Bokblogger

Særs velskreven krimroman med Kurt Stille i hovedrollen.

• Norsk tittel: Plutselig var det ingen drømmer igjen
• Forfatter: Lars Helle
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 364
• Utgivelsesår: 2024
• Utgiver: Liv Forlag

Lars Helle (Født 1957) er forfatter på heiltid. Han debuterte med sakprosaen «Skolens og elevenes valg» i 1998. Men det er fyrst og fremst krimbøkene Lars Helle er blitt kjent gjennom, og særskilt politimannen Gunnar Holt. I 2019 kom fyrste bok med Kurt Stille ut, og i 2023 kom bok nr tre i denne serien; nemlig «Den som hengir seg til djevelen», og i 2024 vart «Plutselig var det ingen drømmer igjen» utgitt.

Sankthansaften 1997 ville seks ungdommer feire at skolegangen var over, at voksenlivet skulle ta til, og drømmene realiseres. Bare tre av dem kom tilbake. 
Nesten tjue år senere blir Kurt Stille utfordret til å ta en kikk på hva som hadde hendt, og siden familien hans en gang hadde hytte i Fardal, bestemmer han seg for å se om den gamle saken kan være noe å skrive om. Det varer ikke lenge før han har revet opp en rekke smertefulle sår. 
Og samtidig som en rekke merkelige ting utspiller seg i Fardal, sitter det en sadistisk voldtektsforbryter i et dansk høyrisikofengsel og drømmer om hevn.

Denne boka er eit leseeksemplar frå Forlagshuset i Vestfold. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Plutselig var det ingen drømmer igjen».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman og bok nr. 4 i serien om krimforfattar Kurt Stille. Sjølv om det er forgreininger til tidlegare utgivelser, så kan boka fint lesast frittståande.

Kurt Stille er interessert i ei gammel sak der ei 18 år gamal jente vart voldtatt og drept. Saken vart tidleg oppklart, og er noko som Stille vurderer å skrive ei bok om. Men når han kjem til bygda og graver i saken og forsøker å få folk i tale, så møter han på uventet motstand. Kven er det som sit og drar i trådene, og kvifor vert han motarbeida? Kurt Stille skal raskt finne ut at saken er meir komplisert enn den fyrst såg ut på papiret.

Med en uggen følelse i magen satte jeg meg ved spisebordet. Utenfor vinduet lå Fardal dyster og stille, en verden jeg en gang hadde kjent, men som nå var blitt fremmed. Mennesker jeg en gang hadde lekt med var blitt ukjente, alle hadde de sine historier, og nå var jeg kommet for å grave i dem. Camilla-saken virket som et håpløst prosjekt.

Foran i boka er det noko så sjelden som eit persongalleri i ein krimroman. Her er det mange relasjoner å holde kontroll på, så dette er gull verdt. På denne måten slepp ein å måtte huske på kven som er kven til enhver tid.

Det meste av handlinga foregår i 1997 og i «nåtida» i 2016. Forfatter veksler mellom desse tidsperiodene, og sakte, men sikkert, får me meir og meir kjøtt på beina og puslespelet vert til eit heilhetsbilete.

Me fylgjer fleire personer parallelt over to forskjellige tidsperioder. Alt er tydeleg og godt merka i kapitteloverskrifter. Eit klassisk verkemiddel som skaper gode cliffhangere og gjer til at forfatter kan bygge opp og holde på spenning over lengre perioder.

Helle har bygd opp historia slik at me får ta del i foranledninga til det som skjer på den famøse sankthansafta i 1997, samtidig som Stille forsøker å finne ut kva som skjedde i «nåtid». Likevel klarer forfatter å bevare spenninga, og han foregriper ikkje sakens gong, sjølv om lesar får meir informasjon enn det Kurt Stille sitter på. Dette er ein liten kunst som Helle meistrer til det fulle.

Forfatter klarer å skape nysgjerrighet og interesse for historia allereie frå start av. Det er eit velkomponert plott med livaktige og dynamiske karakterer. Det som likevel er bokas store styrke, er den eminente dialogføringen. Dei fell naturleg, og ein føler seg som ei flåge på veggen medan dialogene skrider frem.

«Du kan ta med deg den fordømte faren din og komme deg til helvete vekk. Vi vil ikke ha ugress som dere her i bygda.» Han freste på en slik måte at noen små spyttdråper traff meg i ansiktet.

Kurt Stille er ein karakter som er engasjert og som ikkje gir seg når han fyrst får ferten på noko. Dette er ikkje utelukkende positivt for hans eiga del, og han havner i ein del ubehagelege situasjoner med sin væremåte. Han får besøk av far sin, som han ofte driver å «skyggebokser» sine tanker og meininger med. Faren på si side byrjer å dra på åra, og oppfører seg annleis enn det Stille er vant med. Dette fører historia inn på det medmenneskelige aspektet, og viser andre sider ved karakterene. Eit godt val av forfatter.

Handlinga foregår i ei lita bygd, så det berømte bygdedyret lever i beste velgående. Alle kjenner alle, og dei fleste verner om kvarandre, på kvar sin måte… Dette skaper gnisninger og uro blant innbyggerne og ein kan formeleg føle den uhyggen som oppstår. Det er gode miljøskildringer og ein føler seg til stades.

Det er gode vendinger og overraskelser undervegs som held lesar på pinebenken lengst mogleg. Helle klarer å trykke på dei rette knappene og dermed holde oppe både driv og tempo gjennom heile boka. Det er rett og slett ein fryd å lese.

Og så, helt plutselig, lød det et kraftig dunk. Jeg kastet meg ned på gulvet. Kaldsvettende. Kvalm. Brystet strammet seg. Jeg forsøkte å puste med magen, men fikk det ikke til. Desperat forsøkte jeg å rope, men alt som kom ut av munnen var en slags gurgling. Som et dyr i dødskamp.

I overskriftene er det blant anna dag, dato og årstall. Når ein søker desse opp, så ser ein at dette er reelt. Eg liker at Helle ikkje har tatt nokon snarvegar, men heller konsentrert seg om at sjølv dei små detaljene skal vere så reelle som mogleg.

«Plutselig var det ingen drømmer igjen» er ein særs velskreven krimroman med fremragende persongalleri og eit vanntett plott. Lars Helle skriver umåtelig bra, og er ein «ukjent» diamant som fortjener all mogleg form for publisitet. Med denne boka tar han det siste steget opp til toppen av norsk krim.

TERNINGKAST: 6