkhoggere i sentrum.

• Norsk tittel: Drapshvalene
• Forfatter: Gunnar Henriksen
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 300
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: HBI-Forlag

Gunnar Henriksen er fra Trøndelag, men er no bosatt i Randaberg. Han har gitt ut ei rekkje med romaner, i tillegg til novelle og fagbøker. Han debuterte som forfatter tilbake i 2004 med fagboka «Kystsel, havert og steinkobbe» saman med Nils Rov. I 2007 gav han ut sin fyrste spenningsroman; «Oxrana». I 2022 kom han ut med krimromanen «Mustafas dolk», og i 2023 kom «Tyskertøsenes hevn». I 2024 gav han ut «Drapshvalene» som også er ein spenningskrim.

I Verrabotn, i ei smal arm av Beitstadfjorden, blir en liten familie spekkhoggere innestengt i ei åpen råk isen. Det er lite som tyder på at dyrene vil klare å svømme under isen til åpent vann, og kuldegradene gjør åpningen i isen mindre for hver time. Både miljøvernere, fotografer og journalister tar inn på Malm hotell for å følge dramaet, det nærmeste overnattingsstedet. Det er påskeferie og politibetjent Nora Nordbotten reiser til Malm for å besøke ei venninne og for å oppleve stedet der besteforeldrene bodde. Samtidig håper hun å få se spekkhoggerne som de lokale innbyggerne har et meget anstrengt forhold til. Ferien blir langt fra som planlagt da venninna ikke er hjemme, hun finner samboeren død og erfarer at de ikke bare er spekkhoggere i råka i Verrabotn.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Drapshvalene».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein spenningskrim som er ein frittståande roman. (Eg må legge til at eg har lest manuset før den endelige utgivelsen, så enkelte endringer er blitt gjort etter at eg leste den.)

Boka starter ved Trøndelagskysten i 1977. Far og son ror ute på sjøen for å få seg litt smuglersprit frå ein båt som ligg utpå sjøen. På veg tilbake møter dei på spekkhoggere. Dette fører til at båten velter, og faren omkommer. Dette skal prege sonen Anders for resten av livet. Så hopper forfatter frem til 2023, der hovedforteljinga tar til. Tre spekkhoggere står fast i ei råk, og det er valfarting frå alle kanter for å få med seg synet av desse. Blant anna Randi, som er biolog, og har planer om å dykke saman med spekkhoggerne. Men før ho kjem så langt, forsvinn ho under mystiske omstendigheter. Og ektemannen hennes vert funnet død. Politiet med lokale krefter og ei Stavanger-dame på ferie i Malm, får dermed meir enn nok å henge fingrene i.

Spekkhoggere, eller «killing whales» som mange har døypt dei til, speler ein viktig rolle i historia. Her kjem forfatter med opplysninger rundt denne arten, uten at det vert i overkant mykje.

Det er fleire lokale personer som kjem i søkelyset i etterforskninga. Ein del av desse har gode motiver for å drepe, men kven av desse er egentlig gjerningsperson? Fleire drap oppstår, og det store spørsmålet er om det er samme gjerningsperson, eller fleire? Henriksen klarer på ein snedig måte å så tvil rundt personene, og sjølv om ein kanskje er sikker i sin sak, så skapes det ein viss usikkerhet rundt det heile.

Fyrste del av boka føler eg at forfatter føler seg litt fram. Litt gjentaking av tekst, dialoger som hakker og situasjoner som ikkje føles heilt realistiske. Men så skjer det noko når etterforskinga byrjer å ta seg opp. Då føler eg at Henriksen verkeleg er i flytsonen og boka endrer fullstendig karakter. Tekst, handling og dialoger flyt mykje betre, og han er dyktig til å trekke fram dei små «uvesentlige» tinga som er nevnt tidligere i boka. Det skaper ein heilhet og eit bilete på at det ligg ei mening og tanke bak det heile.

Det aller meste foregår rundt om i Trøndelag, og særskilt i Malm. Miljøskildringer er det ikkje veldig mykje av, men likevel får ein eit godt bilete av plassen og stader rundt om.

Forfatter har valgt å la leser få ligge i forkant av politet. Me får altså ta del i eit drap og få eit innsyn i korleis det vert utført, men ikkje kven som står bak ugjerninga. Frå politiet si side vert det mykje synsing, avhøyr og etterforskning som står på agendaen. Det er ein god del detaljer som vert plukka opp undervegs medan ein les, som faktisk er utslagsgivende for om ein kan løyse det før politiet eventuelt sitt med svaret. Denne måten å skrive krim på synes eg er engasjerende og det skaper ei leseglede som fører til at ein «berre må» lese eit kapittel og to til for å sjå om ein har rett i sine antakelser.

Det handler litt om miljøspørsmål, motstandere av hvalfangst osv, men det fades relativt raskt ut av romanen. Litt overraskende med tanke på den makta media og sosiale medier har i dagens samfunn.

Persongalleriet er relativt stort, men samtidig er det i organiserte former. Kanskje kunne ein variert litt meir i navnene, for å skilja enda meir personer frå kvarandre, men alt i alt så er det overkommelig for dei aller fleste. Hovedkarakterer er det fleire av, men Nora Nordbotten speler ei viktig rolle når ting skal oppklares. Ho er politi i Stavanger, men på ferie for å besøke si gode venninne Randi. Når ho kjem opp, så får ho ikkje kontakt med Randi. Ho er som sunket i jorda. Dette fører Nora inn i saken både jobbmessig, men også på det personlige planet. Ein karakter som er nysgjerrig, sjølvstendig og som klarer å tenke utanfor boksen. Saman med lokalt politi, er dette karakterer som eg håper forfatter velger å skrive fleire bøker om.

De løsnet dekselet på ispiggene som hang rundt halsen. Nå var de forberedt til å hugge dem fast i isen og trekke seg opp fra vannet om nødvendig. Begge la seg på magen og begynte å åle seg framover.

Språket er bra og dialoger flyt betre og betre utover i romanen. Det er passelige kapittellengder og ein del meget gode cliffhangere. Her skulle eg gjerne sett at ein kunne holdt enda lengre på spenninga, fremfor å avsløre kva som skjer direkte i neste kapittel. Boka varierer mellom spenning og etterforsking. Ettforskingsdelen tar meir og meir over historia etter kvart som den utvikler seg. Og siste halvdel handler utelukkende om dette. Det er ei nitidig etterforsking der detaljer vert ettergått i sømmene. Og det er her eg finn styrken i boka, for det er medrivende og engasjerende å lese om politiets tanker og fylgje den tekniske og taktiske etterforskninga, når ein sjølv sitter på meir informasjon enn det politiet sit med.

Eg håper at Gunnar Henriksen fortsetter å skrive bøker. For her viser han ein meget fin progresjon i sitt forfatterskap, noko som alltid er gledelig å registrere.

«Drapshvalene» er ein spenningskrim med hovedfokus på krimdelen. Gjennom nitidig etterforsking og fleire potensielle gjerningspersoner, held spenninga seg til siste slutt. Gunnar Henriksen nytter detaljer i teksten for det det er verdt, og viser at det ligg ein tanke bak kvar ei handling. Ein etterkvart medrivende og spennende krimroman som engasjerer.

TERNINGKAST: 4