Bokblogger

Nytt krimunivers med ein fot i det spirituelle.

• Norsk tittel: Ilddronningen
• Forfatter: Hanne Kristin Rohde
• Sjanger: Krim, Roman, Spirituelt
• Antall sider: 339
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Moonlight Forlag

Hanne Kristin Rohde (Født 1962) har jobbet 25 år i politiet, hvorav 20 år som leder. Ho har blant anna deltatt i serien «Åsted Norge» gjennom 6 år, og er eit kjent ansikt i media. Ho debuterte som forfattar i 2011 med barneboka «Kråka som hadde høydeskrekk». Men det var i 2014 ho for alvor vart kjent gjennom sitt forfattarskap, når ho utgav «Mørke hjerter», som var hennar fyrste krimroman. Sidan den gong har ho utgitt ei rekke med krimromaner, og er blitt behørig plassert på kartet over populære norske krimforfattere. I 2024 gav ho ut si fyrste bok i Månefloraserien, nemlig «Ilddronningen». Oppfølgeren, «De Elskende», vert utgitt i 2025.

Jordmor Lerke Lydersen snakker med ufødte barn. Sjeler som befinner seg i fare under fødselen. «Fortell meg det jeg trenger å vite for å hjelpe deg» , ber hun stumt. «Men ikke avslør deg. Ikke avslør meg, for da får jeg sparken.» Disse samtalene er ikke noe hun tror på selv, de bare skjer. Og redder liv. Da en død person på mystisk vis blir funnet i en kongegrav på Mølen, blir Lerke tvunget til å åpne døra til kottet hvor hun har gjemt seg siden hun var barn. Helt fra den gang hun fikk med brev hjem fra rektor fordi hun hadde sett ting andre barn ikke så. Da hun ble tvunget til psykolog fordi hun ble stemplet som lystløgner.
Ilddronningen er fortellingen om å være sin egen verste fiende, i tillegg til å risikere familie, venner og samfunnet på nakken om du avslører så mye som et fnugg av den du egentlig er. Dette er boka om to parallelle etterforskninger, der den ene fører til pågripelse og den andre til frihet.

Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Ilddronningen».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman som beveger seg innenfor fleire sjangrar. Det er óg fyrste kosebok i Månefloraserien.

Lerke Lydersen er 59 år og jordmor. Det som skiller ho frå alle andre, er at ho kan kommunisere med ufødte barn. Lerke får ein følelse, eller ei stemme, om at noko er galt før eller under fødsel, og kan på denne måten gjere tiltak for å berge barnet. Men viss dette kjem fram for ein dag, vil ho få sparken. Ho må derfor kjempe ein indre kamp, og samtidig overbevise kollegaer og leger om korleis ho på ein naturlig måte kan vite at barnet er i fare. Når ei kvinne som har vert forsvunnet i 18 år, vert funnet død i ei kongegrav, må Lerke lette litt på sløret når det kjem til sine evner. Korleis vil omverdenen reagere? Og korleis har kvinna havnet der etter 18 år?

Dette er ei bok og ein serie som utfordrer lesaren. Det er ei bok som kjem under krimsjangeren, men den inneheld så mykje meir enn krimelement. Det er ein romanpreget krim, der dei personlege attributtene og personleg vekst står i fokus. Her er det meir det usagte som vert viktig, og ein må vere konsentrert og virkelig fylgje med medan ein les for å få fullt utbytte av boka.

Rohde er ein erfaren krimforfatter som har markert seg sterkt gjennom Wilma Lind og Blålys-serien. No trår ho inn i eit meir spirituelt univers, der det energetiske og klarsynte er eit framtredende element i historia. Korleis kan ein overbevise skeptikere om at det finnes meir mellom himmel og jord enn det ein kan sjå? Her kjem samfunnsnormer inn, korleis folk ser ned på personer som er «annleis», og at det ikkje er «korrekt» å bruke evner i jobbsammenheng innenfor helsevesenet.

Lerke torde knapt takke, bare nikket kort og mumlet noe passe utydelig om magefølelse og den gravides uro, og fulgte legen med øynene til hun ikke lenger var å se, og til Lerke selv ble slukt av månefasens arbeidsbyrde. Hele dagen verket hun etter å få vite hvordan det hadde gått. Det var uansett ikke over. Det ville komme spørsmål i etterkant. Og hun visste at hun måtte lyve.

Lerke må utgi seg for å vere annleis enn den ho faktisk er. Dette tærer på ho, og nå er ho i ferd med å stå fram med sine evner. Samtidig er det noko som held ho tilbake. For korleis vil dei rundt ho reagere? Som ung vart ho sendt til psykiater som lystløgner når ho forsøkte å formidle kva evner ho hadde. Orker ho å stå i det denne gangen? Vil ho ofre eventuelle vennskap og jobb for å kunne vere seg sjølv fullt ut? Dette er ein meget interessant historie som utvikler seg gjennom boka, og som viser at Rohde har skapt ein kompleks og gjennomarbeidet karakter som me vil få stor glede av i bøkene som kjem.

Plottet er solid og godt, og det er mange lause tråder undervegs som forfattar knyter fint saman i sluttpartiet. Rohde gir meg som lesar nokre bitar her og der i starten, og bygger opp under historia med miljøskildringer og fine betraktninger. Når bitene er delt ut, så kan ein så smått byrje på puslespelet. Men det er likevel ikkje før heilt mot slutten at ein kan sjå det fulle og heile biletet, og kanskje mangler det ein bit og to også, viss ein ikkje har vert konsentrert nok i lesinga.

For første gang siden moren snudde ryggen til henne, følte hun morens sorg. For når man mister den man elsker mest av alt, mer enn seg selv, så mister man det mennesket hver eneste dag resten av livet.

Lerke er hovedkarakteren, men det er fleire interessante og viktige karakterer. Som f.eks hennes søster, Dicte, som er to år eldre. Ho er redd, slit med angst, og virker å ha eit litt kjølig forhold til Lerke. Sakte, men sikkert får me eit bilete på kva denne søstera har vert gjennom, og kva for type person ho er. Roy Riise er ein anna karakter me vert godt kjent med. Han er politiførstebetjent som liker å kjøre litt sololøp. Roy er gift, men lever i eit tilsynelatende åpent forhold, og dermed skapes det situasjoner og dialoger rundt utroskap. Han og Lerke slår seg saman for å forsøke å oppklare drapet, men på begge sine egne premisser. Dette skaper gnisninger og motsetninger, og særskilt Lerke må holde ting skjult for ham under etterforskinga.

Søvnen kom glidende som ei seilskute i smult farvann. Han merket ikke de snikende vibrasjonene i ganen og svelget, heller ikke at kona smøg seg ut av senga og la seg på gjesterommet, der kun bølgeskvulp fra stranda nedenfor akkompagnerte natta.

Det som ein legg ekstra merke til gjennom karakterene, er at det er sterke kvinnelige karakterer, såkalt protagonister. Dei viser karakterstyrke på kvar sin måte, og det handler om å stå på eigne bein, sjølv om ein er sin eiga verste fiende. Dette er noko forfatter garantert kjem til å spele videre på gjennom serien.

Det er mange lag som vert gravd fram i historia. Personer som ikkje har reint mel i posen, fortid som innhenter dei, utroskap og svik. Dette kjem oppå alt det andre, så det gjelder å holde tunga beint i munnen. Men forfattar sjølv har stålkontroll på alt, så det er fullt og heilt opp til lesar å holde fylgje.

Her og der kjem forteljarstemma til forfatter inn med eit kort opphold. Eit lite opphold som kan gi lesar rom til å reflektere kva det siktes til, og kvifor akkurat her…Som om forfattar lever gjennom karakteren..

Det er spennende å være med Lerke når den høyere bevisstheten kupper henne. Hva vil hun bestemme seg for? Er hun moden for å vakle ut av kottet? Jeg lar tastaturet hvile og tøyer nakken. Lerke vet selvsagt forskjell på en beskjed og en idé, tenker jeg. Fingrene finner tilbake til tastaturet og skaper setninger, lenge før jeg har strukket meg ferdig.

Det handler om menneskelige relasjoner, dysfunksjonelle familieforhold og fasadebygging for å skjule sitt indre. Dette er noko Rohde går djupt inn i, samtidig som ho har ein fot i det spirituelle. Kombinasjonen skaper ein forventning og eit ynskje om å vite meir om det som skjer.

Det er ofte ein dialogbasert framdrift. Her kan ein fort falle litt ut, for det er langt fra ofte at det står f.eks «sa Lerke». Dialogene blir kasta frem og tilbake som i ein tenniskamp, og då må ein vite kven som server fyrst for å vite kven som seier kva.

Når ting skal rekonstrueres i sluttpartiet så falt eg litt ut. Det føltes merkelig og forvirrende å lese om det som skal ha skjedd. Her må eg nok legge skylda på at det tok litt tid før eg fant ut at dette var ei bok som krever noko av lesar, og dermed gjekk eg glipp av vesentlig informasjon i starten. Så det må eg ta på mi eiga kappe.

«Ilddronningen» er ei intrikat forteljing med eit solid språk og sterke personligheter. Ved å kombinere det menneskelige med det spirituelle, så har Hanne Kristin Rohde skapt eit særs interessant univers som ho kan bygge videre på. Det handler vél så mykje om det medmenneskelige som det handler om oppklaring av drap, så her er det noko for ein kvar. Vær obs på at boka krever noko frå deg som les for å få fullt utbytte av historia.

TERNINGKAST: 5