Bokblogger

Bok nr. 3 i krimserien om Oda Krohg, og den er drivende god.

• Norsk tittel: Den trettende statuen
• Forfatter: Ingrid Berglund
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 343
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Gyldendal Norsk Forlag

Ingrid Berglund (Født 1966) har ein mastergrad i økonomi og finans, og har blant anna jobba som finansanalytiker. Ho debuterte som forfattar med krimromanen «Det svakeste ledd» i 2006. Sidan den gong har ho gitt ut ei rekkje bøker. I 2022 gav ho ut krimromanen «Den svarte svanen», «En skygge på min grav» i 2023 og «Den trettende statuen» i 2024.

På sommeravslutningen får en klasse på Høvik barneskole i oppgave å telle de menneskestore statuene i undervannsparken på Sjøholmen utenfor Oslo. I fasiten står det at skulpturparken består av tolv statuer, men barna insisterer på at det er tretten. Barneskolelærer Borghild dykker selv ned for å undersøke, og finner den trettende statuen, et menneske i kjøtt og blod. Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes aldrende assistent Reidar Simonsen får oppdraget med å finne de etterlatte og fordele arven etter offeret, Muhammed Ikra. Det skal imidlertid vise seg å by på utfordringer, for det virker som om ingen av arvingene vil bli funnet. Hvem er egentlig den trettende statuen? Og hvorfor ble liket satt på utstilling, som om det å drepe ham ikke var nok? Oda og Reidar vikles inn i en verden av svik og bedrag, som etter hvert gjør det umulig å vite hvem de kan stole på. For ingen ser ut til å være hvem de utgir seg for.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Den trettende statuen».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman og bok nr. 3 i serien om dødsboadvokat Oda Krohg og hennes assistent Reidar Simonsen. Boka kan lesast frittståande, men det anbefales å lesa serien kronologisk for å få med utviklinga i privatliv og arbeidsliv.

Oda Krohg og hennes assistent får ein særs spesiell sak på bordet når ein død mann vert funnet under vatn. Å finne etterlatte for å fordele arven, ser ut til å ikkje føre noko stad. Kven var eigentleg denne mannen, og kvifor vart han «utstilt» som ein statue under vatn? For oss som kjenner Oda frå dei tidlegare bøkene, så veit me at ho ikkje lar ubesvarte spørsmål ligge. Ganske raskt vikler ho seg djupt inn i saka…

Boka starter med eit likfunn og på denne måten vert me som lesarar kasta rett inn i saken. For Oda sin del vert det ein periode med leiting etter arvinger/pårørende, samtidig som ho forsøker å samarbeide med politiet. Men politioverbetjent Hansén er ein mann som ikkje slenger rundt seg med informasjon, så det er begrensa med info ho får. Då går ho andre vegar, og boka opner seg enda meir opp.

Det er nokre actionscener her og der som sper på spenningsdelen. Likevel er det noko med samhandlinga mellom Oda og Reidar som fascinerer og som bind det heile saman på ein positiv måte. Det er to karakterer med sympatiske trekk og som er lojale og tvers gjennom gode. Sjølv om det er stor aldersforskjell mellom dei, så utfyller dei kvarandre godt, og gjennom teksten så kan ein sjå kor masse dei betyr for kvarandre, sjølv om dei sjølvsagt aldri vil innrømme det.

Dagene som de dødes advokat ville være over den dagen Reidar sluttet å møte opp. Hun var blitt helt avhengig av selskapet til sin ukvalifiserte, altfor gamle, ubetalte og evig pessimistiske assistent.

I og med at Oda også påtar seg andre saker, så er det ikkje alt som handler om denne eine drapssaken. Dette er eit meget godt trekk frå Berglund. På denne måten kan ho ta eit steg tilbake, holde lesar litt på pinebenken, roe tempoet og la kvardagen gå sin gong, sjølv om ein står med begge beina godt planta i saken. Slike verkemiddel skaper ein større realisme rundt historia, og ein får eit annet innsyn på personen Oda Krohg gjennom den andre saken, som blant anna omhandler ein hund.

Eg synes at Berglund har hevet seg eit lite hakk på alle punkter frå sine to foregående bøker i serien. Og det seier ikkje reint lite, for det er kvalitetsbøker. Men miljøskildringer, dialoger, plott og heilhetsbiletet sitter betre i denne krimromanen. Det er fine spenningstopper og eit godt tempo som holder lesar på tå hev.

Hun stoppet da hun hørte et spetakkel av fugleskrik over seg, løftet hodet mot de skrålende måkene. De kretset rundt tretoppen noen meter fremfor henne, sirklet rundt mens de stupte ned mot treet etter tur. Disse skrikene. Lyden vekket ingen assosiasjoner om svaberg og bølgeskvulp, bare om ren og skjær desperasjon.

Fortida vert eit tema i boka. Oda møter på ein person som har betydd enormt mykje for ho, og som skaper ei bølgje av minner. På godt og vondt. Men kvifor dukker denne personen opp akkurat no, og har vedkommende nokre baktanker for møtet? Små spørsmål dukker stadig opp undervegs, og det skaper små spenningstopper på ein naturleg måte.

Det koker rundt Oda på alle plan. Det er med andre ord litt kaos i livet hennes og derfor er det ein fryd å sjå at det går usynlige linjer mellom jobb og privatliv, der alt smeltes sømløst saman. Samtidig får me ein naturleg og dynamisk videreutvikling av karakterane. Eg liker at Berglund standhaftig velger å la Oda Krohg ha den tendensen med å buse ut med ting. Ein karakteristikk som ein av og til berre må smile litt av.

«Beklager, det var ikke meningen å… det bare kom automatisk.» Oda lukket munnen før hun bablet videre. For en amatør hun var.

Tematikken vil eg ikkje skriva så veldig mykje om, men det handlar blant anna om det medmenneskelige aspektet og menneskesyn som eit samfunnsproblem. Alt er velskrevet i kjent Berglund-stil.

Det er ytterst få dødpunkter i romanen, og dermed ein drivende god framdrift. Plottet føles truverdig, og med jordnære karakterer så slepp ein alt utenomsnakket. Forfatter klarer å legge ut nokre feller for lesar undervegs, og skaper med dette distraksjon og lettere forvirring rundt saken.

«Den trettende statuen» er ein heilstøpt krimroman som innehar ein god tematikk. Med ein drivende god forteljerstemme, gjennomførte miljøskildringer og eit ulastelig plott, er dette ein forfatter som legg seg i toppen av norsk krim. Så langt den beste boka i serien, og det seier ikkje reint lite.

TERNINGKAST: 5+