Bokblogger

Av og til dukker det opp ein ukjent bokskatt, og dette er ein av dei.

• Norsk tittel: Finne veien hjem
• Forfatter: Caterina Cattaneo
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 243
• Utgivelsesår: 2025
• Utgiver: Liv Forlag

Caterina Cattaneo (Født 1967) er busatt på Romerike. Ho debuterte som forfattar i 2002 med romanen «Dvergene». Sidan den gong har ho utgitt ytterligere seks romaner for vaksne og ungdom. I 2025 gav ho ut romanen «Finne veien hjem».

Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste morgenrute. Unni kjenner likevel igjen det hun ser, hun vet hvordan et helt vanlig liv ser ut når det nettopp har gått i stykker.

Stemmen igjen, spør om jeg trenger hjelp, jeg tror jeg gjør det, men til hva? Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre? Det er nesten sommer, det er lyst ute, hva er klokken? Nå kjenner jeg at det er kaldt, eller kaldere. Jeg har ikke jakken på. Jeg prøver å se den for meg et eller annet sted, over en stol, på gulvet, jeg vet ikke. Jeg vet bare at uten jakken dør jeg.

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Finne veien hjem».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman som handler om overgrep og ringvirkningene av dette.

Det som skulle bli ein fin markering ender i eit mareritt for Alexandra. Ho vert dopa ned og voldtatt, og husker knapt noko av det som har skjedd. Ho står og kaster opp utenfor ein bygård når Unni går forbi. Unni har sett dette før, og kjenner att symptomer og har ein formeining om kva som har skjedd. Ho tar Alexandra under sine venger, og forsøker å gjere alt for å støtte ho i denne tøffe tida. Men går det an å fikse eit ungt liv som har gått i tusen knas?

Me fylgjer fleire personer parallelt, men det er Alexandra som er jeg-personen. Alexandra er 18 år og kjæreste med Kaia, og lever eit bekymringsfullt liv fram til den skjebnesvangre dagen. Me fylgjer også Unni, som er 55 år og advokat, og Audun som er bestevennen til Alexandra og Kaia. Innimellom er det også andre, men fyrst og fremst kretser det aller meste rundt desse fire personene.

Alexandra er med i skytterklubben i bygda, der Unni også er med å bidrar. Stien mellom dei to møtes att når Alexandra er på sitt mest sårbare og treng det som mest, og Unni vert ein stor støttespeler i den tøffe perioden. Eg liker måten forfatter hvisker vekk den store aldersforskjellen mellom dei to når dette skjer. For i ein personlig tragedie, så oppleves det like sterkt for alle, og alle rundt vert berørt, uavhengig av alder eller kjønn.

Hun tenker at alle kvinner i verden vil være i stand til å relatere seg til Alexandra i dette nøyaktige øyeblikket. Enhver annen kvinne ville ha gjort det Unni nå gjør – prøve å ta vare på. Prøve å gjøre noe. Enhver annen kvinne ville ha følt seg maktesløs. Enhver annen kvinne ville ha lurt på hvem som kan gjøre noe slikt mot et annet menneske. Et menneske som nå sitter på en benk og ikke aner opp eller ned på seg selv, som nikker og nikker, sier ja og nei til samme spørsmål, som er forvirret og fortapt.

Ved å bytte om på kven me fylgjer i dei forskjellige kapitlene, får me nye blikk og tanker på situasjoner som oppstår. Tematikken i romanen er sterk, provoserende og eit stort samfunnsproblem, og alle reagerer forskjellig. Derfor synes eg at forfatter har løyst dette på ein fortreffelig måte ved å styre fleire personer parallelt. Det gir ein større forståelse for ringvirkningene av eit overgrep, og at det ikkje berre er offeret det går ut over.

Starten på boka vart forvirrende for min del. Men historia er bygd opp slik at ein får gradvis meir og meir innsikt og meir kjøtt på beinet etterkvart ein leser. Dermed vert ein start med mange spørsmål, på mange måter besvart utover i boka.

Det som skiller denne boka fra mange andre med lignende tematikk, er at Cattaneo involverer langt fleire enn kun offeret. Her får me reaksjoner frå familie, kjæreste og vener, og tanker dei går rundt og bærer på. Det er sinne og hat, det er følelsen av maktesløshet, og det er omsorg for Alexandra. For Alexandra sin del, så går ho inn i eit mørke. Men ho har mange støttespillere rundt seg som kun vil det beste for ho. Likevel kan ikkje dei vite kva ho tenker og føler til ein kvar tid, og det gjer noko med ho som person.

Hvordan skal jeg forklare at jeg har det både bra og helt jævlig? Hvordan skal jeg forklare at jeg både vil bli klemt, men aldri mer bli tatt på, at jeg helst vil være helt, helt alene, hvordan forklare at jeg ikke vet. Hvordan forklare sinnet som ligger der som et ekstra klissete lag under huden, som et ekstra sett hud.

Tematikken om å anmelde overgriper eller ikkje, er også eit sentralt tema i boka. Overgriper er ein bekjent av Alexandra. Vil ho bli trudd? Orker ho å gå gjennom ein rettssak og legge fram alt som skjedde foran ei gruppe med mennesker? Husker ho alt som skjedde? Når tvilen har satt seg i kroppen, så kjem også angsten for kva som egentlig har skjedd.

Måten forfatter skildrer kretsen rundt offeret på, er like genialt som det er trist. Og viss ein kan leve seg inn i situasjonen, så kan ein definitivt kjenne att følelsene frå desse karakterene. Cattaneo har utvilsomt trykket på dei rette knappene, og klarer å fremprovosere følelser hos lesar gjennom det ho skriv. Det føles truverdig, og ingen skala på følelsesregisteret er feil i ein slik situasjon.

Heile historia er hjerteskjærende. Den er velskrevet og favner om eit vidt spekter innenfor overgrep. Det er nært, engasjerende og ein føler intenst med enkelte av karakterenes sin maktesløshet. Ein kan formelig kjenne sinnet, fortvilelsen og dei forskjellige tankene på kroppen medan ein les.

Det gjør vondt, det svir enda mer. Når jeg kjenner væte mellom beina, går gardinen i hodet mitt langsomt opp. Jeg kjenner noe bre seg fra magen, velte oppover i brystet, ut munnen, det er ikke spy, det er et skrik, et skrik helt nede fra magen, et skrik som rommer alle skrik i hele verden, som brenner meg svart på innsiden.

Kapitlene er korte, historia er oppslukende og karakterregisteret er strålende. Når i tillegg språket flyt problemfritt, så fyker sidene av gårde, og boka er ferdiglest før ein aner det.

«Finne veien hjem» handler om eit overgrep med store ringvirkninger. Boka er velskrevet og oppslukende. Caterina Cattaneo drar lesar inn i den stadig økende problematikken, og gir eit nært og hjerteskjærende bilete av følgene etter eit overgrep. Dette var ein overraskende velskrevet roman som eg håper mange vil ta ein nærere kikk på.

TERNINGKAST: 5+