Eit personleg oppgjer mot rasisme.
- Norsk tittel: Kampen for tilhørighet
- Forfattere: Daniel Getaneh Hatland & Siri Gjelsvik
- Sjanger: Dokumentar, Biografi
- Antall sider: 185
- Utgivelsesår: 2024
- Utgiver: Teft Forlag
Daniel Getaneh Hatland (Født 1991) er foredragsholder og samfunnsdebattant. Siri Gjelsvik (Født 1975) er journalist og forfattar. Saman gav dei ut biografien «Kampen for tilhørighet» i 2024.

Daniel Getaneh Hatland er adoptert fra Etiopia, og vokste opp på Ostereidet i Nordhordland. Som fotballspiller ble han utsatt for mye rasisme. Som 29-åring snakket han i 2020 for aller første gang offentlig om dette.
Kampen for tilhørighet er fortellingen om en ung gutt som måtte vise legitimasjon før han fikk spille fotballkamp – og som voksen skulle ta et nasjonalt oppgjør med rasismen.
Daniel sitt formål med boken er ikke sympati for egne opplevelser, men et håp om å få frem viktigheten av å være en alliert. At flere går fra å være «mot rasisme», til å bli aktive antirasister. Men det må gjøres med læring, ikke belæring.
Som han sier i boken: «Når det kommer til rasisme, mener jeg den største feilen vi gjør, er å ikke erkjenne hvor stort problemet er. Den nest største feilen er å skape frykt for å snakke om rasisme og fordommer.»
Denne boka er eit leseeksemplar på PDF frå Teft Forlag. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Kampen for tilhørighet».
I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.
Dette er ein biografi frå Daniel Getaneh Hatland sitt liv, der rasisme står i fokus.
I denne boka vert med kjent med Hatland gjennom hans barndom og oppvekst, og fram til han, no som vaksen, står fram om all rasismen han har opplevd. Ein skulle gjerne ha trudd at det var born som var verstingen, men det er dessverre ikkje tilfelle, noko me får eit bevis på i boka.
Daniel vart adoptert til Noreg frå Etiopia i 1991. Han kjenner ikkje til sine biologiske foreldre, men har fått ein familie han er stolt av og takknemlig for her i Noreg.
Som ein av ytterst få mørkhudede i bygda på den tida, så vart han gjenstand for mange spørsmål. Spørsmål som nok ikkje var meint som ubehagelige, men som likevel har satt sine spor hos unge Hatland. Det kunne være seg lærere som lurte på kvar han EIGENTLEG kom frå, noko som er med på å underbygge at han er «annleis» enn andre.
Læreren smilte og var hyggelig, samtidig som han gjennom spørsmålet sitt ganske direkte fortalte meg at jeg ikke var sånn som de andre. De jeg tenkte på som foreldrene mine, var ikke de læreren tenkte på som foreldrene mine.
Det skildres om meir eller mindre systematisk rasisme. Han måtte f.eks vise fram legtimasjon som 12-åring for å bevise at han var like gammel som resten av laget før ein fotballkamp. I 2011 fekk han apelyder rettet mot seg etter ein cupkamp mot Brann, noko som gjekk hardt inn på ham.
Hatland kjem med mange gode betraktninger rundt rasisme og korleis enkelte oppfører seg. Hans tanker kan verkelig være ein oppkvikker for mange, og me får eit innsyn i kva ord og handlinger kan gjere med ein person.
Sjølv om han seier at han vant gullbilletten ved å få moglegheita til å vekse opp her i Noreg, så har likevel ikkje livet hans vert ein dans på roser. Han står fram med sine eigne opplevinger og tanker rundt det han har opplevd. Det er viktig å poengtere at han ikkje står frem for eiga vinnings skyld, men han er opptatt av at rasisme vert satt på kartet ein gong for alle.
Utover i boka kjem dei to forfatterne meir innpå statistikker og rapporter i forholdt til blant anna utviklinga av rasisme i Noreg. Sjølv om tanken bak det er god, så vert dette litt tørt i forhold til dei nære, interessante og rystende historiene han fortel frå eiga liv. Tallene støtter riktignok oppunder det som er beskrevet i boka, og eg skjønner behovet for å ha det med.
Blant personer med innvandrerbakgrunn fra ikke-europeiske land har 44 prosent opplevd å få gjentatte avslag på å leie bolig og 45 prosent oppgir å ha opplevd diskriminering. Flere studier har funnet tegn på etnisk diskriminering.
Dei er inne på blant anna Black Lives Matter og viktigheten av den kampanjen. Det er også ein samtale med Bodø-Glimt spiller Bruce Wembagomo som er interessant. Dette er ein nær og varm samtale, og ein får enda ei ny vinkling i debatten om rasisme.
Det er overskrifter til kvart kapittel, og enkelte kapitler overlapper det neste på ein meget fin måte. Det virker som at Hatland og Gjelsvik har hatt eitt tett og fint samarbeid med boka, og at det er ein plan bak det heile.
Det er ein viljesterk person me møter i boka. Det er ikkje alltid like enkelt å være den personen som våger å stikke hovudet fram og ta ordet om ein sak som rasisme. Hatland har vert i TV-intervju, som forøvrig forandret livet hans, og deretter byrja den berømte snøballen å rulle. Frå å vere ein god, men «ukjent» fotballspiller, til å bli ein kjent forkjemper for rasisme, er ein veg som har vert kronglete og humpete.
Me får ta del i nokre av episodene gjennom oppveksten hans, der me får hans tanker og følelser på korleis han oppfattet det, og seinere taklet det. Han kjem med reflekterte og interessante vurderinger ut frå dei gitte situasjonene.
Du trenger ikke forskningsrapporter for å forstå at du og jeg er like mye verdt, selv om vi ser forskjellige ut. Du trenger ikke enda en kartlegging for å forstå at det å bli utsatt for rasisme, hets og diskriminering er vondt og ødeleggende.
Sjølv om fokuset er på rasisme, så handler det også om personer som tar tak i problem og som viser medmenneskelighet. Det handler om opp- og nedturer i livet, og korleis samfunnet generelt oppfatter rasisme. Det er eit godt språk som vert ført, og ein vert betre kjent med personen bak navnet Daniel Getaneh Hatland. Men ein får også sjå kor mykje ord eller handling kan såre eit menneske, og lage eit arr for resten av livet.
Språket flyt lett, og eg liker måten boka er bygd opp på, Det er viktigt å understreke, og som det også står på omslaget, at dette ikkje er ei belæring frå Hatland si side, men snarere læring. Vinklinga synes eg reflekterer problemet generelt i samfunnet, og Hatland og Gjelsvik har klart å skape ei interessant historie, samtidig som det faktisk ligg læring i det.
«Kampen for tilhørighet» er eit viktig bidrag i kampen mot rasisme. Med denne boka og denne beretningen, så baner Hatland veg for andre til å komme med sine historier, og samtidig skape betre forståelse for kva som ligg i ordet rasisme og korleis ein kan bekjempe det. Årets viktigste bok?!
TERNINGKAST: 5