Bokblogger

Bok nr. 3 om den fargerike karakteren Petra Pettersen.

• Norsk tittel: Petra Pettersens perfekte problem
• Forfatter: Lene Lauritsen Kjølner
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 272
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Fagervik Forlag

Lene Lauritsen Kjølner (Født 1962) er skribent og forfattar. Ho debuterte som forfattar med novella «Armer og Bein» i 2013. I 2014 kom den fyrste av til no ni bøker (2023) om privatetterforskar Olivia Henriksen. Med «Høyt henger de» vann ho Nytt blod-prisen for beste krimdebut. Ho har også gitt ut ei rekkje noveller. I 2020 gav ho ut romanen «Petra Pettersens perfekte plan», før ho kom ut med juleromanen «Jul i Sandøsund» i 2021. Ho følgde opp med «Petra Pettersens perfekte Påske», «Sommer i Sandøsund», «Jul på Petronellas pensjonat» i 2022, «Julemysteriet på Sjøfryd» i 2023, og «Petra Pettersens perfekte problem» i 2024.

Finnes det noe som heter «et perfekt problem»? Petra er i tvil, men likevel nyter hun Budapest, forbereder sommerutstillingen og gleder seg til Mathildes sankthansfest. Det er bare så kjedelig med alle disse tingene som kommer i veien …
For hva gjør man når man egentlig trenger kunstnere, og det som dukker opp viser seg å være noe helt annet enn man trodde? Men Petra holder ut blant kultursnobber, Mr X-er, gravide, flygende malerier, campingdronninger og en mulig kunstsvindel, godt hjulpet av sine mange allierte og et glass bobler i ny og ne. For Petra streber mot det nesten perfekte, og hva kan vel egentlig gå galt med det?

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Petra Pettersens perfekte problem».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein feel-good roman, og er bok nr. 3 i serien om Petra Pettersen. Det anbefales å lese bøkene kronologisk.

Petra skal ha ei kunstutstilling i galleriet sitt, men mangler kunstnere. Så dukker det opp eit tilbod ho ikkje kan seie nei til. To prisvinnende kunstnere er villige til å stille ut sine bilete på hennes sommerutstilling. Nesten som det er for godt til å være sant, og dermed aner Petra ugler i mosen. Men er det nokon grunn til det?

Jeg hører Evan sprute ut i latter bak lerretet mens jeg biter meg i underleppen for ikke å le. En gallerieier skylder kunstneren å ha respekt for kunstverkene, men grensen kan gå de gangene opplegget ligner på lureri. Men – det folk vil ha, det vil de ha.

For dei som allerede er godt kjent i Kjølners univers, så er det som å møte gamle kjente og fortsette der ein slapp forrige gong ein møttes. Kjølner spinn videre på dei karismatiske karakterene, og problemene hoper seg som vanlig opp i Petras liv.

Det er særs fargerike karakterer. Dette er eit av Kjølners varemerker. Det samme må sies om den lette tonen, humoren og den metaforiske lekenheten som brukes i språket. Petra viser seg frå si beste (og verste) side i denne romanen. Ingenting setter ho ut av spel. Eller da vil seie, eit flygende maleri gjer ho faktisk mållaus, om enn for berre nokre få sekunder.

Han er vel omtrent like langt utenfor hennes liga som om en manet skulle forelske seg i et kamskjell. Muligens en søkt sammenligning, men jeg er helt sikker på at de som har møtt Georg skjønner hva jeg mener med maneten, iallfall.

Viss dette er ditt fyrste møte med Petra Pettersen, så kan ein fort verta «overfalt» av navn i byrjinga av boka. Det er mange personer og dyr, levende og døde, som har sin plass i universet, og som kan være litt overveldende i starten når ein ikkje har kjennskap til karakterene frå før av.

Historia beveger seg sakte framover, og handlinga foregår over ein kort tidsperiode. Likevel er det så mykje som skjer på kort tid, at det føles som mange måneder. Situasjoner som er både absurde og komiske, og karakterer som er høgt og lågt. Alt skjer med eit glimt i auga. Sjølv den største krisa blir fort omgjort til fnising og latter med litt bobler i glaset blant vennegjengen.

Petra er ei dame som er veldig glad i mennesker, og som «alltid» har besøk av ein eller fleire personer. Dette fører til mange samtaler og dialoger. Eg synes at forfatter klarer å holde det gående på ein god måte. Det er klart at det kan bli for mykje av det gode innimellom, men her må ein berre ta historia for det den er; nemlig å skape god stemning og ei hyggelig og fin lesestund. Moral og bodskap i historia er kasta over bord. Her skal det underholdes. Og DET er Lene Lauritsen Kjølner ein mester til å klare.

«Nei! Det er ikke sant… « Stefan skratter høyt. «Stakkars jævel.»
»Hysj da, ikke snakk sånn» Det kan komme verdens nydeligste unger, for alt vi vet.»
»Men de gråter.»
»Jo…»
»De slår seg…»
«Jo da…»
»De snørrer og de får omgangssyke, maser og vil ikke kle på seg…» fortsetter Stefan. «Så jeg gjentar: stakkars jævel.»

Det er mange problemer og forviklinger som oppstår. Det eine avløyser det andre. I så måte er det aldri fred å få, og ein kan ikkje gjere anna enn å smile av det heile. Universet er stort sett sol, sommer og positive, sprudlende mennesker. Men sjølvsagt er det ein grinebiter og to som skal forsure miljøet. Kontrasten mellom karakterene vert dermed store, noko forfatter veit å utnytte.

Kjølner bruker samme oppskrift som ho har gjort i dei to foregående bøkene om Petra, noko som i det lange løp kan bli litt ensformig. Satt litt på spissen, så er gjennomgangsmelodien at problem oppstår, tanker og følelser raser gjennom hovudet på karakterene, samle venninnegjengen ein kveld, bobler (masse bobler) i glasset og situasjonen «løyser» seg. Likevel så er det noko med den lystige og muntre stemningen som gjer at eg som leser vil ha meir av galskapen som oppstår.

Historia er lineær utan bi-historier. Ein og anna cliffhanger er det, men den vert avslørt meir eller mindre i fyrste setning i det neste kapittelet. Likevel er det ofte nok til at leser gir seg i kast med enda eit kapittel. Dyr er noko som går igjen i bøkene til Kjølner. Så også her. I denne boka er det hund og katt som har ein finger, eller pote, med i kvardagslivet til Petra og kjæresten Stefan. Eg liker måten forfatter skildrer samholdet mellom dyr og menneske.

«Petra Pettersens perfekte problem» er ein munter og lystig roman, der lukten av sommer og sol kan kjennes på lang avstand. Ein kan ikkje unngå å ikkje bli i godt humør av karakterer og bisarre situasjoner. Lettlest og perfekt sommerbok på late dager.

TERNINGKAST: 4