Bokblogger

Ein stålende krimroman med grøsser-element. Dette er bok nr. 3 om krimforfatter Kurt Stille.

• Norsk tittel: Den som hengir seg til djevelen
• Forfatter: Lars Helle
• Sjanger: Krim
• Antall sider: 484
• Utgivelsesår: 2023
• Utgiver: Liv Forlag

Lars Helle (Født 1957) er forfatter på heiltid. Han debuterte med sakprosaen «Skolens og elevenes valg» i 1998. Men det er fyrst og fremst krimbøkene Lars Helle er blitt kjent gjennom, og særskilt politimannen Gunnar Holt. I 2019 kom fyrste bok med Kurt Stille ut, og i 2023 kom bok nr tre i denne serien; nemlig «Den som hengir seg til djevelen».

I den vesle bygda Rognvik, sør i Rogaland, har samboerparet Liz Krogh og Kurt Stille hvert sitt prosjekt. Liz er instruktør for Rognvikspelet. Et stykke som tar for seg livet til heksen Ingeborg Persdatter. Kurt har bestemt seg for å skrive en historisk roman om den samme kvinnen. Planen hans er å se om det kan finnes noe allmennmenneskelig i det uhyrlige som fikk Ingeborg brent på bålet. I utgangspunktet ser de for seg en fredelig sommer, men slik skal det ikke gå. Kurt og Liz kastes inn et mysterium ulikt alt de tidligere har opplevd. I løpet av noen glohete sommermåneder må de forholde seg til en drept kommunepolitiker. Fremmedfiendtlige kommentarer på nett. Et hatsk lokalmiljø. Truende kappekledde skikkelser. En død katt. Og midt i Rognvik ligger Svarttjern, et tilsynelatende bunnløst og livløst tjern som drar en viljeløs Liz mot seg.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Den som hengir seg til djevelen».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein krimroman og bok nr tre i serien med krimforfatter Kurt Stille i hovedrollen. Boka kan fint leses frittstående sjølv om det er koblinger til «En sult som ikke kan stilles» som vart utgitt i 2021.

Kurt Stille er krimforfatter og er ein kjent skikkelse i mediene. Kjæresten hans, Liz Krogh, får jobben som instruktør for Rognvikspelet, der spelet viser livet til heksen Ingeborg Persdatter. Kurt vil forsøke seg på ein historisk roman om denne kvinnen, og gir seg i kast med research. Liz på sin side opplever å bli hetset og truet på nettet, og når det dukker opp ein død katt og kappekledde skikkelser som svever over bakken, så vert ho trekt mot det bunnløse tjernet som ligg i skogen… Og dette er kun starten…

Me fylgjer to historier parallelt; det som Kurt Stille skriv om hekseprosessen frå 1600–talet i sin nye bok, og det som foregår i nå-tid. Ein skulle tru at dette var to vidt forskjellige historier, men på eit eller anna magisk vis klarer forfatter å binde det heile saman på meisterleg måte. Det er også interessant å lese om den prosessen som foregikk når det gjekk rykter om ei heks i samfunnet. Ein var allereie forhåndsdømt, og hadde meir eller mindre minimale sjanser til å vise sin uskyld.

Det er ein god del personer med i denne krimromanen. Derfor er det svært gledelig at det er ei personliste foran i boka. Den brukte eg ofte, særskilt i starten. Den reddet meg fra å bli frustrert av å bla frem og tilbake for å leite i teksten etter relasjon. Det er stort sett i barne og ungdomsbøker ein finn slik liste, men det fungerer like utmerket i ein krimroman for vaksne. Tommel opp til forfatter her altså.

Handlinga foregår stort sett i i den vetle bygda Rognvik. Miljøskildringene er gode, og ein får ein viss oversikt over korleis det ser ut der. Særskilt i og rundt hytta som Liz og Kurt bur i. Det er heller ingen tvil om at Lars Helle har ein fascinasjon til «De dødes tjern» av Andre Bjerke. Ved å bruke Svarttjern som ein vesentlig del av historia, så legg han også inn små mengder med grøsser-element og ein får assosiasjoner til nettopp den boka og/eller filmen med samme navn.

«…Jeg gisper, kravler mot overflaten, men noe trekker meg nedover. Armer og bein blir viklet inn i noe slimete. Jeg slåss for å komme meg løs. Omsider slipper de taket. Jeg griper fatt i en stokk. Ved hjelp av den klarer jeg å få hodet over vann. Heksa står ved bredden. Det er som om jeg kjenner den frosne og illeluktende ånden.»

Persongalleriet er som nevnt rimelig stort, og det er gode karakteristikker og egenartede personer med. Friksjonen mellom enkelte er stor og det oppstår stadige situasjoner som virker som ein naturleg utvikling i relasjonene. Helle har klart å skape den rette dynamikken og eit logisk tanke- og reaksjonsmønster blant sine karakterer.

Kurt Stille har lovet på tro og ære at han aldri meir skal etterforske. (Truleg etter det som skjedde i den fyrste boka) Men som den nysgjerrige fyren han er, så er han som Albert Åberg; Skal berre…. Han roter seg dermed langt inn i både drapsetterforsking og mystikken rundt hekser, svevende kappekledde skapninger og det mørke, dype og mytiske Svarttjern. Men meiner han sjølv at han etterforsker? Å neida… Han skal berre.. .

Ein finn stadig småartige betraktninger og tanker undervegs. Dette gjer til at ein trekk på smilebåndet, og samtidig føles det som om karakterene vert mennesker og ikkje roboter.

På papiret en god idé, men Gud hjelpe oss for et kaos den planen skulle medføre.

Boka er skrevet i «jeg-format», der hovedkarakteren Kurt Stille er fortellerstemmen. Dette er noko som har skjedd, og han ser tilbake på det og fortel med eigne ord, noko som fungerer overraskende bra. Innimellom foregriper han begivenhetens gang, og kjem med små hint om kva som kjem til å skje. Også dette er strålende utført.

Lars Helle skynder seg langsomt, og det tar dermed tid før historia kjem skikkelig i gang. Dei fyrste ca 100 sidene er oppbygging til det som venter leseren. Det er ikkje kjedelig lesning, for historien er engasjerende, men det skjer lite. Men så skrur forfatter på ein bryter, eit drap begås, og dermed har han skifta ut Ladaen til fordel for ein Ferrari.

Forfatter bruker metaforer flittig i teksten, og den er det høy klasse over. Han assosierer ting med det gjenkjennelige for dei aller aller fleste. Det blir dermed langt enklere å sjå ting for seg, utan at forfatter treng å utbrodere detaljer i det vide og det brede.

«Hva i helvete vil du?» Minst én åtti og syltynn liknet fostermoren mest på en misfornøyd rive. Det stålgrå håret var kortklipt og sto rett opp. Munnen var som en bitter strek.

Helle er innom politikk, fremmedfrykt og rasisme. Men det aller meste kretser rundt drap og hekseprosessen som foregikk på 1600-talet. Vinklinga er god og plottet er strålende. Forfatter går gjennom hendelsesforløp og «chain of reaction» på slutten, og der kom eg litt til kort, men eg er ikkje i tvil om at alt stemmer 100%. Denne romanen har forfatter stålkontroll på.

Eg likte samspelet mellom Kurt og faren. Kurt lener seg stadig på den visdommen faren har opparbeida seg etter eit relativt langt levd liv, og han kjem med gode betraktninger. Ein unik og meget solid støttespeler når det drar seg til. Og igjen kjem dette med det menneskelige inn, og viser at sjølv den «tøffe» helten treng støtte og ha nokon å lene seg på. Helle er meget dyktig på å gjere sine karakterer menneskelige ved å legge inn slike små drypp undervegs.

Overskriftene, eller rettere sagt setningene, ved kvart kapittel avslører kva me har i vente. Nok eit strålende verkemiddel som pirrer nysgjerrigheten og som er medvirkende til at ein tenker at ein berre må lese eit kapittel til..

«Den som hengir seg til djevelen» er ein drivende god krimroman. Med eit interessant og historisk bakteppe om hekseprosessen frå 1600-talet, kombinert med drap og mystikk frå nå-tida, ein likandes hovedkarakter og eit bunnsolid plott, er dette ei bok som er vanskeleg å legga frå seg.

TERNINGKAST: 5