Bokblogger

Ein original legeroman om effektivisering.

• Norsk tittel: Maks to minutter per pasient!
• Forfatter: Per Vaglum
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 217
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Kolofon Forlag

Per Vaglum (Født 1938) har psykiatrisk, barnepsykiatrisk og psykoanalytisk utdanning og praksis. Han har tidlegare utgitt fleire bøker der han kombinerer fagleg og skjønnlitterære virkemiddel. Han har tidligere utgitt både fagbøker og romaner. Han har blant anna gitt ut romanen «Jeg elsker, jeg lever» i 2022, og «Maks to minutter per pasient!» i 2024.

Dette er en roman om opprør, avsløringer og kjærlighet. Opprøret handler om tvungen omskolering som Topplege, strippet for legens autonomi, tid til omsorg og trøst for pasienten. Avsløringen gjelder en lege som dør under et omskoleringskurs. Det oppstår en romanse mellom to av deltakerne på kurset, som sammen kjemper mot den nye Topplege-rollen. Boken kan leses som en kritikk av dagens helsepolitikk, formet av foretaksmodellen, hvor effektivisering er det styrende element. Således er dette en tidsaktuell og spennende bok for deg som jobber i helsevesenet, nåværende og kommende pasienter, samt politikere og studenter.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Maks to minutter per pasient!».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman som omhandler blant anna effektivisering av helsevesenet, der scenen er satt i framtida.

Hans Carlsen er ein lege som forsøker å sjå pasienten han har inne på kontoret sitt, og bruker dermed litt tid på kvar pasient. Dette er noko politikere vil ha til livs, og det er derfor starta opp eit Topplegesenter som skal effektivisere legene til å få maks ut av arbeidstida. Hans er utvalgt til å delta i pilot-prosjektet, og han finn ut at ein lege døde under omskoleringskurset like før han ankommer Topplegesenteret. Dermed må han, saman med andre «etterforske» kva som eigentleg skjedde i håp om å få stoppa galskapen før det vert satt i system.

Romanen har fleire innfallsvinkler. Ein kan lese den som eit spark til politikere og helsevesen. Ein kan lese den som ei ironisk historie med ein del harselering, og ein kan lese det som noko helsevesenet faktisk er på veg mot.

Historia foregår i 2033, og sengeposter er meir eller mindre ikkje-eksisterende. Det aller meste foregår via KI og VR, og legene skal frå no av unngå all «unødvendig» snakk med pasientene. Bort med empati og medfølelse. Her er det rett på sak og få pasienten på dør så fort som mogleg.

Når Hans Carslen og dei andre personene inntar opplæringssenteret, så aner dei ikkje kva som møter dei. Etter kvart så dukker det opp moralske dilemmaer og nødvendigvis ikkje den rette grunnen til at ein vart utdanna lege i fyrste omgang. Men ein må tilpasse seg tida og utviklinga om ein skal fortsette å ha ein jobb, men kvar går grensa for det forsvarlige og det moralske?

Historia byr på fleire element, men hovedsaklig handler det om effektivisering. Eg skjønte aldri heilt saken om Knut Bø som vart funnet død på rommet sitt og som Hans og to andre absolutt skal komme til bunns i. Det kan nok knapt kalles krimelement, meir ein bi-historie som går sin gang i bakgrunnen.

Forfattar tar nok utgangspunkt i den utviklinga som har vert i helsevesenet og spinn vidare på dette. No håper eg at me aldri kjem til det punktet som skildres i denne romanen, men ein skal sjølvsagt aldri heilt utelukke det. Effektivisering, nedbemanning og lite midler er eit kjent fenomen rundt om. I så måte er dette ein interessant roman som viser korleis det heile kan ende.

Vaglum gjentar til det kjedsommelige at at det er kvantitet foran kvalitet. Dette er noko som lesar bør forstå på eigne premisser, og ikkje få det inn med teskje.

Nå prioriteres kvantiteten og ikke kvaliteten på behandlingen, og man setter økonomi og ikke pasienten i sentrum. Det som teller, er hvor mange pasienter som er innskrevet og utskrevet siste uke, ikke hvordan det går med dem.

Det er ein sær, «futurisk» legeroman med ironi og alvor hand i hand. Det er lite i miljøskildringer som tilseier at me er i 2033, ut over at det er oppretta eit Topplegesenter osv.. Omgivnadene har meir eller mindre stått stille, men det er heller ikkje fokuset i romanen, sjølv om eg gjerne skulle sett at det var litt meir futurisme i skildringene.

På Topplegesenteret er det effektivisering av pasientkonsultasjoner som tar opp det meste av tida. Her går dei gjennom ulike scenarioer, og me får vere flåge på veggen. Det er noko illevarslende med desse episodene som gjer at ein føler at det er denne vegen helsevesenet faktisk er på veg mot.

«Dropp å si greit. Bruk aldri det ordet, dere. Det er ikke pasienten som skal avgjøre om det du har gjort, er OK. Det legger opp til spørsmål eller kommentarer fra pasienten, som du ikke har tid til å besvare. Flott at du ikke spurte pasienten om hun hadde et spørsmål til slutt.»

Karaktermessig så blir me overfladisk kjent med dei viktigste karakterene. Hans Carlsen er, etter det eg kunne lese ut fra teksten, i 30-åra, og er ein lettrørt lege der tårene presser på titt og ofte. Hans eks-kjæreste dukker også opp på senteret og det blusser opp gamle følelser hos særskilt Hans. Nye bekjentskap knyttes og uvennskap og fiendtlighet oppstår når ein skal forsøke å stå opp mot systemet som er satt i spel.

Forfatter har skrevet ein original historie som nok passar best for dei som er i helsevesen og politikken. Dei kjenner seg nok ekstra godt att i ein travel kvardag og prioriteringer som må gjerast for å effektivisere drifta.

Det er på mange måter eit gammelmodig språk og oppførsel i romanen, og dermed forsvinn følelsen av å vere i 2033. Dialogene er tidvis hakkete, men legg ein det til side så har éin ein interessant og oppvekkende roman som speler på følelser, forhold, effektivisering og død.

«Maks to minutter per pasient!» er ein «futurisk» legeroman som viser kva veg helsevesenet er i ferd med å ta. Med ein sær og original historie, så er det underholdende og tankevekkende å lese. Eg vil tru at politkere og personer som jobber i helsevesenet vil ha størst utbytte av romanen.

TERNINGKAST: 4