Bokblogger

Ein opplysende og informativ sakprosa om skilsmisseprosessen i perioden 1879-1909.

• Norsk tittel: Til livet skilte oss ad
• Forfatter: Lill-Karin Elvestad
• Sjanger: Sakprosa, Dokumentar
• Antall sider: 167
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Orkana Forlag

Lill-Karin Elvestad (Født 1979) er journalist og forfattar. Ho debuterte som forfattar tilbake i 2012 med dokumentaren «Malangseidet-ulykka», og har sidan gitt ut ei rekke sakprosabøker og deltatt i antologier. I 2023 gav ho ut «Til livet skilte oss ad».

I 1879 ble Henrik Ibsens teaterstykke Et dukkehjem, om Nora som forlot sin mann, spilt for første gang. I 1909 gjorde et nytt lovverk det lettere å få adgang til skilsmisse. Da hadde skilsmisselovgivninga vært den samme siden reformasjonen på 1500-tallet. I løpet av trettiårsperioden 1879–1909 ble ekteskapets funksjon, gifte kvinners rettigheter og muligheten til skilsmisse heftig debattert.
Hvordan var det å skille seg i ei tid da nesten ingen skilte seg? Kvinner og menn i rurale strøk var avhengige av hverandre for å oppfostre en familie. Likevel var det noen som skilte seg. Hvorfor gjorde de det, og hva ble konsekvensene? I Til livet skilte oss ad fortelles skilsmissehistorier om dem som valgte å skille seg til tross for økonomiske hindringer, skam og fordømmelse, i ei tid da skilsmisse ble sett på som tilnærmet umulig.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Til livet skilte oss ad».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ei sakprosabok der forfatter tar for seg skilsmissehistorier i perioden frå 1879 til 1909 i Noreg, og i all hovedsak frå nord i landet.

Her får me eit innblikk i den prosessen det var å skille seg i denne tidsperioden. Det var ein langtekkelig prosess som kunne dra ut i over 3 år. Samtidig var det skammen som hang over ein, for ein skulle enkelt og greit ikkje skille seg. Men for mange var det brutte løfter og vald som låg bak. Men var det god nok grunn til å få innvilget skilsmisse? Elvestad går djupt inn i materien, og ho kjem med fleire eksempler på merkverdige avgjerelser.

Boka starter med at forfatter skriv om bokas oppbygging og kildeverk. Ho bruker også egne forfedre som hovedforteljing og eit godt eksempel for datidens kronglete skilsmisseprosess. Hennes tippoldeforeldre skilte seg i 1904, og me får ta del i historia som førte opp til dette punktet, og korleis det gjekk med dei i ettertid.

Det var hovedsaklig tre grunner til å få oppløyst eit ekteskap; Hor, desertio og impotens. Desse grunnprinsippa hadde da stått nedskrevet sidan 1589, og dei stod slik meir eller mindre til 1909. Utrulig nok. Det finnes mange slike små og store artige og interessante opplysninger. Ein skulle kanskje tru at dette var eit tema som ikkje bydde på all verden, men Elvestad har vert flink til å få frem essensen og dei viktigste opplysningene, både når det gjeld fagstoff og når det gjeld enkelthistorier.

Det ligg eit imponerende stykke research bak alle opplysningene. Elvestad forklarer tall og ord på ein enkel og fin måte, og ho skriv djuptpløyende om fagstoff. Dette er meir krevende å lese om, men samtidig er det meget interessant.

Det er mange noter i boka, som er merka med eit tall bak ordet. Dette finn ein beskrivelse på bak i boka. Dermed vart det ofte hopping fram og tilbake, særskilt når det er over 300 noter. Nå er ikkje alle like interessante å sjekke ut, så for min del så vart det å sile ut det som var verdt å sjå tydinga på.

Fyrste del av boka handler meir eller mindre om lover og regler og prosessen som måtte oppfylles. Det var sjeldan man kunne ta snarvegar, men det hjalp sjølvsagt å kjenne dei rette personene eller være litt høgt på strå. Alle myndighetspersoner var menn, så kvinner kunne nok til tider fort miste litt av kredibilitet og medlidenhet på vegen.

Paret var pliktig til å gjennomføre både geistlig og verdslig megling i to runder. Det betød at et ektepar på randen av samlivsbrudd måtte forklare seg til sognepresten og lensmannen, og argumentere for hvorfor de ønsket seg ut av forholdet. Megling måtte gjentas ved søknad om endelig skilsmisse etter separasjonstida, i tilfelle de tre årene hadde fått ekteparet på bedre tanker.

Andre halvdelen av boka tar Elvestad for seg skilsmissehistorier frå denne perioden, med sine forfedre som hovedhistorien. Me vert litt kjend med personene før me får vite utfall og korleis det endte med dei til slutt. Enkelte av historiene føltes nok litt like, men slik var det nå den gang.

Det er mange bilete med som bryter fint med teksten. Her finn ein blant anna foto av stader, personer, avisklipp og kjeldeverk.

Forfatter er innom mange temaer undervegs. Blant anna tar ho for seg opprettelsen av foreninger av og for kvinner, for å møte den urettferdigheten som regjerte i samfunnet. Kvinnene vart meir eller mindre umyndiggjort i det sekundet dei gifta seg, og sa frå seg det meste av retter og liv utenom husets fire vegger eller gårdens utmarker. Men også kva for liv eldre utan nær familie måtte ta til takke med er nøye gått gjennom.

For eldre uten nær familie, og for vanføre eller arbeidsudyktige, var eneste alternativ ofte å gå på legd. Det betød å vandre fra gård til gård året rundt og leve på nåde hos andre familier. En som gikk på legd eide som regel bare det vedkommende kunne bære med seg. Legdslemmene, eller legdekjerringer og legdekaller, var blant samfunnets laveste rangerte.

Elvestad trekk frem og skriv om bokverk frå den tida som var med på å belyse problemstillinga og som talte for kvinners kamp om rettferdighet i ekteskapet og samfunnet generelt. Særskilt står «Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen sterkt, all den tid dette startet diskusjonen om ein ny skilsmisselov i Noreg.

Det er mange sitater/utdrag frå kildeverk og bøker. Desse er oppført med sitt opprinnelige gammel-norsk språk. Det er også valgt å ha denne teksten i ein dus grønfarge, som kan gjere det litt vanskelig å lese for enkelte som slit med synet.

[Han] er en Mand paa 45 á 50 aar og der vil ganske vist snart vise sig, at der bliver vanskeligt for han at vedblive Bestyrelsen av sin Gaard uden Hjælp af en Kvinde, der er knytted til ham som Hustru. Lignende Tillatelse kunde jo ogsaa gjerne meddeles Hustruen, men den er formondtlig overflødig.

Litt tilbake til historien om tippoldeforeldra til forfatter. Her får me «livshistorien» til dei to, og ho bruker denne historien som ein mal for korleis det var på slutten av 1800- og byrjinga av 1900-talet. Det er masse korrespondanse att og fram mellom dei involverte parter og amtmannen. Det er detaljert, og kanskje litt langdrygt innimellom. Eg skjønar at forfatter vil få med mest mogleg av historia, men ofte vert ein familiehistorie ikkje fullt så interessant for ein utenforstående, som det ein i familien vil synes. Men uansett så får ein eit innblikk i kva ein måtte gjennom for å fullbyrde eitn potensiell skilsmisse.

Elvestad innehar eit godt språk, og ein ser lett at ho er ein erfaren journalist og forfatter gjennom språket. Gjennom denne boka får me eit oversiktlig og fint bilete av samfunnet slik det forholdt seg i Noreg for litt over 100 år sidan. I så måte er dette ei viktig bok som eg håper mange vil ha stor glede av.

«Til livet skilte oss ad» gir oss eit detaljert bilete på skilsmisseprosessen i tida mellom 1879 og 1909. Ved å mikse fagstoff og enkelthistorier får me eit opplysende og interessant innblikk i det enkelte av våre forfedre kanskje måtte gå gjennom.

TERNINGKAST: 4+