Bokblogger

Ein roman om kvinners rettigheter, kombinert med teatermiljø.

• Norsk tittel: Ses på Club 7
• Forfatter: Mette Brantzeg
• Sjanger: Roman
• Antall sider: 239
• Utgivelsesår: 2025
• Utgiver: MBASBOK Forlag

Mette Brantzeg har jobbet som teaterregissør, pedagog og scenetekstforfatter ved fleire av landets teatre. Ho debuterte som forfattar med romanen «Tabu – Maijas odyssé» i 2021, og gav ut «Ses på Club 7» i 2025.

På 70- og 80-tallet er finnes ikke grenser for hva man kan mene og velge, – problemet er hva man skal velge bort. Det skaper dilemmaer for de tre unge kvinnene Anja, Fammy og Kim når de inntar Club 7, Casino og andre arenaer i hovedstaden. De lurer på om de skal satse på karriere eller barn – og hva fri sex egentlig innebærer. Mener kvinner og menn det samme? Og er hevn svaret når venninna, eller kjæresten svikter?

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Ses på Club 7».

I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.

Dette er ein roman som foregår på slutten 1970- og 80-talet, og er ein frittstående fortsettelse frå «Tabu – Maijas odyssé» som vart utgitt i 2021.

Me møter att fleire av karakterene frå den fyrste boka, og også denne gongen står teaterlivet sterkt i romanen. Forfatter tar oss blant anna med inn på den berømte Club 7, musikkens Noahs Ark, og blander fakta og fiksjon om ein annen.

Det er fyrst og fremst dei tre unge kvinnene, Anja, Fammy og Kim det aller meste kretser rundt. Alle sliter med sitt på kvar sin kant, og dei skal få føle på kroppen korleis det er å forsøke å bane seg vei gjennom nåløyet for å komme seg opp og frem innen teaterlivet. Dette går utover vennskap og relasjoner, samtidig som forfattar tar eit djupdykk inn i deira liv og det dei bærer på frå før av. Det innebærer seksualliv, uteliv og privatliv.

Kvelden på klubben fortsatte med nachspiel i teatersalen, og det varte til neste dag. Hun ble forsøkt sjekka opp av en som trodde hun var transe. De endte hjemme hos ham, begge nakne, der de lo av det hele og heller drakk svart kaffe.

Draumen om å verta skuespeler lever i beste velgående, og det vert ein god del om teatermiljøet på 70- og 80-talet. Forfatter skildrer korleis enkelte forsøkte å lausrive seg frå eit samfunn i endring, og finne sitt sanne jeg oppi alt som skjer. Dei trygge, nære omgivelsene slår sprekker når det trues med nedleggelser, og skilnadene i samfunnet vert større og større.

Det vert ein del diskusjoner rundt teater, kunst og samfunnsdebatter gjennom romanen. Også her blandes fakta og fiksjon. Eg vil tru at dei som levde gjennom denne tidsepoken vil ha større «mimrefaktor» og glede av boka.

Forhold og meir djupe tanker og observasjoner rundt dette, dukker til stadighet opp i historia. Det er ei stødig forteljarstemme som sjonglerer rundt temaet, og det er noko filosofisk over det heile. Utan at det vert eit irritasjonsmoment eller følelsen av at det ikkje passar inn. For det gjer det.

Om ikke forholdet gikk på tomgang, for det gjorde det langt fra, i hvert fall ikke fysisk, var det som grunnen glapp under begge da de forsøkte å finne en slags plattform. Finne ut hva de mente med kjærlighet når ordet kjærlighet dukka opp, hva de mente med å elske når de elsket.

For min del så vart det ein treg start på boka, med enkelte langdryge partier. Igjen så kjem dette med interesseområder og tidsepoker inn. Boka er velskrevet, og innhaldet skaper framdrift og omhandler blant anna familieforhold, seksualliv, relasjoner, knuste drømmer og kvinners kamp for rettferdighet overfor overgrep. Ingrediensene er mange og me fylgjer fleire personer parallelt. Nokre står på randen til sammenbrudd, medan andre brøyter seg fram i livet.

Eg likte måten forfatter drar inn fakta på. Som f.eks kunstneren Otto Muehl, og ikkje minst brannen som foregikk 9. oktober 1980 under andre akt av Isfuglen, med Wenche Foss i hovedrollen. Brantzeg skriv også om Scene 7, om skuespillerstreik og teknikerstreik ved Club 7. Alt er strålende implementert i teksten på ein naturleg måte.

Det lukta bål. Det var ikke til å ta feil av. Snart kunne de ane en dis av røyk i det lyssatte teaterstøvet på scenen, ei lyssetting med en fremmedarta glød. Da Wenche Foss gikk til forscenen og stilte seg nærmest publikum, trådte hun ut av rollen. Nå var det Wenche som snakka til dem. De fleste forsto det i løpet av et halvt sekund.

Romanen er kunstnerisk skrevet. Ein ser lett av innhaldet at dette er noko som berører forfatter, og noko ho brenn for. Det er mykje tanker rundt diverse, der kvinnekampen står sterkt. Kampen mot rettferdighet overfor overgripere, mot klasseskiller og det å forsøke å løsrive seg fra normene i samfunnet.

«Ses på Club 7» er ein roman som skildrer kvinners kamp gjennom jobb og privatliv på 70- og 80-talet. Boka er skrevet med pasjon og det kjem til uttrykk i teksten. Sjølv om interesseområdet ikkje traff meg heilt, er dette ei bok som mange vil trykke til sitt bryst, særskilt dei som er oppvaksen i denne tidsepoken og hugser bohemstilen, Club 7, teatermiljøet og utviklinga i samfunnet. For det er ingen tvil om at Mette Brantzeg kan skrive romaner!

TERNINGKAST: 4