Bokblogger

Ei anna vinkling på menneskelivets realiteter.

• Norsk tittel: Å forsvinne i nattens evighet
• Forfatter: Servet Karakaya
• Sjanger: Dikt, Poesi
• Antall sider: 128
• Utgivelsesår: 2025
• Utgiver: Tekst Forlag

Servet Karakaya (Født 1979) er opprinneleg frå Tyrika. Han kom til Noreg i 2002 som asylsøkjar. I 2013 gav han ut ei tyrkisk novellesamling som heiter «Zaman tunnelinde isabetsiz istikametler». For denne fekk han gullpenn-pris av «the art book times» avis i Istanbul. I 2020 gav han ut diktsamlinga «Fermenterte Tanker». «Ikke vent på meg» vart utgjeven i 2021, og «Å forsvinne i nattens evighet» i 2025, også desse er diktsamlinger.

“Å forsvinne i nattens evighet” er en poetisk utforskning av menneskelivets realiteter – både de vakre og de brutale. Den inviterer deg til å observere, anerkjenne og undre over dine omgivelser og følelser, og den verden vi lever i. Karakaya drar inspirasjon fra hva han har observert og opplevd gjennom egne livserfaringer, og stiller seg kritisk til de sosiale kreftene som vi er vitne til i vår tid. Han lar oss utforske utfordringene, men viser oss samtidig noen lysglimt på veien.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Å forsvinne i nattens evighet».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ei diktsamling som består av over 100 dikt, og handler om livets realiteter.

Denne gongen har forfatter valgt å formidle det han har opplevd og sett gjennom livet. Det handler om ensomhet og følsomhet. Drømmer og frykt. Han har også ein meir kritisk vinkling til forskjellige instanser, og forsøker på den eine sida å provosere litt, samtidig som han på den andre sida prøver å utfordre lesar til å tenke over tematikk og innhald i poesien.

Uansett geografi, barn må ikke bli drept. Barn må ikke dø før lekene deres blir ødelagt. Utløpsdatoen til mozzarella er lengre enn barnas levetid i Gaza.

Leser må ofte sjølv tolke innhaldet i diktene. På mange måter så er grunnmuren laga av det forfatter har skrevet, så må lesar sjølv bygge reisverket gjennom eigne tanker. Det er med andre ord ei diktsamling som krever litt frå lesar. Det varierer mellom svevende og konkrete setninger.

Karakaya skriv litt om kvinner og kvinners rettigheter og undertrykking. Dette virker å være eit viktig tema for ham.
Han skriv om tankekjør, og korleis ein vil «angripe» situasjoner som oppstår, om ein går for ein positiv eller negativ inngang til å finne ei løysing. Det handler også om krig og kjærleik.

Ein finn nokre gode formulerte visdomsord gjennom teksten, og viser at Karakaya er dyktig til å ordlegge seg. Likevel er det dikt som ein kan slite med å finne symbolikk og bodskap bak. Her må ein fundere og kanskje tippe på kva som ligg bak orda. Men slik er poesien; Den lever frå person til person.

Drøm stort og høyt
og
fall hardt, sier jeg
Istedenfor å ikke drømme
noe i det hele tatt

I og med at Karakaya kjem med ein anna bakgrunn enn undertegnede, så har han også ein anna måte å sjå ting på. Dette er forfriskende, og viser at det ofte er to sider av samme sak. Det eg ville tatt for gitt eller ikkje tenkt over, i og med at «slik er det berre», så viser forfatter ei anna side av ein sak og på denne måten kanskje røsker litt i dei røttene som har slått rot i tankesettet til lesar.

Det er ein tendens til ein mørk og negativ tone i fleire av dikta når han skriv om mennesket, politikk og etnisitet. Han er også inne på dette med at ofte så kjem fortida før eller seinere å innhenter deg på ein eller anna måte.

Jeg forsøkte
å rømme
mange ganger,
men jeg hadde
så lange røtter
Så jeg
slapp ikke
unna

Diktsamlinga er ein tankevekker og Karakaya retter ein fing i retning statsledere og eit verdenssamfunn som litt for ofte lukker augene for ting som skjer i verda. Forfatter er ikkje redd for å provosere eller komme med brutale fakta.

«Å forsvinne i nattens evighet» er ei litt anna vinkling på samfunn og det mennesket opplever og går gjennom. Karakaya liker å røske litt i det som har slått rot hos mennesker, og er dyktig til å vinkle ting på ein anna måte. Dette er med andre ord ei diktsamling som utfordrer lesar på fleire plan, og som ein kan reflektere over.

TERNINGKAST: 5-